juni 2013

Til matutin i dag (29. juni) leser vi fra Den hellige biskop Augustins prekener:

Disse martyrene har sett det de forkynte

Det er De hellige apostler Peter og Paulus’ martyrium som har helliget denne dagen for oss. Vi snakker ikke her om noen ukjente martyrer. «Deres budskap har lydt over hele jorden, og ordene deres har nådd til jordens grenser.» Disse martyrene har sett det de forkynte; de levde i rettferdighet ved å bekjenne sannheten og dø for sannheten. Den første blant apostlene, Den hellige Peter, næret en brennende kjærlighet til Kristus, og det ble ham forunt å høre: «Og jeg sier deg at du er Peter.» Han hadde jo selv sagt: «Du er Kristus, den levende Guds sønn.» Og Kristus sa ril ham: «Og jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke.» På denne klippe vil jeg bygge den tro som du bekjenner. På dette som du har sagt: «Du er Kristus, den levende Guds sønn», vil jeg bygge min Kirke. For du er Peter. Navnet Peter kommer av `klippe’ (petra), det er ikke ordet `klippe’ som kommer av Peter. Slik kommer navnet Peter av `klippe’ (petra) på samme måte som ordet `kristen’ kommer av navnet Kristus.

Som dere vet, valgte Herren Jesus ut sine disipler før sin lidelse, og han kalte dem apostler. Blant dem var det nesten ved alle anledninger bare Peter som ble betrodd å representere hele Kirken. Fordi han alene stod som representant for hele Kirken, ble det ham forunt å høre: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike.» Nå var det jo ikke en mann som fikk disse nøklene, men Kirken som enhet. Grunnen til at Peter gis en forrang, er altså at han representerte den universelle og ene kirke, og når ordene «Jeg betror deg» rettes til ham, så betyr det at alle har fått det betrodd. For at dere skal forstå at Kirken har fått nøklene til himlenes rike, hør nå hva Herren på et annet sted sier til alle apostlene sine: «Ta imot Den Hellige And», og straks etter: «Dersom dere tilgir noen deres synder, da skal de bli tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, skal de bli fastholdt.»

Det var altså med rette at Herren etter sin oppstandelse betrodde nettopp Peter å røkte hans får. Det var jo ikke slik at Peter alene gjorde seg fortjent til å røkte Herrens får. Men når Kristus taler til en, er det enheten som anbefales og betones. Og han taler til Peter først fordi Peter er den første blant apostlene. Ikke føl deg trist, apostel, men svar en gang, svar igjen og svar for tredje gang! La din bekjennelse seire tre ganger ved kjærlighet, for din selvsikkerhet ble overvunnet tre ganger av frykt. Det som du hadde bundet tre ganger, må løses tre ganger. Løs med kjærlighet det som du hadde bundet med frykt! Og allikevel har Herren betrodd sine får til Peter både en, to og tre ganger.

En dag er minnedag for to apostlers lidelse. Men også de to var ett. Selv om deres lidelse fant sted på forskjellige dager, var de ett. Peter gikk i forveien, Paulus fulgte etter. Vi feirer apostlenes festdag, en festdag helliget for oss med apostlenes blod. La oss elske deres tro, deres liv, deres strev, deres lidelser, deres bekjennelse og forkynnelse!

I dag (torsdag) er det tredje dag av en viktig liturgisk konferanse i Roma; Sacra Liturgia 2013. Blant foredragsholderne er det fire kardinaler, fire biskoper, to abbeder, prester, professorer og andre. Slik ser listen ut; Antonio Cardinal Cañizares Llovera, Walter Cardinal Brandmüller, Malcolm Cardinal Ranjith, Raymond Leo Cardinal Burke, Archbishop Alexander Sample, Bishop Dominique Rey, Bishop Marc Aillet, CSM, Bishop Peter Elliott, Abbot Jean-Charles Nault OSB, Abbot Michael John Zielinski OSB Oliv., Monsignor Ignacio Barreiro, Monsignor Andrew Burnham, Monsignor Stefan Heid, Father Uwe Michael Lang, Cong. Orat., Fr Paul Gunter OSB, Dr Guido Rodheudt, Don Nicola Bux, Dom Alcuin Reid, Professor Tracey Rowland, Dr Gabriel Steinschulte, Professor Miguel Ayuso, Mr Jeffrey Tucker

