P. Nicola Bux forsvarer den nye prefekten for Troskongregasjonen

P. Nicola Bux, en konservativ teolog som jeg har nevnt her på bloggen flere (14) ganger (skriv Bux i søkefeltet, så kommer innleggene opp) har kommet med et forsvar av erkebiskop Müller. Det er Rorate cæli som som har oversatt et intervju med p Bux fra italiensk (se her) til engelsk, der det bl.a. står:

In 2002, Müller, in his book «Die Messe – Quelle des christlichen Lebens» [The Mass – Source of the Christian Life], speaking of the Eucharistic Sacrament, writes that, «the body and blood of Christ do not mean the material components of the human person of Jesus during his lifetime or in his transfigured corporality. Here, body and blood mean the presence of Christ in the signs of the medium of bread and wine.»

It was precisely in Capernaum that the terms used by Jesus, flesh and blood, were misunderstood as anthropomorphic and the Lord had to reiterate their spiritual sense, which does not mean that its presence is less real, true, and substantial. See the Catechism of the Catholic Church regarding this. Saint Ambrose says that it is not the the element formed by nature, but the substance produced by the formula of consecration: its very nature is transformed, so body and blood are the being of Jesus. The Tridentine Council says that in the Eucharist Our Lord, true God and true man, is «substantially» present. He is sacramentally present with his substance, a mysterious mode of being,admissible on faith and possible from God.

St. Thomas [Aquinas] had said that the mode of «substance» and not the «quantity», characterizes the presence of Christ in the sacrament of the Eucharist. The bread and wine as a species or appearances mediate our access to the «substance», something that happens especially in communion. All the same, the Tridentine Council sees no contradiction between the natural way of the presence of Christ in heaven and his sacramental being in many other places. All this was reaffirmed by Pope Paul VI in his Encyclical Mysterium Fidei, unfortunately forgotten. The senses are not enough, but faith is required from us. It is a mystery of the faith.

On Protestantism and the salvific unicity of Jesus, Müller said, in October 2011: «Baptism is the fundamental sign that sacramentally unites us in Christ, and which presents us as the one Church in front of the world. Thus, we as Catholic and Evangelical Christians are already united even in what we call the visible Church.»

St. Augustine defended against the Donatists the truth that baptism is an indestructible bond, which does not abolish fraternity among Christians, even when they are schismatics or heretics.

Unfortunately today debate is feared in the Church, but moves on theses and ostracism of those who think differently. I refer to theology, of course, in which different opinions may be acceptable.

However, doctrinal development benefits from debate: who has more arguments, convinces. In the charges against Bishop Müller, there is extrapolation from the context: it is easy to condemn anyone like this. A true Catholic must trust the authority of the Pope, always. In particular, I believe that Benedict XVI know that he does. And I would like to renew to the Society of St. Pius X the invitation to trust the Pope.»

Og i en av kommentarene på Rorate cæli står det ganske interessant: «Abp Muller seems perfect for this position. He is tough against the extreme liberals … and he is tough against the extreme conservatives …» Jeg må selv si at jeg ikke uroer meg over utnevnelsen, og jeg tror også pave Benedikt vet hva han gjør.

4 hendelser på “P. Nicola Bux forsvarer den nye prefekten for Troskongregasjonen”

  1. Jeg håper du har rett! Men prefektens oppgave er jo ikke å være en kirkepolitisk moderator mellem konkurrerende «liberale» og «konservative» partier, men med tydelig røst å definere og forsvare Kirkens lære. Når man trenger å få sine utsagn om jomfrufødselen, realpresensen og Kirkens enhet (bort)forklart av andre turde man, på tross av sine andre positive egenskaper, kanskje ikke være førstevalget til en slik stilling? At han i Tyskland regnes som en «konservativ» teolog sier vel mest om tilstandene der i gården.

  2. Amen, Jansen!
    Hvis en er så dårlig til å kommunisere hva en egentlig mener, at en ved egne utsagn og bøker (i beste fall ufrivillig) gir inntrykk av å underminere den kristne tro eller i verste fall å direkte bryte med den, så burde en finne seg noe annet å gjøre enn å være prefekt for Troskongregasjonen.

  3. Jeg syns nok dere to er unødvendig kritiske; P. Nicola Bux har gått litt inn på de teologiske spørsmålene, og det er selvsagt ikke snakk om noen vranglære. Og er ikke pave Benedikt selv en dyktig teolog (retorisk spørsmål), og er han ikke selv i stand til å vurdere disse spørsmålene på en utmekret måte? Flere sier at paven ønsker en person i denne stillingen som han kan stole absolutt på, og det kan han med erkebiskp Müller, og dessuten forstår jeg at han er ryddig, dyktig og effektiv – det er jo viktig at ting blir gjort, spesielt i Troskongregasjonen.

