mars 2013

Tre kjente bibelfortellinger på lætare-søndag

Liturgi /

Ja, faktisk, man vil på denne gledens fastesøndag kunne høre tre ulike evangelier – alle veldig kjente fortellinger – i katolske kirker rundt om i verden i dag.

De fleste steder vil man nok høre om den fortapte sønnen, den kjente teksten fra Lukas 15, som er evangeliet på 4. søndag i fasten år C. Dette evangeliet – og alle de andre tekstene i messen – kan leses her.

Men i den nye kalenderen er det også mulig å velge tekstene fra år A (spesielt om man har voksne katekumener som forberedes til dåp påskenatt) denne dagen. Da leser man den kjente fortellingen om den blindfødte fra Johannes 9. Denne teksten kan leses her.

Går man i en tradisjonell latinske messe, hører man den ikkemindre kjente teksten fra Johannes 6 om brødunderet. Denne teksten – og resten av messens tekster – kan man lese her.

Som vanlig leser man til matutin (i de tradisjonelle tidebønnene) en kommentar til søndagens evangelium, og slik leser vi i 3. lesning i dagens matutin:

From the Holy Gospel according to John (6:1-15)
In that time Jesus went over the sea of Galilee, which is that of Tiberias. And a great multitude followed him, because they saw the miracles which he did on them that were diseased. And so on ….

Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. 24th Tract on John.
The miracles which our Lord Jesus Christ did were the very works of God, and they enlighten the mind of man by mean of things which are seen, that he may know more of God. God is Himself of such a Substance as eye cannot see, and the miracles, by the which He ruleth the whole world continually, and satisfieth the need of everything that He hath made, are by use become so common, that scarce any will vouchsafe to see that there are wonderful and amazing works of God in every grain of seed of grass. According to His mercy He kept some works to be done in their due season, but out of the common course and order of nature, that men might see them and be astonished, not because they are greater, but because they are rarer than those which they lightly esteem, since they see them day by day.

Konklavet begynner tirsdag 12. mars

Katolsk, Paven /

PRESS COMMUNIQUÉ FROM THE HOLY SEE PRESS OFFICE

The eighth General Congregation of the College of Cardinals has decided that the Conclave for the election of the Pope will begin on Tuesday, 12 March 2013.

A «pro eligendo Romano Pontifice» Mass will be celebrated in St. Peter’s Basilica in the morning. In the afternoon the cardinals will enter into the Conclave.

Fra Vatikanets egne nettsider.

Det sixtinske kapell gjøres klar

Katolsk, Paven /

Her kan man lese en lang artikkel om Det sixtinske kapell.

På katolsk.no kan man bl.a. lese følgende om forberedelsen til konklavet (jeg syns det er underlig at man kan skrive at man ser konturene av «den fremtidige pavens profil», tenker kardinalene så praktisk og taktisk når de velger ny pave?):

153 kardinaler deltok under dagens møte. Fire nye kardinalelektorer er ankommet Roma. Dette betyr at 113 av i alt 115 stemmeberettigede nå er til stede. … 18 kardinaler holdt innlegg i dag. Pågangen er stor, og taletiden er satt ned til fem minutter per innlegg. Kardinalene har bestemt å ha to daglige møter de neste dagene, formiddag og ettermiddag.

… I lys av dagens diskusjoner om blant annet nyevangelisering, pastorale utfordringer og forholdet mellom kurien og lokale bispedømmer, ser vi nå konturene av «den fremtidige pavens profil», ifølge fr. Federico Lombardi.

… De amerikanske kardinalene har avlyst sin daglige pressekonferanse etter at kardinalkollegiet skal ha uttrykt bekymring for anonyme lekkasjer til italienske medier fra de konfidensielle møtene.

Hvordan deltok de troende i messen i «gamle dager»?

Liturgi, Teologi /

Sist mandag tok Sigurd Hareide i sitt foredrag «Fra aktiv til passiv deltakelse? Om reformasjonens liturgireform.» opp et tema som var litt nytt for meg; nemlig: hvordan (rent konkret) deltok de troende i liturgien i tidligere tider, hvordan deltok de i frembæringen av messens hellige offer, hvor mye forstod de av det som skjedde?