Det liturgiske programmet viser at både den tradisjonelle og den nye liturgien brukes, nesten like mye. Slik leser vi:

The conference will open with solemn vespers and conclude with solemn first Vespers of Saints Peter and Paul, Exposition of the Most Blessed Sacrament, Te Deum and Benediction. On the first and second full days of the conference two solemn celebrations of the Mass will be organized, one according to the Missale Romanum 2002 another according to the Missale Romanum 1962. Celebrant and Preacher at Holy Mass according to the Missale Romanum 2002 – 18h30 Wednesday 26th June: Solemnity of St Josemaria Escrivà – Antonio Cardinal Cañizares Llovera. Celebrant and Preacher at Holy Mass according to the Missale Romanum 1962 – 18h30 Thursday 27th June: Votive Mass De Ssmo Eucharistiæ Sacramento – Walter Cardinal Brandmüller. Participants have the option of celebrating the feast of Saints Peter and Paul with the Holy Father in St Peter’s Basilica on the morning of Saturday, 29th June. The conference secretariat will request tickets for those who wish to attend.

Father Z. deltar på konferansen, og har skrevet en liten oppsummering av hva som skjer hver dag. Les referatene hans: dag 1– dag 2 – dag 3.

Jeg feiret i kveld nettopp messen på dagens høytid for Johannes døperens fødsel. Messen har en egen prefasjon (og selvsagt også egne bønner og tekster), og prefasjonen har dette rike innholdet – etter den vanlige innledningen og før den vanlige avslutningen:

… Vi lovpriser din storhet
som vi ser i den salige Johannes,
han som ble Kristi forløper
og hedret fremfor alle som er født av en kvinne.
I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme;
ved sin fødsel bragte han stor glede,
og som den eneste av profetene
utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning.
I Jordans flod døpte han dåpens opphavsmann,
og således gjorde han dette vann hellig.
Ved sin blodige død fikk han bære
det høyeste vitnesbyrd om Kristus. …

Alle messen tekster, bønner og antifoner kan leses her.

Bildet over er Giottos: Fødsel og navnedag for Johannes døperen, ca 1313/14. En fresko i Peruzzi-kapellet i kirken Santa Croce, i Firenze.

Se flere bilder av Johanns døperen her.

Slik leser vi i dag – 24. juni, Johannes døperens fødselsdag – til Matutin:

Fra Den hellige biskop Augustins prekener

Røsten av en som roper i ørkenen

Kirken feirer Johannes’ fødsel som en på sett og vis hellig fødsel; ikke engang blant fedrene finnes det noen hvis fødsel vi feirer med en årlig høytidsdag. Vi feirer Johannes’ fødsel, vi feirer også Kristi fødsel; dette kan ikke være uten betydning, og om vi kanskje ikke kan forklare det så godt fordi det er et så opphøyet mysterium, så kan vi dog gjøre oss dypere og mer fruktbare tanker om det. Johannes blir født av en gammel kone som er ufruktbar, Kristus av en ung kvinne som er jomfru.

Faren tror ikke at Johannes skal bli født, og han blir stum; Maria tror at Kristus skal bli født, og han Hir unnfanget ved tro, Vi har nå lagt frem det vi skal granske, og det vi må diskutere, har vi allerede nevnt; men dette har jeg sagt som en innledning, selv om vi ikke er i stand til å utforske de innerste foldene av dette store mysterium, enten av mangel på evne eller mangel på tid. Han som taler i dere skal gi dere bedre opplæring også når vi ikke er til stede: han som dere tenker på i fromhet, han som dere har gitt rom i deres hjerte, han hvis tempel dere er blitt.

