NLM-bloggen skriver om dette foredraget som nylig ble holdt i Salt Lake City. Her er lenken til foredraget (på Scribid, der det kan leses og/eller lastes ned) – og man kan også lese det under.
The Reform of the Roman Rite by Msgr. Andrew Wadsworth
Jeg planlegger å kommentere deler av foredraget om ikke lenge.
P. Nicola Bux, en konservativ teolog som jeg har nevnt her på bloggen flere (14) ganger (skriv Bux i søkefeltet, så kommer innleggene opp) har kommet med et forsvar av erkebiskop Müller. Det er Rorate cæli som som har oversatt et intervju med p Bux fra italiensk (se her) til engelsk, der det bl.a. står:
In 2002, Müller, in his book «Die Messe – Quelle des christlichen Lebens» [The Mass – Source of the Christian Life], speaking of the Eucharistic Sacrament, writes that, «the body and blood of Christ do not mean the material components of the human person of Jesus during his lifetime or in his transfigured corporality. Here, body and blood mean the presence of Christ in the signs of the medium of bread and wine.»
It was precisely in Capernaum that the terms used by Jesus, flesh and blood, were misunderstood as anthropomorphic and the Lord had to reiterate their spiritual sense, which does not mean that its presence is less real, true, and substantial. See the Catechism of the Catholic Church regarding this. Saint Ambrose says that it is not the the element formed by nature, but the substance produced by the formula of consecration: its very nature is transformed, so body and blood are the being of Jesus. The Tridentine Council says that in the Eucharist Our Lord, true God and true man, is «substantially» present. He is sacramentally present with his substance, a mysterious mode of being,admissible on faith and possible from God.
St. Thomas [Aquinas] had said that the mode of «substance» and not the «quantity», characterizes the presence of Christ in the sacrament of the Eucharist. The bread and wine as a species or appearances mediate our access to the «substance», something that happens especially in communion. All the same, the Tridentine Council sees no contradiction between the natural way of the presence of Christ in heaven and his sacramental being in many other places. All this was reaffirmed by Pope Paul VI in his Encyclical Mysterium Fidei, unfortunately forgotten. The senses are not enough, but faith is required from us. It is a mystery of the faith.
On Protestantism and the salvific unicity of Jesus, Müller said, in October 2011: «Baptism is the fundamental sign that sacramentally unites us in Christ, and which presents us as the one Church in front of the world. Thus, we as Catholic and Evangelical Christians are already united even in what we call the visible Church.»
St. Augustine defended against the Donatists the truth that baptism is an indestructible bond, which does not abolish fraternity among Christians, even when they are schismatics or heretics.
Unfortunately today debate is feared in the Church, but moves on theses and ostracism of those who think differently. I refer to theology, of course, in which different opinions may be acceptable.
However, doctrinal development benefits from debate: who has more arguments, convinces. In the charges against Bishop Müller, there is extrapolation from the context: it is easy to condemn anyone like this. A true Catholic must trust the authority of the Pope, always. In particular, I believe that Benedict XVI know that he does. And I would like to renew to the Society of St. Pius X the invitation to trust the Pope.»
Og i en av kommentarene på Rorate cæli står det ganske interessant: «Abp Muller seems perfect for this position. He is tough against the extreme liberals … and he is tough against the extreme conservatives …» Jeg må selv si at jeg ikke uroer meg over utnevnelsen, og jeg tror også pave Benedikt vet hva han gjør.
Tyske kat.net har et intervju med den nye lederen av Troskongregasjonen, og skriver bl.a.:
KNA: Herr Erzbischof, was empfinden Sie angesichts Ihrer Ernennung?
Müller: Dankbarkeit für das Vertrauen, das der Papst mir schenkt. Es ist keine leichte Aufgabe, wenn man sich das Ganze der Weltkirche vor Augen hält; aber es ist eine schöne Aufgabe, dem Papst in seinem Lehramt dienen zu können. Das Amt hat eine universalkirchliche Dimension – und hat nichts mit Zentralismus zu tun. …
… KNA: Ein nächstes großes Thema in Rom ist das Konzilsjubiläum. Was erwarten Sie von dem Rückblick?
Müller: Wir brauchen keine Hermeneutik, die von außen an das Konzil herangetragen wird. Es gilt die Hermeneutik zu entdecken, die im Konzil selbst enthalten ist: die Hermeneutik der Reform in der Kontinuität, wie der Heilige Vater wiederholt unterstrichen hat. …
Dette intervjuet kan også leses i engelsk oversettelse. Og for noen dager siden skrev også Continuity-bloggen om denne utnevnelsen:
The big news today is that Bishop Gerhard Müller has been appointed as the Prefect of the Sacred Congregation for the Doctrine of the Faith, to succeed Cardinal Levada. This appointment has occasioned a certain amount of weeping and gnashing of teeth, from both traditionalists and liberals. …
Fr Longenecker skriver på sin blogg om boka 100 Biblical Arguments Against Sola Scriptura av David Armstrong:
… Over the years Dave has gathered the evidence for Catholic teaching from just about every source imaginable. He’s debate endlessly with Protestants online and has the strength not only to understand the Catholic faith, but to understand the subtleties and arguments of his Protestant opponents.
This latest book is straight up. You know exactly what you’re getting: 100 Biblical Arguments Against Sola Scriptura. In Part One he takes us through the reasons for the binding authority of tradition as opposed to the Bible alone. So he outlines how the Bible itself relies on tradition–not just the written word, how Christ and the early church relied on tradition, and how the whole of the story of salvation relies on the spoken word, the prophetic word and the living “word of God” in the lives of faith. In Part Two Dave shows how the authority of the Church is binding–not just the written Scriptures. He piles up evidence from the Bible for the living authority of the church, apostolic succession, evidence for an infallible teaching authority in the church and he winds up with arguments against denominationalism and then counters the usual proof texts used by Protestants for sola Scriptura. …
Bjørn Are Davidsen skriver om en setning dronning Sonja sa (men ikke burde sagt) da hun ville forsvare sin datter: «Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund».
Dette tar Davidsen opp i et leserbrev til Aftenposten – som ikke blir tatt inn – og skriver der bl.a.;
Denne type tøv burde vært luket ut siden det i realiteten er som om dronningen hadde bedt oss tenke på den gang Einar Gerhardsen ble president i Sverige, og det for Høyre. Slikt trykker man ikke.
Kort sagt er det slik at ingen ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Både før etter og under middelalderen var det godt kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.
Tross alle myter om det motsatte vil man streve med å finne noen som er blitt henrettet for vitenskapelige teorier i middelalderen eller renessansen. For hvorfor skulle noen bli det?
Vårt Land har minst et døgn gitt denne artikkelen av Davidsen på verdidebatt.no tydelig plass på sine nettsider, men de har ikke selv skrevet noe om dette så langt jeg kan se.
Høyre arm til Frans Xaver, Kirkens største misjonær etter Paulus – og viktig for meg siden jeg var så mange år hos Frans Xaver-søstrene i Bergen – er vanligvis plassert i Il Jesu-kirken i Roma, men skal sendes til Australia i høst for å sette en spiss på starten av Troens år der. Det var denne armen han døpte og velsignet så mange menensker med.
Francis Phillips hos the Catholic Herald skriver at «The changes at Yad Vashem show that the black legend against the wartime pontiff is on the way out«, og forteller at teksten om Pius XII, som kom opp da museet ble utvidet i 2005 (jeg har selv dessverre bare vært der én gang, høsten 1977), nå har blitt modifisert noe:
The revised text, although still including the point of view of his critics, now adds that according to his supporters the Holy Father’s neutrality “prevented harsher measures against the Vatican and the Church’s institutions throughout Europe, thus enabling a considerable number of secret rescue activities to take place at different levels in the Church.” The Holy See’s apostolic nuncio to Israel, Mgr Antonio Franco, described the change as a “positive evolution”; the text had moved from condemnation to “an evaluation.” The Israeli newspaper, Haaretz, added that the new caption also states, “Until all relevant material is available to scholars, this topic will remain open to further inquiry.”
Significantly, the negative phrase “did not intervene” has also been changed to “did not publicly protest”. The Church has always maintained there was a good reason for this: if the Pope had been more outspoken and critical of the Nazis it would have led to more savage reprisals against the Jews – as happened when the Dutch bishops made their own protest. According to his defenders (who have always included a number of Jewish scholars and historians, as well as influential public figures such as the late Israeli prime minister, Golda Meir) Pius XII had to endure a “martyrdom of silence” while doing everything in his power behind the scenes to save thousands of Jewish lives in Europe through the work of papal nuncios and religious orders.