Hareide nevnte tre forfattere som jeg nok har hørt om, men så langt ikke lest. Det er er Louis Bouyer, Eamund Duffy og John Bossy. Allerede tirsdag bestilte jeg fem bøker av to av disse forfatterne. To av Louis Bouyer «The Christian Mystery: From Pagan Myth to Christian Mysticism» og «The Spirituality of the Middle Ages (History of Christian Spirituality; 2)»

bouyer_mystery_1

bouyer_spirit_2

Av Eamon Duffy har jeg bestilt tre bøker, bl.a. denne: «The Stripping of the Altars: Traditional Religion in England,1400-1580»

duffy_stripping_altars

John Bossys kjente bok «Christianity in the West, 1400-1700» har jeg så langt ikke bestilt, men sannsynligvis gjør jeg det om ikke lenge.

bossy_in_the_west

En stadig kamp mot uvitenhet

Apologetikk, Generelt /

Og her er det faktisk de beste moderne vitenskapsmenn som viser seg å være uvitende. Men Bjørn Are Davidsen (sammen med Sverre Holm og Andreas Masvie) gir seg ikke; det de skriver her i Aftenposten må Bjørn Are han ha skrevet hundrevis av ganger – i artikler og bøker – uten at fakta helt synker inn, og uten at han gir seg:

Eirik Newths artikkel «Langsomt blir allting til» i Aftenposten nylig forsøker å vise hvor gammel Jorden er – men enda bedre viser skribenten hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien.

Journalister vet å vinkle vitenskapshistorien som en kamp mellom kirke og viten. Newth er intet unntak og hevder at det tidlig på 1800-tallet var vanlig å tenke at Jorden var 6000 år. Da utkjempet visstnok vitenskapen «et av sine siste slag mot Kirken». Men at vinklingen er velkjent, gjør den ikke korrekt. …

… (flere fortsatte) å argumentere for en gammel jord, og mange teologer ble overbevist. Dermed kunne pave Pius VII, rundt år 1800, støtte at Bibelens skapelsesdager var av ubestemmelig lengde.

Men debatt ble det, og det skyldtes særlig King James-versjonens oppføring av årstall. Kanskje var det derfor Paley i 1802 understreket at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre?

Cuvier møtte derfor lite motstand da han i 1813 skildret Jordens historie som en rekke katastrofer. I 1816 skrev biskop George Gleig i innledningen til Stackhouse-Bibelen, at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at (fossiler) er etterlevninger av en tidligere jord».

Noen år senere, på Lyells tid, handlet ikke debatten så mye om Jordens alder, men om ulike landskap skyldtes katastrofer eller uniforme prosesser. Selv om mange foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si fra forskning. Det kan være greit om også journalistikken kan få med seg dette neste gang temaet er vitenskapshistorie.

Vårt Land: Skrot sølibatskravet

Generelt, Katolsk /

Vårt Land skrev følgende på lederplass torsdag sist uke:

SELV OM norske katolikker er en liten gruppering internasjonalt, er veksten så stor at pave Benedikt XVI har omtalt Norge som et land med katolsk vekst.

BERNT EIDSVIG, som er biskop i den katolske kirken. i Norge, sa til Dagen i går ar han dusker at den nye paven bor se på pliktsølibatet på nytt, «Det er viktig å ta diskusjonen med en viss åpenhet. Jeg vil ikke spekulere i hva konklusjonen blir, men paven bor ta diskusjonen», sier Einsvig,

TILHENGERE AV sølibatkravet argumenterer med at hvis sjelens frelse er kirkens viktigste mål, blir tilgjengelighet viktig, Prestens tilgjengelighet som sjelesørger og omsorgsperson blir et argument for sølibatet. En prest uten familie kan vie seg til sitt kall og legge fra seg alt, for utelukkende å gi seg hen til den ene oppgaven redde sjeler over til det evige liv.

VI MENER at Eidsvigs innspill er viktig og betimelig. Ser man på den bakenforliggende årsaken til at den katolske kirke krever at deres prester lever i sølibat, er det nemlig ikke en teologisk, men en historisk begrunnelse som ligger bak. ….

Det er nå likevel svært liten grunn til å tro at Den katolske Kirke (den latinske ritus) vil få gifte prester – bortsett fra unntaklstilfeller, som bl.a. meg selv. I 2009 – i forbindelse med starten av det anglikanske ordinariatet – ble det bl.a. skrevet følgende:

… … Indeed, it seems that every time the celibacy issue is pushed, there’s a swift pullback to defend the current rule.

The day before details of the Anglican plan were made public, Pope Benedict XVI went out of his way to underline the importance of priestly celibacy during a visit to the northern Italian city of Brescia. Citing Pope Paul VI, he said celibacy was the way a priest «configures himself most perfectly to Christ,» manifesting and reflecting Christ’s own love for his church.

A few days earlier, the Vatican newspaper ran a long article by Italian Cardinal Dionigi Tettamanzi of Milan, who defended priestly celibacy as a choice that can attract and inspire people, without «impoverishing and even less suffocating the values of sexuality.»

Cardinal Tettamanzi’s predecessor, Cardinal Carlo Maria Martini, is among those who have suggested the church find ways to «adapt» its celibacy rule in different situations. Some have said that, specifically where the priest shortage is greatest, exceptions might be made to ordain married men of «proven virtue.»