Johannes synes altså å ha blitt stilt imellom som en terskel mellom de to testamenter, det gamle og det nye. For Herren selv vitner om at han er en slags terskel når han sier: «Loven og profetene inntil Johannes Døperen.» Han representerer altså den gamle tid, og han er herold for den nye rid. Siden han representerer den gamle tid, blir han født av gamle mennesker, siden han også representerer den nye tid, åpenbares han som profet mens han er i sin mors liv. For ennå før han ble født, sprang han av glede i sin mors liv da den hellige Maria kom på besøk. Allerede der var han blitt utpekt, han ble utpekt før han ble født. Det ble vist tydelig hvem han skulle være forløper for før denne kunne se ham. Dette er noe guddommelig og går ut over den menneskelige skrøpelighets mål. Så blir han født, får sitt navn, og farens tunge blir løst.’ Ta nå den symbolske betydning av det som skjedde i betraktning!

Sakarja blir slått med stumhet og er uten talens bruk helt til Johannes, Herrens forløper, blir født og løser stemmen hans. Hva er Sakarjas taushet om ikke en skjult profeti, på en måte tildekket og innestengt før Kristus ble forkynt? Sakarja får stemmen igjen når han kommer, den blir klar og tydelig da han som var blitt forutsagt; var i ferd med å komme. At Sakarjas stemme ble lest ved Johannes’ fødsel, tilsvarer at forhenget ble revet i stykker da Kristus hang på korset. Om Johannes hadde forkynt seg selv, ville han ikke ha åpnet Sakarjas munn. Tungen blir løst fordi en røst blir født. For da Johannes allerede hadde begynt å forkynne Herren, fikk han spørsmålet: «Hvem er du?» og han svarte: «Jeg er røsten av en som roper i ørkenen.» Resten er Johannes, men Herren er Ordet: «I begynnelsen var ordet.» Johannes er røsten bare for en tid, Kristus er Ordet i begynnelsen som er evig.

The Church Music Association of America er i disse dager samlet i Salt Lake City, og hver dag er det høytidelige messer og andre liturgier. På bildet feirer erkebiskop Sample (i Portland, Oregon) noe som ligner på en tradisjonell latinsk messe, men som faktisk er en høytidelig novus ordo messe – se flere bilder fra messen her.

For noen få dager siden ble det kjent (og offentliggjort 19/6) at den hellige Josefs navn også skal legges til 2., 3. og 4. eukaristiske bønn – som mange kjenner til ble hans navn lagt til den romerske kanon i 1962, av pave Johannes XXIII. Denne gangen er det pave Benedikts initiativ som pave Frans her har videreført. Hele teksten kan leses på Vatikanets nettsider – her er siste halvdel:

…. The faithful in the Catholic Church have shown continuous devotion to Saint Joseph and have solemnly and constantly honored his memory as the most chaste spouse of the Mother of God and as the heavenly Patron of the universal Church. For this reason Blessed Pope John XXIII, in the days of the Most Holy Second Ecumenical Council of the Vatican, decreed that Saint Joseph’s name be added to the ancient Roman Canon. In response to petitions received from places throughout the world, the Supreme Pontiff Benedict XVI deemed them worthy of implementation and graciously approved them. The Supreme Pontiff Francis likewise has recently confirmed them. In this the Pontiffs had before their eyes the full communion of the Saints who, once pilgrims in this world, now lead us to Christ and unite us with him.

