Fredag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Fulgentius av Ruspes brev til Peter om troen:
Han ofret seg selv for oss
Med de dyreofringer som den hellige Treenighet selv, den gamle og den nye pakts ene Gud, foreskrev våre fedre å frembære, var antydet den frivillige offergave som Guds Sønn alene så miskunnelig ville frembære for oss ved å ofre seg selv i sitt kjød.
Han selv, etter det apostelen lærer, «gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud». Han er sann Gud og sann yppersteprest, ban som for vår skyld en gang for alle trådte inn i helligdommen, ikke med blod av okser og bukker, men med sitt eget blod. Det var dette den gamle pakts yppersteprest var et bilde på, han som hvert år trådte inn i det allerhelligste med blod. Han er den som i sin egen person, og den alene, utgjorde alt det han visste var nødvendig for å. oppnå vår forløsning. Han er nemlig både prest og offer, både Gud og tempel. Han er presten som oppnår forsoning for oss; han er det offer vi forsones ved, han er det tempel hvor vi forsones; han er den Gud vi forsones med. Han alene er prest, offergave og tempel, for som Gud er ban alt dette i en tjeners skikkelse. Men han alene er ikke Gud, for i Guds skikkelse er han Gud sammen med Faderen og den Hellige Ånd.
Du må derfor stå fast i din tro og aldri trekke i tvil at han, Gud og enbårens Ord, da han var blitt kjød, bar seg selv frem for oss som en offergave og et velluktende offer for Gud. Patriarkene og profetene og prestene på den gamle pakts tid bar frem dyreofringer til ham, sammen med Faderen og den Hellige Ånd. Nå, det vil si i den nye pakts tid, bærer den hellige katolske Kirke over hele jorden, i tro og kjærlighet, uavlatelig frem brødets og vinens offer til ham og Faderen og den Hellige Ånd som er den samme guddom som ham.
De kjødelige ofringer var tegn på Kristi kjød som han, som var uten synd, skulle frembære for våre synders skyld, og det blod han ville utgyde for syndenes forlatelse. Men den nye pakts offer er takksigelse for og minne om Kristi kjød som han ofret for oss, og om blodet som Gud lot flyte på samme vis. Om dette sier den salige Paulus i Apostlenes gjerninger: «Ta vare på dere selv og på hele den hjord hvor den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn; vær hyrder for den Guds kirke som han ervervet seg med sitt eget blod».
Den gamle pakts ofre var tegn og forvarsel om det vi skulle måtte gi; i den nye pakts offer fremtrer med all mulig tydelighet det som allerede er blitt oss gitt. De første offer bar bud om at Guds Sønn skulle tas av dage for syndere; det nye offer forkynner at han er blitt tatt av dage for syndere, slik apostlene vitner om: «Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige», og: «Da vi ennå var fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død».