Although the Vatican archives of the Pius XII era are not due to be opened to outside historians until 2014, Fr Federico Lombardi SJ, the director of the Vatican press office, has made it clear that everything there is to know is already known. In other words, when further documentation comes to light it will simply provide more evidence of the Pope’s rescue work, rather than discover any lurking skeletons. According to a spokeswoman for Yad Vashem, the revisions to the caption followed new research, in part based on opening up the archive of Pope Pius XI.
What is noteworthy is Israel’s willingness to re-examine old positions in the light of new findings and then to make tentative steps to setting the record straight towards a Pope who has been unjustly maligned. …
Jeg har skrevet om byen Orvieto, litt nord for Roma, flere ganger – bl.a. HER – og anbefaler alle å besøke den. Nå skriver Afteposten reise om byen, og skryter svært av den:
Orvieto ligger fantastisk plassert på en topp i det umbriske landskapet. Det er stupbratte fjellsider ned mot dalen på alle sider.
Du skal ha litt flaks om du oppdager Orivieto på egenhånd. Du kan så vidt skimte byen når du kjører langs A1 enten fra Roma eller Firenze, men den ligger litt tilbaketrukket fra hovedveien og er delvis kamuflert av landsbyen Orvieto Scalo nede i dalstrøket. Men ikke gjør feilen med å kjøre forbi Orvieto.
Det er mye som bør opplevels når man er her – alt fra maten til den eldgamle katedralen til sjarmerende smågater.
De viser også 14 bilder fra byen, bl.a. de to under.
Sist uke leste vi at den 68 år gamle dominikaneren og erkebiskopen, J. Augustine Di Noia, som har vært sekretær for Vatikanets sakramentskongregasjon, nå blir visepresident for den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei. I to lange intervjuer – der jeg syns han er overraskende frittalende – sier han mye interessant.
Fra intervjuet med the Catholic News Service kan jeg ta med følgende:
Archbishop Di Noia told Catholic News Service June 26 the Vatican needed to help people who have strong objections to the council see «that these disagreements don’t have to be dividing or keep us from the same Communion table.»
«It is possible to have theological disagreements while remaining in communion with the see of Peter,» he said.
«Part of what we’re saying is that when you read the documents (of Vatican II), you can’t read them from the point of view of some liberal bishops who may have been participants (at the council), you have to read them at face value,» Archbishop Di Noia told CNS. «Given that the Holy Spirit is guiding the church, the documents cannot be in discontinuity with tradition.»
Og fra intervjuet med the National Catholic Register tar jeg med:
In a bid to keep talks on course to a possible reconciliation, Pope Benedict XVI has appointed American Archbishop J. Augustine DiNoia as vice president of the commission charged with helping to bring the Society of St. Pius X back into full communion with Rome.
Noen har gitt dette intervjuet overskriften: «The Pope doesn’t want this division to continue.»
Forrige uke leste jeg en hel del om den siste utviklingen i forsoningsprosessen mellom Vatikanet og SSPX – det fikk meg til å tenke en hel del, men jeg har ikke tenkt å skrive så mye om det på bloggen. Det ser ut som man trenger mer tid (selv om mange trodde at alt var klart) på den dogmatiske grunnlagsteksten, der tilstrekkelig enighet skal stadfestes og undertegnes, før de kirkerettslige tingene kan ordnes.
Men i denne posten på Rorate cæli står det en hel del litt sjokekrne om lekkasjer og ulydighet innen SSPX, bl.a.:
Furthermore, I inform all members of the Chapter that … the Superior General has deprived Bp. Williamson from the position of capitulary due to his stand calling to rebellion and for continually repeated disobedience. He has also been forbidden to come to Écône for the ordinations.
Jeg leste hos Rorate cæli i går: «The Swiss Catholic news agency APIC reported yesterday that Bishop Charles Morerod OP of the Diocese of Lausanne, Geneva and Fribourg has decided to entrust the pastoral care of the Basilica of Our Lady (Basilique de Notre-Dame) in Fribourg to the FSSP, starting September 2012.»
Det er en god nyhet, for det er vanskelig å få folk til å komme i messer om man ikke har en fast tid og et fast (og godt) sted å tilby, og FSSP måtte i Fribourg tidligere bruke flere ulike kirker – som også hadde andre brukere, slik at det var mange hensyn å ta. Og det er ekstra hyggelig å lese om nyheter (i fremmede land) som man selv også har litt ekstra kjenneskap til. De to bildene av den aktuelle kirken i Fribourg har jeg nemlig tatt selv, i mars i år, da jeg var der for å snakke med FSSP’s leder, Fr. Berg. Og dagen før jeg traff ham, hadde han hatt sin første samtale med biskop Morerod – en dominikaner flere av oss møtte i Oslo ikke lenge før han ble utnevnt til biskop.