The issue has been raised in several synods of bishops, including one on priestly formation in 1990, where the reaction was typical: after a minority of bishops asked that qualified married men be ordained, the synod as a whole ended by voicing strong support for mandatory celibacy. Pope John Paul II quickly accepted the synod’s action and branded calls for ordaining married men as «systematic propaganda hostile to priestly celibacy.»

In 1993, a few weeks after bishops in western and northern Canada asked the Vatican to consider allowing married priests in sparsely populated areas, Pope John Paul told Canadian bishops that dropping the celibacy rule was «not the path to follow» in addressing a shortage of priests.

A similar pattern of events occurred during the 2005 synod on the Eucharist. Several Latin-rite bishops, citing the scarcity of priests in their regions, suggested ordaining married men. But the synod’s final propositions rejected that idea, and Pope Benedict closed the synod by praising celibacy as a «precious gift» for the whole church. …

Seminar arrangert av Nettverk for katolsk teologi

Katolsk, Liturgi, Teologi /

I går deltok jeg på det årlige seminaret arrangert av Nettverk for katolsk teologi, som i år tok opp liturgiske temaer. Første foredrag var ved P. Ole Martin Stamnestrø, og det handlet om: «Det annet Vatikankonsils lære om liturgien med særlig vekt på begrepet actuosa participatio.»

Universitetslektor Sigurd Hareide snakket deretter om: «Fra aktiv til passiv deltakelse? Om reformasjonens liturgireform.»

Under og etter disse to foredragene ble det uttrykt ganske stor enighet om at liturgien i vår tid er i en fase der ting fornyes, ut fra Kirkens gamle tradisjon. Den liturgiske forfalls- eller forråtnelsesforståelsen (at liturgien etter ca 500, utover middelalderen, forfalt mer og mer) er nå stort sett forlatt av alle, ble det sagt.

I mitt eneste innlegg i samtalen sa jeg likevel at selv om forfallsteorien er forlatt av ekspertene, har dette ikke kommet helt ned til grasrota mange steder. At det nok vil ta litt tid før vi ser noen særlig forandring av liturgiforståelsen og messefeiringen blant prester flest, og at man knapt kan lære av Kirkens liturgiske tradisjon hvis man ikke kjenner denne – og det er i dag få prester som har noe som helst kjennskap til liturgien før 1970.

P. Haavar Simon Nilsen: «Vennskap og handling – nye perspektiver på liturgien.»

Dette siste foredraget bygget på tanker av filosofen John Macmurray. Dette stoffet var helt nytt for meg, men p Haavar har skrevet om det på sin blogg, der hans mastergradsoppgave fra Oxford (om dette temaet) nå kan lastes ned.

Derfor var pave Benedikt viktig for meg

Katolsk, Paven, Økumenikk /

Den amerikanske – delvis engelske, tidligere anglikanske og (fortsatt) gifte – presten Fr. Longenecker skriver på sin blogg i 10 punkter om hvorfor pave Benedikt har vært så viktig for ham. Her er det tre første:

1. He granted the dispensation from the vow of celibacy that opened the door for my ordination as a Catholic priest.

2. He established the Anglican Ordinariate. While I am not a priest in the Ordinariate, I have great interest in the ordinariate and its progress. I believe history will show Benedict XVI to have been a revolutionary pope when it comes to ecumenism–showing new ways for Christians to come into full communion with the Holy See.

3. He showed the way of truly Christian Biblical scholarship. He did not reject the findings of modern Biblical critics as fundamentalists do, nor did he adopt modernism and promote it. Instead was truly Catholic in his approach. He gleaned from all Biblical scholars what was true and good, and he also rejected that which was inconsistent, heretical, merely theoretical and unsubstantiated. His Biblical scholarship was thorough and erudite, yet fully within the magisterium of the church. …

Også i mitt tilfelle var pave Benedikt viktig da det ble søkt om dispensasjons fra sølibatskravet for meg. Selv om det var pave Johannes Paul II som formelt sett ga tillatelsen, var det Troskongregasjonen som gjorde alt arbeidet, dvs. forberedte saken. Og da mine papirer i ca 8 mnd hadde ligget nederst i bunker av papir, var det biskop Schwenzers brev direkte til kardinal Ratzinger som sørget for at prosessen kom i gang, og dispensasjonen endelig ble sendt til Oslo i juni 1999.

