Fra denne søndagens matutin:
Av den hellige Gregor den Stores førti homilier over evangeliene.
Kristus er den gode hyrde
«Jeg er den gode hyrde. Og jeg kjenner mine får», det vil si jeg elsker dem, «og mine kjenner meg». Det er som om han sa rett ut: «De som elsker meg, adlyder meg». For den som ikke elsker sannheten, kjenner den slett ikke. Siden dere nettopp har hørt, kjæreste brødre, om de farer vi, deres hyrder, er utsatt for, tenk da også over hvilke farer som truer dere, ut fra Herrens egne ord. Ransak dere selv og se om dere virkelig er hans får, se atter om dere kjenner ham, se etter om dere kjenner lyset fra sannheten. Jeg sier «kjenner» og med det mener jeg: kjenner, ikke ved tro, men ved kjærlighet. Kjenner, sier jeg, ikke i tro, men i gjerning. For evangelisten Johannes som sier dette, bekrefter dette der hvor han skriver: «Den som sier at han kjenner Gud, men ikke holder hans bud, er en løgner». Derfor er det at Herren her straks legger til: «- som Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg gir mitt liv for mine får». Det er som om han sa rett ut: «At jeg kjenner Faderen og kjennes av ham, består i det at jeg gir mitt liv for mine får. Dette betyr at den kjærlighet som får meg til å dø for fårene, viser hvor høyt jeg elsker Faderen.»
Om disse fårene sier han så: «Mine får hører min røst; jeg kjenner dem og de følger meg og jeg gir dem evig liv». Og litt ovenfor sier han om dem: «Dersom noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst og gå inn og ut og finne beite». Han går nemlig inn til troen og fra troen går han ut til beskuelsen, fra tro til klarsyn, og han finner beite i det evige måltid. Hans får finner altså beite, fordi den som følger ham av udelt hjerte, finner næring på det evigvarende grønnsvær. For hva er de utvalgtes beitemark, om ikke den indre glede over paradisets eviggrønne have? De utvalgtes beitemark er nemlig nærværet av Guds ansikt, som uten ende nærer sinnet med livets brød når det beskues uten opphør.
La oss da, høyt elskede, søke hen til disse gressganger hvor vi kan glede oss over festlighetene sammen med så mange medborgere. Deres glade feststemning bør tjene oss til innbydelse. La oss oppildne vårt sinn, la troen flamme opp mot det som den tror, la vårt begjær slå som flammer opp mot himmelen. Den som elsker slik, er alt på vei. Ingen motgang skal få legge en demper på gleden ved denne indre fest. For om noen har satt seg fore å gå et sted, endrer da ikke ulendte veier hans forsett. Heller ikke skal rikdommens hildring få dåre oss, for tåpelig er den vandringsmann som glemmer å gå dit han skulle, bare fordi han får øye på fagre enger underveis.