Accordingly, mature consideration having been given to all the matters mentioned here above, this Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments, by virtue of the faculties granted by the Supreme Pontiff Francis, is pleased to decree that the name of Saint Joseph, Spouse of the Blessed Virgin Mary is henceforth to be added to Eucharistic Prayers II, III, and IV, as they appear in the third typical edition of the Roman Missal, after the name of the Blessed Virgin Mary, as follows: in Eucharistic Prayer II: «ut cum beáta Dei Genetríce Vírgine María, beáto Ioseph, eius Sponso, beátis Apóstolis»; in Eucharistic Prayer III: «cum beatíssima Vírgine, Dei Genetríce, María, cum beáto Ioseph, eius Sponso, cum beátis Apóstolis»; and in Eucharistic Prayer IV: «cum beáta Vírgine, Dei Genetríce, María, cum beáto Ioseph, eius Sponso, cum Apóstolis «.

As regards the Latin text, these formulas are hereby declared typical. The Congregation itself will soon provide vernacular translations in the more widespread western languages; as for other languages, translations are to be prepared by the Bishops’ Conferences, according to the norm of law, to be confirmed by the Holy See through this Dicastery. All things to the contrary notwithstanding.

From the offices of the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments, 1 May 2013, on the Memorial of Saint Joseph the Worker.

Antonio Card. Cañizares Llovera, Prefect

Også om den hellige Norbert (stifteren av premonstratenserordenen) skriver katolsk.no grundig, bl.a.:

Den hellige Norbert (lat: Norbertus) ble født rundt 1080 i Xanten på Rhinens venstre bredd nær Wesel i kurfyrstedømmet Köln i Rhinland i Det tysk-romerske keiserriket (nå i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland). Han kom fra en adelsfamilie … … Siden Norbert hadde en eldre bror, forberedte foreldrene gutten på et geistlig liv, og allerede som barn ble han gitt til katedralkapitlet ved St. Viktor i Xanten. Der ble han da også viet til subdiakon. På grunn av sin adelige herkomst fikk han også raskt innbringende embeter; han ble sekulær kannik ved kollegiatskirken St. Viktor i Xanten …. …. Helt til han var omkring 33 år levde Norbert en hoffmanns verdslige liv ved keiserens hoff med mange privilegier. Vielsen til subdiakon var bare et karrieretrekk og ikke noe kall, og til tross for sin geistlige stand var han ikke interessert i annet enn fornøyelser. Den gladlynte og praktfulle unge mannen ble snart til midtpunktet i alle fester ved keiserens hoff, og dyre klær, spill og drikkelag var hans hverdag. Men da keiseren etter en vellykket fest i 1113 tilbød sin svirebror bispesetet i Cambrai, avslo Norbert. Han var rik nok og trengte ikke inntektene. Men samtidig begynte han å tenke: Var hans liv i samklang med et så viktig embete? ….

Og til matutin i dag leste vi om Den hellige Norberts liv etter samtidige vitnesbyrd – sitater fra en samtidig premonstratenser:

Norbert regnes med rette blant dem som mest virkningsfullt gikk inn for å sette den gregorianske reform ut i livet, i den forstand at han var den første som ønsket å opprette en geistlighet som var viet til det evangeliske og apostoliske liv, i kyskhet og fattigdom, et presteskap som var villig til å iføre seg «det nye menneskets kledning så vel som dets pryd — kledningen sammen med ordensdrakten, pryden sammen med den prestelige verdighet», og som hadde til forsett å «følge de Hellige Skrifter og ha Kristus til fører», Dette presteskapet anbefalte Norbert tre ting: «Renhet ved alteret og gudstjenesten, irettesettelse for overdrivelse og unnfallenhet i kapitlet, gjestmildhet og omsorg for fattige.»

I tillegg til prestene, som i klosteret var i apostlenes sted, knyttet han til kommuniteten, etter urkirkens eksempel, en så stor mengde av troende legmenn og kvinner at mange påstod at ikke siden apostlenes dager hadde noen vunnet så mange for Kristus på så kort tid som ville føre et så fullkomment liv.