  4. Takk for et interessant innlegg, Pastor Moi. Msgr. Nicola Bux skriver alltid godt, klokt og forstandig, og jeg merker meg her, at han fornyer sin oppfordring til St. Pius X Selskapet (FSSPX) om å ha (fortsatt) tillit til Pave Benedikt XVI. Underforstått; Hans Hellighet vet hva han gjør. – På slutten av posten har du en interessant kommentar, Pastor. Jeg siterer;

    – «….Og i en av kommentarene på Rorate cæli står det ganske interessant: «Abp Muller seems perfect for this position. He is tough against the extreme liberals … and he is tough against the extreme conservatives …» Jeg må selv si at jeg ikke uroer meg over utnevnelsen, og jeg tror også pave Benedikt vet hva han gjør.» –

    Angående den engelske kommentaren jeg siterer her over: Det er alltid merkelig dette her; at man overfører den politiske terminologiens ideologiske skillelinjer (høyre/konservativ-liberal/venstre) til Kirkens religiøse (uforanderlige) tro og Hennes tradisjonelle liturgiske praksis. For hva er den såkalte «ekstreme konservatisme» innen Kirken i dag, jo det er alle de som holder på (den ubrutte) tradisjonen det. HVIS en religions basale innhold forandres, så er det ikke lenger DEN religionen. Så blir da svaret her rent logisk: At de «konservative» vil bevare noe som må bevares, mens de «liberale» vil forandre noe som ikke kan forandres; nemlig Den katolske Kirkes tro og dennes hevdvunnede, århundrelange tradisjoner. Så da blir spørsmålet, hvem er de «ekstreme» egentlig? De, som vil relativisere troens og tradisjonens innhold til å passe inn under vår «moderne», minimalistiske, normløse tidsepoke av i dag, eller – de som forsvarer troen og tradisjonens helhet; som vil bevare og konservere Kirkens to-tusenårige rikholdige skatt for kommende slekter?!

    I religiøse spørsmål, så betegnes man som ekstrem, om man påtvinger andre sin tro i det verdslige samfunn med vold og/eller gjennom statlige lovverk for ensretting, men også motsatt; om det sekulariserte samfunn påtvinger folket at ikke-tro (ateisme). Men innenfor et religiøst samfunn, så betegnes man også som ekstrem, om man angriper trossamfunnets essens, altså dets grunnleggende tros- og tradisjonsfundamentet. Så det å være konservativ er snarere regelen av viktighet, for troens bevarelse, mens de som vil rive ned (uthule) religionens læresetninger innenfor et religiøst fellesskap er de ødeleggende krefter; altså de virkelige «ekstremister» – om man nu skal tillegge dette utrykket noen videre substansiell mening i denne kontekst. –

    Den nye prefekten for Troskongregasjonen; Erkebiskop Gerhard Ludwig Müller, er kjent for at både være liberal og konservativ, altså en slags liberalkonservativ prelat. En vanskelig balansegang egentlig, om man setter det inn i en katolsk kontekst, og som derfor også har medført, at erkebiskopen mang en gang har vært krass mot det konservative prestebrødreskapet (FSSPX) i Tyskland, og desto mere liberalt imøtekommende overfor alle mulige økumeniske framstøt den andre veien. Biskopens «liberalitet» har aldri kommet særlig til syne som noen inkluderende egenskap, når man taler om St. Pius X Selskapet og dets troende i Tyskland. En av grunnene kan nok også være det faktum, at St. Pius X Selskapet har et av sine presteseminar innenfor biskopens tidligere bispedømme (Zaitzkofen i Regensburg). St. Pius X Selskapet derimot, har alltid bedt for sin erkebiskop, ved de høytidelige messer innenfor bispedømmet. Så er det å håpe, at disse bønner hjelper til på den nye veien til Rom. For erkebiskopens nye stilling innbefatter også, at han nå får møte FSSPX i en global sammenheng. Som sjef (prefekt) for Kongregasjonen for Troslæren, og dermed Den pavelige kommisjon «Ecclesia Dei», så påhviler det ham et stort ansvar for, at Kirken kan heles i pakt med sin misjon, som så definitivt innbefatter tradisjonens kontinuitetsbevarelse.

    Jeg vil (som Pastor Moi også gir uttrykk for), både håpe og tro, at erkebiskopen er «oppgaven voksen». Jeg vil tro, at Pave Benedikt XVI har en mening med denne utnevnelse, når vi samtidig vet, at Paven svært gjerne vil ha en enhetlig kirke på tradisjonens grunn; at kontinuiteten fra i går, også skal gjelde for i morgen. Forsoning innebærer en gjensidig respekt og tillit. – Biskop Müllers sin virksomhet i Tyskland er nu et avsluttet kapittel. Der kunne han titt og ofte både favorisere (kirkepolitisk) og politisere (ved eksempelvis å kreve forbud av et politisk parti). I Vatikanet, så blir det andre takter og toneganger som gjelder, og da ikke minst det å inneha diplomatiske egenskaper, samt det å vite, at en sak alltid har to sider, og – en årsakssammenheng, om man vil det løsningsorienterte.

    Så, jeg forstår godt, at både Atle Jansen og Trond har noen poengterte momenter vedrørende sine anførsler her på posten. Pave Benedikt XVI har (som alltid) det siste ord når viktige ting skal fattes og sluttelig besluttes for iverksettelse. Jeg finner en viss trøst i dette siste nevnte.

    Tor

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen