Under leser vi (fra Catholic Herald) at pave Frans snakket med en italiensk tenåring, og ba ham være «dus». Og noen legger kirkepolitiske ting inn i dette:
…. Pope Francis in getting Stefano to call him ‘tu’ is initiating a very familiar sort of relationship. No one on earth would have called Pope Paul VI ‘tu’ for example, after his immediate family had died. Moreover, the Pope is effectively cutting a swathe through centuries of protocol; it is a little bit like the Queen inviting you to call her Lilibet. And it goes further. The Pope provides us with a theological justification for this informality:
“He said to me, do you think the Apostles would have used the polite form with Christ? “Would they have called him your excellency? They were friends, just as you and I are now, and with friends I’m accustomed to using ‘tu’.”
Where to begin to unpack this? What this remark implies is that the way Christians should relate should take as its template the relationship between Christ and his disciples, a relationship of love not power. It implies that much of what goes on in the Vatican (where the polite form is de rigeur) is based on the worldly power template, and needs to change.
People in the Vatican will be horrified by this, for they will see it, quite rightly, as an attack on the entire modus operandi of the Papal court and the Roman Curia, all of which is based on a rigid if unwritten pecking order. With the use of one word, Pope Francis is signalling to the Vatican insiders that their day is over.
Flott! Vår tids svøpe er jo overdreven respekt for autoriteter og ytre former………
Likevel er det et poeng at alle kristne er søsken, og at en kald, hierarkisk tilnærming til vanlige troende ikke er særlig nyttig. (Det ideelle er jo om forholdet mellom biskop/prest og vanlige troende er både varmt og kjærlig, samtidig som respekten for autoriteten er der.)
Om historien jeg referer til her sier noe om myndighet / politikk / maktstrid i Vatikanet, det vet jeg ikke.
Dette med å avskaffe hierarkier ved å endre språket, var noe man fant på under den franske revolusjon (og tvang igjennom i Norge på 70-tallet). Dekretet gjorde det forbudt å si «De» fra november 1793… (med trussel om dødsstraff, skulle jeg tro). Men på de fleste europeiske språk skiller man jo fremdeles, ikke minst på fransk. Jeg opplever det selv kunstig, og ville aldri finne på å si «du» til biskopen – han sier jo også «De» til andre, så da er på linje med bispedømmets offisielle linje :-)
Nei, dette opplever jeg som forflatning og beklemmende familiært – nærmest virkelighetsfornektende og falskt. Hierarkier som faktisk finnes, fordufter ikke ved å la være å markere dem språklig – de skjules bare, og man finner på andre «tegn» for å signalisere klasseforskjeller.
Selv kommer jeg fra en del av landet der vi aldri sier «De» til noen, så jeg reagerer på en annen måte.
Men fortsatt ser det ut vi ikke forstår hvorfor pave Frans ønsket å være «dus» med denne ungdommen.
På Singsaker-trikken i det Trondhjem jeg bebodde fra mine barnsben var ganske korte av, var det utenkelig å si «du» til pelskledde damer man ikke kjente fra før… ;-) Neida, men både i NRK og i det virkelige liv sa man jo «De» til voksne man ikke kjente privat dengang, «i gamle dager, da du var barn, far».
Paven har virket blant de fattige i slummen; jeg tror han kan si «du» til hvem som helst uten at det virker påtatt – i motsetning til de fleste av oss.
Jeg tror ikke det er noen spesiell grunn til at Francis bruker du-formen. Min erfaring med sør-amerikanere ( brasil) er at de har et langt mer avslappet forhold til du/de-formen enn de europeiske «moderlandene» . I portugal er man f eks dis med sine egne foreldre…