Da han var blitt erkebiskop av Magdeburg, kalte han til seg medbrødre for å føre vendernes land til troen. Til tross for urolige tider prøvde han å få bispedømmets geistlighet til å reformere sitt levesett. Fremfor alt forsøkte han å sikre og fremme fred og harmoni mellom Den apostoliske stol og keiserdømmet, med forbehold om frie kirkelige valg. Dette fikk pave Innocentius 2 til å skrive om ham: «Den apostoliske stol priser seg lykkelig av hele sitt hjerte på grunn av deg, sin trofaste sønn,» og keiseren satte ham til rikets erkekansler.
I alt dette viste han fremfor alt en uforferdet tro: «Norbert utmerket seg ved sin tro, pleide folk å si, slik Bernard av Clairvaux utmerket seg ved sin nestekjærlighet.» Dernest utmerket han seg ved sin omgjengelighet, «for han var stormann blant stormenn, beskjeden blant fattigfolk, elskverdig mot alle.» Men fremfor alt utmerket han seg ved sin fremragende veltalenhet: «Han tente Guds ord, avsvidde laster, innskjerpet dyder, beriket lydhøre sjeler.» Han grunnet til stadighet over Guds mysterier og forkynte dem uforferdet.

På katolsk.no leser vi slik (og mye mer) om dagens helgen, den hellige Bonifatius:

Den hellige Bonifatius ble født som Winfrid (Wynfrith) rundt 672/73 (senest 675) i kongeriket Wessex i England, sannsynligvis i eller nær ved Crediton (Crediodunum, Kirton) i Devonshire i Englands sørvestre hjørne. Han kom fra en rik og adelig familie av selveiende bønder. De var av saksisk opprinnelse, og Winfrid følte seg også hele sitt liv som sakser. Alt som barn var han fylt av tanken på å vie sitt liv til Gud, og han skal ikke engang ha vært fem år gammel da han bestemte seg for å bli munk, etter å ha hørt på noen munker som var på besøk i hjemmet. Verken med det gode eller med det onde kunne faren få plukket ut av ham disse «grillene» – guttens lengsel etter klosterlivet ble bare sterkere. Til slutt var det ingen annen råd enn å la Winfrid få begynne på klosterskole da han så vidt var syv år gammel. …

Og til matutin i dag leste vi fra et brev fra Den hellige Bonifatius:

Kirken seiler lik et stort skip på denne verdens hav, et skip som i dette liv stamper mot ulike prøvelsers brottsjø. Kirken må ikke dermed forlates, den må styres. Vi finner eksempler på dette hos de første fedre: Klemens og Kornelius og mange andre i byen Roma, Kyprian i Kartago, Athanasius i Alexandria, menn som under hedenske keisere styrte Kristi skip, eller rettere sagt hans kjæreste brud, det vil si Kirken, ved å undervise, forsvare, ved å streve og lide like til å utgyte sitt eget blod.

Når jeg tenker på disse og lignende eksempler, blir jeg skremt. «Frykt og beven kommer over meg,» og mine synders «mørke dekker meg nesten»’. Etter at jeg overtok Kirkens ror, kunne jeg ha mest lyst til ganske enkelt å slippe det, dersom jeg kunne finne eksempel blant fedrene eller i de Hellige Skrifter som tillot meg dette. Siden det nå forholder seg slik, og siden sannheten kan gå trett, men ikke beseires eller ta feil, må da vårt trette sinn søke tilflukt til ham som sier gjennom Salomo: «Ha tillit til Herren av hele ditt hjerte og støtt deg ikke på egen klokskap. Tenk på ham hvor du enn ferdes, og han vil styre dine skritt.» 2 Og et annet sted heter det: «Et sterkt tårn er Herrens navn. Der søker den rettferdige tilflukt og blir frelst.»

