Aftenposten fikk følgende tips (om hvem de burde intervjue) fra den kjente katolikken Maria Elizabeth Fongen:
«Siri Fuglem Berg har sagt klart fra om det etisk betenkelige ved å innføre tidlig ultralyd og presset om å ta abort som gravide utsettes for når det påvises alvorlig utviklingsavvik hos fosteret. Hennes egen erfaring med å trosse dette presset og bære frem et barn med trisomi 18 er en sterk appell om bedre helsehjelp og tilrettelegging for annerledesbarn og deres familier, og viser at livet er vakrere og verdt å hegne om til det ebber ut på naturlig vis.»
I artikkelen skriver Aftenposten bl.a.:
Jeg var 40 år gammel da jeg ble gravid for fjerde gang. Vi hadde allerede bestemt oss for å fullføre svangerskapet hvis det skulle vise seg at fosteret hadde Downs. At det kunne være enda mer alvorlig, streifet oss overhodet ikke.
I de tre ukene frem til fostervannsprøve i uke 15 leste Siri alt hun kom over av informasjon om trisomier. Om Downs, der genfeilen ligger i det 21. kromosom. Men også om de mer ukjente syndromene, trisomi 13 og 18.
Jeg fant noen amerikanske nettsteder og hjemmesider for trisomi 13 og 18, der gravide kvinner sto frem med historiene sine. Jeg skjønte ikke hvordan de klarte å bære frem og føde barn som de visste ville dø. Jeg skjønte det bare ikke. Det var veldig sterk lesning. Jeg besøkte disse hjemmesidene bare sent om kvelden, og jeg gråt og gråt. Jeg delte alle bekymringene og frykten med mannen min, men vi var enige om at hvis det var Downs, så skulle vi føde barnet.
Siri tok fostervannsprøve i uke 15. To dager senere kom telefonen fra Ullevål sykehus i Oslo. Kl. 15.50 torsdag 5. november 2009.
En mannlig genetiker fortalte meg at det var full trisomi 18, og at jeg kunne komme inn til Ullevål dagen etter for å undertegne søknaden om abort. Det var et forferdelig sjokk, og det eneste jeg fikk sagt, var at det ikke ble aktuelt – vi ønsket ikke abort. Det var en beslutning vi egentlig ikke hadde diskutert – det var et utsagn som bare kom av seg selv. Jeg var sikker på at jeg ikke ønsket abort. Mannen min var redd svangerskapet ville medføre økt risiko for meg. Men da det ble klart at det ikke var tilfellet, så har han støttet meg fullt ut, noe som har vært utrolig viktig for meg.
Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, selv om jeg synes tanken på abort er ubehagelig. Vi lærte jo om genetikk i løpet av legestudiet, og jeg tenkte at hvis fosteret likevel ikke kunne leve, så hørtes det fornuftig ut å avslutte svangerskapet. Så plutselig står jeg midt oppe i det selv, og da er det noe helt annet. …