Jeg leste i dag en artikkel på Father Z’s blogg om hvor aktiv (med ord) man skal være når man assisterer i den tradisjonelle messen:
In the article “The Traditional Mass is Not a Spectator Sport by Steve Skojec focuses on the liturgical participation of the congregation urged by members of The Canons Regular of the New Jerusalem … At their parish the whole congregation is encouraged to make the responses and sing those parts of the Mass – Extraordinary Form, mind you – that pertain to them. Here is the meat of the article …:
«Dom Daniel likes to remind visitors to the Priory that they do things “by the book.” They are rubrically scrupulous to the 1962 Missal, even if that might cause shudders to anyone who carries around a tattered copy of Pope St. Pius V’s Quo Primum in their back pocket. Among devotees of the Gregorian Rite, there’s some controversy in the notion that the faithful should ever open their mouths, whether in prayer or in song, within the context of a Sunday liturgy.» …
Artikkelen har allerede nesten 100 kommenterer; mange interessante, og denne aller første kommentarer syns jeg var svært interessant og nyttig:
Fr. Augustine Thompson O.P. says:
At least in Italy, lay people were singing the short responses (Amen, et cum spiritu tuo, etc.) up to the end of the middle ages. By the 1400s when “Low Mass” became common, they were also making the public responses (although not the ministerial ones like the prayers at the foot of the altar). I deal with this in my book, «Cities of God: The Religion of the Italian Communes, 1125-1325» (available on Amazon).The best guess for the origin of the “mute” congregation seems to be in the post-Tridentine period. In the late 1500s there was a concerted push to make “lay” and “clerical” prayer completely different to emphasize the “distinctiveness” of the Catholic priesthood against the Protestants. The way Spanish laypeople were forced to stop saying their private prayers in Latin and start using Spanish is outlined in William Christian’s «Religion in Sixteenth-Century Spain». The high point of this attitude was in the early 1700s when lay people were not even allowed to have copies of the Ordinary of the Mass in Latin, much less in vernacular.
This was a bad idea from the start, IMHO. Catholic priests are different from the laity, but there are better ways to get this truth across.
I dag finnes det folk som ønsker å «delta aktivt» og de som ikke ønsker det. Slikt var det før også. Kanikk Kosmas (1045-1125), som var åpenbart tilhenger av aktiv deltakelse, klaget allerede for tusen år siden på folk som ikke skjønner noe av liturgi og bare synger «Krles, krles, krles» (gammel tsjekkisk variant på Kyrie eleison) og er fornøyde med det. Rundt 1390 gir Prahas erkebiskop avlat 40 dager til folk som gidder å knele ned ved konsekrasjonen – de er altså ikke utpreget fromme og aktive på den tid. I den skumle postkonsiliære barokke perioden, som P. Thompson misliker, er det slett ikke så ensrettet som han vil ha det til. I hvertfall i Det hellige romerske rike pushes det opplyst messedeltakelse på folk av alle krefter gjennom hele 1600-tallet både via jesuittenes tålmodig undervisning og oppbyggelig eksempel av de regjerende kretser, ikke minst den keiserlig familie. Man skal «ofre sammen med presten». Barokktidens bestselger for legfolket, Martin von Cochems (1634-1712) «Forklaring av messeoffer», fordømmer rosenkrans og lignende under messen med bugninske iver… Rosenkrans under messen anbefales derimot av alle de postbarokke paver frem til Pius XII.
Man blir oppgitt av å høre til stadighet disse «gjetninger» om barokktiden. Hvis folk er interessert i middelalder og vet ingenting om barokktiden, da skulle de forholde seg til middelalder og ikke «gjette» om barokken for å skape kontrast. I tillegg må man ikke glemme at det alltid fantes store lokale forskjeller.
Min far, som pleide å gå i kirke bare for å vise at han ikke er redd kommunister og sluttet i det øyeblikk kommunismen falt, deltok alltid meget aktivt, sang av alle krefter (husker hvordan han sang på «ungarsk» i en ungarsk messe i Mariazell) og hvis han manglet ord, så sang han rett og slett «Krles, krles, krles». Akkurat som på Kosmas sin tid, for tusen år siden. På den andre siden, de kontemplative sjelene lot seg ikke forvirre hverken av den liturgiske bevegelse eller den påfølgende novus ordo. I de rolige morgenmessene (novus ordo) jeg gikk til i storbyen Brno på nittitallet, var det ikke en eneste én som følte seg kallet til å resitere der noe i felleskap, alle knelte for seg selv i den digre kirken, åpnet ikke munnen hele messen og både vi og den gamle presten var fornøyde med det. Hadde noen prøvd å få meg til å si noe eller dirigere meg til å stå, da ville jeg bare gå i en annen kirke…