Bildet under viser koret i kirken ganske tydelig; det er ikke mye arbeid å flytte det upassende bordet og de upassende stolene, så høyalteret kan brukes slik det var tenkt.
Under et bilde av meg selv samme dag i Fribourg – utenfor en av nabokirkene.
I den tradisjonelle kalender feires 1. juli alltid festen for vår Herres Jesu Kristi hellige blod, også når dagen faller på en søndag. I dagens messe brukes bl.a. følgende tekster:
Inngangsvers, Joh.åp. 5,9-10: «Herre, med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.Til et kongerike har du gjort dem.»
Graduale, 1. Joh. brev 5, 6-8: «Han er den som kom med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. .. For det er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer.»
Evangelium, Joh. 19, 30-35: «Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: Det er fullbrakt! Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd. Det var helgaften, og de døde måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene bad derfor Pilatus om at bena måtte brytes på dem, og likene bli tatt ned. Soldatene kom da og brøt bena først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant.»
Til matutin er de tre første lesningene tatt fra Hebreerbrevet – lesning 4-6 fra en preken av Johannes Krysostomos, og lesning 7-9 fra Augustin. Her er de første tre leningene:
Heb 9:11-15
Men Kristus er kommet som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke hører denne skapte verden til. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning. Riktignok er det slik at blodet av bukker og okser gjør hellig og ren i det ytre, likeså vann med asken av en kvige, når det blir stenket på dem som er blitt urene. Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. Kristus har jo i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et lyteløst offer for Gud. Så er da Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde, og det ble til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt.Heb 9:16-22
Det er med pakten som med et testamente: det må godtgjøres at den som har opprettet det, er død. Først når han er død, er det gyldig; det trer ikke i kraft så lenge han lever. Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod. Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, stenket så blodet både på bokrullen og på hele folket og sa: «Dette er blodet for den pakten som Gud har fastsatt for dere.» Like ens stenket han blod på teltet og på alle de kar som ble brukt under gudstjenesten. Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst.Heb 10:19-24
Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme. Når vi har så stor en prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset for vond samvittighet og legemet badet i rent vann. La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.
Alle bibeltekster her er fra Bibelselskapets utgave 1978/85.
Mens vi i St Hallvard kirke var 25 personer i messen på dagens store fest, siden festen nå (siden 2008 i vårt bispedømme) feires på dagen og ikke på nærmeste søndag (det er både fordeler og ulemper med dette), var det helt fullt i Peterskirken. Se videoen under.
Her er et bilde av Fr. Hunwickes første messe, torsdag i the London/ Brompton Oratory:
Oppdatering 30/7:
Fr Ray Blake skriver om dette på sin blogg:
I couldn’t get to Fr Hunwicke’s Ordination last night, at the Oxford Oratory, I heard it was very beautiful, there a few pictures here. I also heard the celebrant preached against the wickedness of «rubricism»; a little unfortunate as following them with a degree of precision is the great charism of our English Oratories.
Today however I actually met Fr Hunwicke, at the London Oratory, where he celebrated his first Mass in the Extraordinary Form at the Lady Altar. We have corresponded for some time and have friends in common and I have felt something of his pain at not being able to celebrate Mass. I recognise in him a truly priestly soul. The Mass was beautiful, it was low, no sermon, some rather exquisite vestments, over and done in 35 minutes. There were about 50 in the congregation …
I know it was Vigil in most places but in Westminster it was the Feast of St John Southwell and of course for us a celebration of a first Mass. … One of the important things I have always said about the Ordinariate which I think cradle Catholics just don’t get is its humour which Fr Hunwicke supplied in heaps. … It was a really beautiful celebration for the eve of St Peter and Paul; Fr Hunwicke in communion with the Church and now a happily a priest of the Catholic Church.
Noen steder har katolikker opplevd at presten har bedt barn komme opp og stå sammen med ham ved alteret under den eukaristiske bønn, men selv om dette er forbudt, viser det noe som kan hjelpe oss å forstå hva som skjer i messen, når de troende assisterer presten under hans frembærelse av det aukaristsike offeret. Det kan vi lese her på nettstedet praythemass.org:
… I would like to dwell more on this point, for it seems to be an attempted solution to a pastoral problem, namely that the people in the congregation (at least in the priest’s estimation) see themselves as merely watching the priest, as separated from him, perhaps even as isolated from him by the intervention of the altar itself. The attempted solution in the scenario I have described lies in re-locating and re-orienting the selected members of the congregation so that they are on the same side of the altar as the priest and facing in the same direction as him.
