Fredag siste uke av kirkeåret leser vi til Matutin:
Fra Den hellige biskop og martyr Kyprians bok «Om udødeligheten»
La oss ikke frykte døden, men tenke på udødeligheten
Vi må huske på at vi ikke skal gjøre vår egen vilje, men Guds vilje, slik Herren har sagt at vi hver dag må be om det. Hvor bakvendt og forkjært er det da at vi ber om at Guds vilje må skje, men ikke straks følger Guds viljes bud når han kaller på oss og henter oss bort fra denne verden! Bare under tvang, ikke i fri lydighet, forlater vi dette liv. Vi stritter imot av alle krefter, og som trassige slaver føres vi frem for Herrens åsyn med sorg og klage. Og så venter vi å belønnes med himmelske gaver av ham som vi så motvillig er kommet til! Hvorfor ber og bønnfaller vi da om at himlenes rike skal komme, når det jordiske fangenskap er oss så kjært? Hvorfor ber vi så ofte og inderlig om at Guds rikes dag snart må opprinne, hvis vårt høyeste ønske og vår største lyst er å slave for djevelen i denne verden, ikke å herske sammen med Kristus?
Verden hater den kristne. Hvorfor elsker du da den som hater deg? Hvorfor følger du ikke heller Kristus, han som både har kjøpt deg fri og elsker deg? I sitt brev roper Johannes ut en advarsel mot å følge kjødets lyster og elske verden: Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt som er i verden, er kjødets lyst og øynenes lyst og verdens ærgjerrighet. Men verden og dens lyst vil forgå. Den som derimot gjør Guds vilje, forblir i evighet.
Høyt elskede brødre: La oss heller med et udelt sinn, med en fast tro og med urokkelig mot og kraft være rede til alt Gud vil! La oss stenge dødsfrykten ute og grunne over den udødelighet som følger etter! La oss vise at det er dette vi tror!
Høyt elskede brødre: Vi må tenke over og stadig ha for øye at vi har forsaket verden og bare for en tid lever her som gjester og fremmede. La oss omfavne den dag som viser hver enkelt av oss til vårt egentlige hjem. Den dagen rykker oss bort herfra, løser oss fra tidens snarer og bringer oss tilbake til Paradiset og Guds rike.,Hvem er vel i utlendighet uten å ha hastverk med å komme hjem? Vi regner jo Paradiset som vårt hjemland. Der venter mange av våre kjære på oss. En tallrik og mangfoldig skare av foreldre, søsken og barn lengter etter oss. De er allerede sikre på at de selv er berget, men er ennå urolige for vår frelse. Å få komme til dem, se dem og omfavne dem — hvilken glede både for dem og for oss! For en fryd å være der i det himmelske rike uten å frykte døden! Hvilken fullkommen og uendelig lykke å leve evig!Der er apostlenes herlige kor, der er alle de jublende profeter, der er martyrenes talløse skare som gjennom kamp og lidelse har vunnet seierens æreskrans. Jomfruer som i urokkelig selvbeherskelse har undertvunget kjødets og legemets begjær, feirer nå sin triumf. Barmhjertige, som har gitt de fattige almisser og rause gaver og dermed øvet rettferdighet, får nå sin lønn. I lydighet mot Herrens bud har de forvandlet sin jordiske eiendom til himmelske skatter. La oss, høyt elskede brødre, ivrige og utålmodige ile frem mot dem! Måtte Gud se at det er dette vi har i tankene. Måtte Kristus se at det er dette vårt sinn og vår tro har som forsett. Jo sterkere vi har lengtet etter ham, jo rikere gaver vil han i sin kjærlighet gi oss.