Avisa Dagen: Mye å lære av pave Benedikt

Katolsk, Paven, Økumenikk /

13febr_pave_idagen
Avisa Dagen skriver på lederplass «Noen refleksjoner om kirkens framtid er på sin plass dagen etter at pave Benedikt XVI har abdisert.«:

Ingen kirkeleder i verden har tilnærmelsesvis samme innflytelse som Den romersk-katolske kirkes overhode. Denne posisjonen har Josef Ratzinger forvaltet på en måte som har gjort tydelig vår tids dilemma for konservative evangeliske kristne i forholdet til Romerkirken.

Samfunnsutviklingen har ført til at vi kjenner sterkere slektskap med hverandre, men avgjørende læremessige forskjeller består. Begge disse perspektivene hører med når vi skal vurdere pavens innsats og de økumeniske framtidsutsiktene. …

… Selv om vi prinsipielt mener at paveembetet er problematisk, må vi forholde oss til at det eksisterer. Dermed betyr det noe også for oss hvem som har denne funksjonen.

Som protestantiske kristne har vi grunn til å være takknemlige for Kristus-vitnesbyrdet som paven har avlagt gjennom sine to bøker om Jesus fra Nasaret. Vi vil for Den romersk-katolske kirkes del, og for kristenheten i verden, håpe at han får en klok, varm og djerv etterfølger.

Vi som ikke ser grunn til å underordne oss pavens autoritet, kan med fordel tenke over hvordan paven har evnet å sette sin kirkes tro på dagsordenen. Det er ikke skjedd ved å tilpasse seg tidens vinder og vær, men gjennom å vektlegge det sentrale og fastholde egne premisser for hva som er sant og rett.

Reformasjon handler om å vende tilbake, ikke om å finne på noe nytt.

Flere av de store protestantiske kirkene ser ut til å tro at veien til mer oppslutning og gjennomslag er å tilpasse seg. Resultatene er åpenbare. De blir stadig mer uinteressante for søkende mennesker.

I stedet for å formidle evige sannheter, blir de et blekt speilbilde av sin egen samtid. Det blir deformasjon i stedet for reformasjon.

Tross alle kriser og utfordringer i Den romersk-katolske kirke, har den avgåtte paven på sitt vis vist en bedre vei – også for oss som ikke vil følge i hans fotspor.

Jeg fikk tips om denne artikkelen på p Haavars blogg – han trykker også der et svar han sendte til avisa Dagen.

Tradisjonell katolsk dåp

Liturgi, TLM /

Jeg skrev nylig om en dåp i en middelalderkirke litt utenfor Oslo (der hadde jeg dåp på engelsk, etter det nye ritualet), men noen ganger (ikke veldig ofte, jeg gjør det gjerne oftere) blir jeg også komme til en av nabomenighetene for å døpe barn etter det tradisjonelle ritualet. Et rituale som i utgangspunktet var helt på latin, men som de siste tiårene før konsilet åpnet for en del bruk av morsmålet. Under kan man se den norske oversettelsen av barnedåpsritualet fra «Katolsk bønnebok» fra 1944, men i dette ritualet var det en del ting som ikke skulle/kunne oversettes til morsmålet – det viser også teksten under.

Sammenligner man det gamle og nye ritualet (fra 1972), ser man en ganske tydelig vektforskyvning; det er ingen tekstlesninger eller preken i det gamle ritualet, derimot er innledningsdelen (ved kirkedøren) mye grundigere, og både der og ellers er det mange flere (og mer egentlige) eksorsimer. I det gamle ritualet tiltales også fadderen direkte, og han/hun svarer på vegne av barnet. Under kan man se hele ritualet:

ORDO BAPTISMI PARVULORUM – DÅPENS SAKRAMENT
Presten tar mot fadderen med barnet ved kirkedøren. Han spør den som bærer barnet:

P.: N hva søker du hos Guds Kirke?
P.: Troen.
P.: Hva gir troen deg?
F.: Det evige liv.

P.: Når du altså vil gå inn til livet, da hold budene. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og din neste som deg selv.

Han ånder tre ganger over barnets ansikt og sier:
P.: Vik bort fra ham (henne) du urene ånd, og gi rom for Trøsteren, den Hellige Ånd.

Deretter signer han barnet med korstegnet på pannen og brystet.
P.: Motta korstegnet både på din panne + og i ditt hjerte +. Tro på de himmelske lærdommer og ferdes slik at du kan være Guds tempel.

Presten ber noen bønner på latin om Guds nåde for barnet.
Preces nostras, quæsumus, Dómine, cleménter exáudi: et hunc eléctum tuum N. (hanc eléctam tuam N.) crucis Domínicæ impressióne signátum (signátam) perpétua virtúte custódi: ut magnitúdinis glóriæ tuæ rudiménta servans, per custódiam mandatórum tuórum ad regeneratiónis glóriam perveníre mereátur. Per Christum Dóminum nostrum. R. Amen. …

Tradisjonell katolsk dåpLes mer »

Skroll til toppen