Slik leser vi i dag i Matutinbønnen:
Fra en bok av Den hellige biskop Ambrosius «Om hans bror Satyrius’ død».
La oss dø med Kristus, for å leve med ham
Vi ser at døden er en vinning og ar livet er en pine; derfor sier Paulus: For meg er livet Kristus, og døden en vinning. Hva betyr Kristus, om ikke legemets død og livets ånde? Derfor må vi dø med ham for å leve med ham. Daglig bør vi ha en viss tilvenning til og omgang med døden, for at vår sjel slik kan lære å løsrive seg fra kroppslige begjær og likesom sette seg over der hvor jordiske lyster kan nærme seg og hefte seg til den. Slik kan den ta imot dødens bilde for ikke å påta seg dødens straff.
For kjødets lov kjemper mot sjelens lov og prisgir sjelen til villfarelsens lov. Men hva er botemidlet? Hvem kan befri meg fra denne dødens kropp? Guds nåde ved Jesus Kristus, vår Herre.
Vi har en lege, la oss følge botemidler. Vårt botemiddel er Kristi nåde, og dødens kropp er vårt legeme. La oss derfor være Fremmede for legemet for ikke å være fremmede for Kristus. Skjønt vi er i kroppen, så la oss ikke følge det legemlige. La oss ikke forsømme naturens rett, men foretrekke nådens gaver.
Hva mer? Ved den enes død er verden blitt gjenløst. For Kristus hadde kunnet la være å dø om han hadde villet. Men han mente at han ikke burde flykte fra døden som noe unyttig, og at han heller ikke hadde kunnet frelse oss på en bedre måte enn ved sin død. Derfor er hans død liv for alle. Vi er merket med hans død, og vi forkynner hans død når vi ber og når vi ofrer. Hans død er en seier, hans død er et mysterium; hans død er en årlig høytid for verden.
Hva mer kan vi si om hans død, når det guddommelige eksempel viser oss at døden bare har søkt udødeligheten, og at døden har frikjøpt seg selv? Døden som er skyld i alles frelse, er derfor ikke noe å sørge over. Vi må ikke Rykte fra døden, den som Guds Sønn ikke har forsmådd og ikke har villet flykte fra.
Døden var ikke etter naturen, men den er blitt det; for Gud innførte ikke døden fra begynnelsen av, men han ga oss den som et botemiddel. Menneskenes liv ble nemlig elendig da de ble fordømt til langvarig slit og uutholdelig fortvilelse på grunn av sin synd. Det måtte gis en ende på ulykkene, slik at døden ga tilbake det som livet hadde mistet. Udødelighet er snarere en byrde enn en fordel hvis nåden ikke bidrar.
Sjelen kan fjerne seg fra dette livets omskiftelser og det jordiske legemets kaos og trakte etter den himmelske forsamling, selv om bare hellige kan nå dit. Den kan lovprise Gud likesom sitarspillerne vi finner i den profetiske lesningen: Stort og underfullt er ditt verk, Herre Gud, allmektig! Rettferdige og sanne er dine veier, folkenes Konge! Hvem skulle ikke frykte og ære ditt navn? For du alene er hellig, og alle folk skal komme og tilbe for ditt åsyn. Og sjelen skal se ditt bryllup, Jesus, hvor bruden blir ført fra jorden til Himmelen under alles gledessang — til deg kommer alt kjød — den er ikke lenger bundet av verden, men forenet ved ånden.
Dette ønsket Den hellige kong David seg mer enn noe annet, det er dette han ønsket å se og skue. Til slutt sier han: Ett lengter jeg etter, det ber jeg om: å bo i Herrens hus alle mine dager, og få se Herrens velbehag.