La oss da stå fast i rettferdigheten og la oss forberede vår sjel på prøvelsen, slik at vi kan bie på Guds støtte og si til ham: «Herre, du er blitt oss en tilflukt fra slekt til slekt.» La oss sette vår lit til ham som la på oss dette åket. Det som vi ikke kan bære av egne krefter, kan vi bære ved hans hjelp som er allmektig, han som sier: «For mitt åk er skånsomt, og min byrde lett.»5 La oss stå fast i striden på Herren dag, for «dager med trengsel og prøvelser»6 er kommet over oss. «La oss dø,» om Gud så vil, «for våre fedres hellige lover»’, slik at vi kan bli verdige til å motta den evige arv sammen med dem

La oss ikke være hunder som ikke gjør, la oss ikke være vaktposter som ikke gjør anskrik, la oss ikke være leiekarer som flykter når ulven kommer, men la oss være årvåkne hyrder som våker over Kristi hjord, idet vi forkynner hele Guds råd til frelse for store og små, for fattig og rik, for alle stender og alle aldre så langt Gud gir oss evne, i tide og utide, slik St. Gregor har foreskrevet i sin bok om hyrdeembedet.

I dag leste vi til matutin:

Preken av pave Paul VI ved kanoniseringen av martyrene i Uganda den 18. oktober 1964

Martyriets herlighet innvarsler en ny tid

Disse afrikanske martyrer føyer seg til en side i seiersprotokollen, det vil si i martyrologium, som forteller om begivenheter på samme tid uhyggelige og vidunderlige. Denne siden er i sannhet et verdig tillegg til de berømte beretninger fra Afrika i gammel tid, beretninger som vi i våre dager, svake i troen som vi er, trodde aldri ville få en lignende fortsettelse. Hvem kunne vel ane, bare for å gi noen eksempler, at det til de rystende beretninger om martyrene i Scillitum, i Kartago, om den «massa candida» («hvite mengde») av martyrer i Utique som Den hellige Augustin og Prudentius vet å fortelle om, om martyrene i Egypt hvis lovtale vi kan lese hos Johannes Krysostomos, om dem som led martyrdøden under vandalenes forfølgelser, i våre dager skulle tilføyes nye beretninger om heltegjerninger som ikke er mindre prisverdige og ikke mindre strålende?

Hvem kunne vel forestille seg at vi til listen over de berømte afrikanske martyrer og bekjennere, disse uforglemmelige skikkelser som Kyprian, Felicitas og Perpetua og den store Augustin, noen sinne skulle komme til å tilføye Karl Lwanga, Mattias Mulumba Kalemba hvis navn er oss så kjære, samt deres tyve ledsagere? Dessuten er det rett og riktig å nevne andre, tilhørende det anglikanske trossamfunn, som led døden for Kristi navns skyld. Disse afrikanske martyrer legger i sannhet grunnen for en ny tidsepoke, og da mener vi ikke en tid med forfølgelse og religiøse konflikter, men en tid for fornyelse av den kristne tro og av samfunnslivet. For Afrika, dette Afrika som er bestenket med disse martyrenes blod, de første som tilhører den nye tid — og måtte Gud gi at det må være dets siste martyrer, hvor storartet og dyrebart deres offer enn måtte være! — det frie og uavhengige Afrika er i ferd med å fødes på nytt.

Den ugjerning de ble utsatt for, var så avskyelig og så karakteristisk, at den både utgjør og legger for dagen grunnen til at et nytt folk må dannes i pakt med etiske prinsipper, slik at et nytt tenkesett vokser seg sterkt og gis videre til etterslekten. Dette kan både betegne og fremme overgangen fra et enkelt liv i uvitenhet, hvor utmerkede menneskelige verdier riktignok ikke var fraværende, men som var et liv i nedverdigelse og betydningsløshet, fanget som det var i sitt eget slaveri, til dannelsen av et samfunn som utvikler seg i retning av et høyere åndsliv og bedre livsvilkår.

Når vi nå feirer festen for Corpus Christi (enten i forgårs eller i morgen), er det interessant å tenke på at en viktig hendelse som ledet fram mot denne festen, skjedde for 750 år siden i år. Fra katolsk.no:

I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.