Sta Sunniva av Selja-bloggen skriver slik om pave Benedikt og pave Frans – et synspunkt jeg slutter meg til:
De siste ukene har mange folk latt det gå sport i å hylle Pave Frans på bekostning av Pave Benedikt XVI. Jeg klarer ikke ta del i den sporten. Jeg gleder meg over det som Pave Frans bringer inn av gaver til Kirken, men jeg gleder meg like mye over det som Pave Benedikt gav og over den han er.
Ta nå for eksempel dette som mange henger seg opp i: Skoene og klærne. Når Pave Benedikt brukte røde sko og kledde seg i rødt så var det ikke av forfengelighet, men fordi rødt er martyriets farge. Når paven og kardinalene er kledd i rødt symboliserer det at de er villige til å dø for Kristus.
Pave Benedikt var (blant uendelig mange andre ting) opptatt av Kirkens skjønnhet og dens symbolspråk – Kirkens «tegnspråk» om du vil. Det er jeg også.
Mange henger seg også opp i paveboligen. Når Pave Benedikt bodde i paveleiligheten var det ikke fordi han tenkte høye tanker om seg selv. Tvert imot var (og er) han en beskjeden mann som alltid beholdt det selvbildet som vi ble kjent med da han ble valgt. Den gang, den 19. april 2005, sa han fra balkongen: «Etter den store Pave Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en ydmyk arbeider i Herrens vingård.»
Siden gjorde han det: Han arbeidet ydmykt i Herrens vingård. Det gjør han fortsatt – i skjul for verden, men i bønn for oss alle, for Kirken og hele verden.
Takk, Pave Benedikt XVI, for din trofaste kjærlighet og din trofaste forbønn. Vi trenger deg fortsatt.
Helt enig. Demonstrativ «enkelhet» kan virke litt krampaktig, og har, i liturgiens tilfelle, vært årsak til uendelig mye elendighet – ikke bare smakløshet, men også dårlig teologi. Det er en protestantisk idee at formen er et adioforon. Ellers er jo den hl. Far selvfølgelig ortodoks i sine utsagn – og skuffer nok i så måte endel «reformivrige» og «liberale.»