In a Mass celebrated ad orientem, the problem disappears, since the entire congregation is situated “behind the altar.” They all stand together with the priest. They are all associated with him as he offers the Eucharistic Sacrifice in the person of Christ. The interior and spiritual orientation of the Mass is reflected in and bolstered by the physical posture of the priest and people.
People commonly refer to ad orientem worship as “the priest with his back to the people.” This characterization, while literally correct, presumes a view of the Mass that has already reduced the congregation to being only an audience. The deacon also stands and kneels behind the priest, but no one speaks of “the priest with his back to the deacon.” Why would they? After all, the deacon is standing there with the priest, and he has his own proper role. If, as Catholic doctrine demands, we begin with an affirmation that the congregation offers the Mass through and with the priest, that they are fundamentally associated with the action of Christ through the priest and have their own proper role, we would hardly be tempted to say that the priest stands “with his back to the people.” We may as well say that the people in the first pew stand with their backs to the people in the second pew. Rather, we would naturally say that the people face the altar together with the priest. They all face the same direction, since they are all engaged in the same sacred action. …
På den amerikanske bispekonferansens offisielle nettside kan vi lese om en ganske krass og direkte kritikk av den amerikanske regjeringen:
The fourteen days from June 21—the vigil of the Feasts of St. John Fisher and St. Thomas More—to July 4, Independence Day, are dedicated to this “fortnight for freedom”—a great hymn of prayer for our country. …
As Catholics we are constantly called to live out our faith in our daily lives. In our charities, we comfort the sick, feed the hungry, care for the poor, and protect life. In the marketplace, our values guide us. We strive everywhere to practice what we preach.
Across America, our right to live out our faith is being threatened – from Washington forcing Catholic institutions to provide services that contradict our beliefs, to state governments prohibiting our charities from serving the most vulnerable. And around the world, it’s even worse – Catholics face persecution and even death for their witness.
These rights are fundamental. They belong to each and every human being. We cannot let them be trampled. We cannot remain silent. Please join the movement to protect our right to live out our faith. Sign up to learn how you can help save our religious freedom. …
22. juni var minnedagen (valgfri i Norge) for den hellige John Fisher og den hellige Thomas More, og Fr Ray Blake skriver interessant på sin blogg, at kampen i vår tid på mange måter er den samme som i 1535; at staten vil forandre definisjonen av hva et ekteskap er, og vil tvinge alle innbyggere til å godta denne nye definisjonen:
How interesting that the point of conflict between Henry and Sts John and Thomas was «marriage». In reality both John and Thomas understood that the King wanted to usurp the place of God, practically speaking the issue was that Henry wanted to take control of men’s consciences.
In the case of Thomas especially his crime was a «thought crime», daring to think differently from the King and the government. St Thomas had deliberately kept silent on the matter whilst St John had quite simply said that what the King intended to call «marriage» to Ann Boleyn was in reality «adultery». Henry used the Law and the death penalty to force men to think his adultery was «marriage», he made «obedience to conscience» mean «treachery». By the Law sin was made virtue and virtue vice.
We see again, in our own age, governments wanting to take control of consciences, governments taking control of language, changing fundamental words. As in the days of Moore and Fisher the issue is still about the definition of «marriage».
There will be no way to define any longer what we had previously understood by that word «marriage», the redefinition will colour and redefine our whole culture, our appreciation of history, our understanding of human relationships, our education.
Both the UK and the US the government is using all its muscle not just to change society but how we think and understand ourselves. We stand on the brink of something truly frightening, truly sinister. Having started where will it end?
Jeg var i USA da p. Arnfinn ble gravlagt og kunne ikke være med. Men jeg leste Vårt Lands reporasje om requiemmessen, biskop Eidsvigs minneord, og p Arnfinns siste preken der han bl.a. sa:
… Når Kristus er nær i evkaristien, er det heile hans frelsesverk som er nærverande, realpresent. Vi feirar Kristi offer, det offeret som sonar alle synder og er sjølve grunnlaget for den nye pakta. Offeret som oppfyller alle ofra i den gamle pakta, som då Moses oppretta pakt mellom Gud og Israel; han «tok paktsboken og leste den opp for folket, og de sa: ‘Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt’. Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: ‘Dette er blodet som hører til den pakten Herren slutter med dere på grunnlag av alle disse ord».
Det er dette vi høyrer ekkoet av når Jesus seier: Dette er mitt blod, paktsblodet… Eller som vi også høyrde: Ikke med blod av bukker og okser.., men med sitt eget blod har han kjøpt oss fri for alltid (Hebr 9).
Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt. Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Eg veit eg vil trenge alt som kan gjerast for eg skal finne nåde og kunne stå oppreist då. Alle helgnars forbøn og forteneste og aller mest det Kristus har gjort då han gav seg sjøl for oss, for meg. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. …
Jeg har nå nettopp tatt bort lenken til p Arnfinns blog fra min egen blogg, men muligens blir hans siste innlegg (med mange hilsener) liggende på nettet en stund til.
NLM-bloggen nevnte for noen dager siden at den femte Fota internasjonale liturgiske konferansen arrangeres i Cork City, Irland fra 7. til 9. juli 2012. Lesere av denne bloggen vil vite at jeg ser på spørsmålet om messen som et offer er et av de viktigste liturgiske spørsmålene i vår tid; både messen og prestenes identitet avhenger av en riktig forståelse av dette. Om konferansens tema sies det bl.a.:
The theme of Fota V is “Celebrating the Eucharist: Sacrifice and Communion.” The subject continues liturgical and theological reflection on the Eucharist in the wake of the 50th. International Eucharist Congress held in Dublin under the title The Eucharist: Communion with Christ and with one another. The importance of that reflection for ecclesial renewal was strongly emphasized by Pope Benedict XVI in his message to the Dublin Congress. …
The basis for this year’s reflection is a paper entitled The ‘Basic Structure’ (Grundgestalt) of the Eucharistic Celebration According to Joseph Ratzinger, delivered at last year’s Conference by Professor Dr. Manfred Hauke of Lugano who drew attention to the debate between Franz Seraph Renz (1884–1916) and his student Franz Sales Wieland (1877–1957) of Augsburg who insisted that the Eucharist was essentially and meal, and the counter challenge of the Innsbruck dogmatic theologian, Emil Dorsch SJ (1867–1934), who asserted the essentially sacrificial nature of the Eucharist. This debate forms the theological background to the discussion, in its stricter sense, on the topic of the Eucharist as sacrifice or meal, which began in 1939 with some reflections by Romano Guardini, and culminated in the 1980s with the contributions of Joseph Ratzinger and Walter Kasper.
The most important contribution of Joseph Ratzinger to this debate is an article, published in 1977, in the German edition of the journal Communio . This article, supplemented by two addenda, was subsequently published in his book The Feast of faith (1981), and now appears as part of the collected works of Joseph Ratzinger (in German), in volume eleven dedicated to the theology of the liturgy (2008). The importance of this contribution is evident in the remark of Ratzinger that: “[with] the concept of form or structure [Gestalt], a hitherto unknown category entered the theological dialogue, clearly recognizable as a power for reform. Indeed, it can be said that it was this category that gave birth to liturgical scholarship in the modern sense.”
Professor Hauke points out that the core of the discussion revolves around Guardini’s idea that ‘structure’ (or ‘form/figure/shape’, in German Gestalt) and ‘content’ (Gehalt) are entirely different things: thus the Holy Mass in its ‘structure’ is a meal, but its ‘content’ is a sacrifice. This divergence between liturgical structure and dogmatic content, according to Ratzinger: “must be regarded as the central problem of the liturgical reform. Failure to deal with it has resulted in a great many of the individual problems that have since preoccupied us.”
Professor Dr. Hauke vil også i år holde et foredran om «the question of the systematical discussion on the “essence” of Eucharistic Sacrifice».
Fr. John Hunwicke ordineres til katolsk prest onsdag 27. juni (i det engelske Ordinariatet), og skriver nå slik om sine første messer:
First Mass in the Extraordinary Form; London at the Brompton Oratory. Low Mass, Thursday June 28, 11.30; by kind permission of the Provost.
First Mass in the Ordinary Form; Oxford in the Church of the Holy Rood. Solemn Vigil Mass of Sunday, Saturday June 30, 6.00, by kind permission of Fr Paul King and Mgr Andrew Burnham. I plan also to preach.
Han er interessert i at mange kommer både til hans ordinasjon og til disse to messene. Jeg kunne gjerne tenkt meg å være der, med det er dessverre umulig.
