Gunnar Breivik (som jeg møtte flere ganger i en studiegruppe tidlig på 80-tallet) har i et innlegg Vårt Land/Verdidebatt i dag utfordret MF. Han er glad for at de har fått akkreditering som vitenskapelig høgskole og som også innebærer retten til fri forskning. Samtidig etterlyser «han behovet for mer teologisk forskning som tar Bibelens åpenbaring på alvor». Og hans skriver mot slutten av sitt innlegg:
… Det er fristende å vike unna de vanskelige og tøffe spørsmålene der en åpen lesing og rimelig tolkning av det nytestamentlige budskap kommer i konflikt med dagens normative konsensus innen akademia, kultur og politikk.
Det gjelder spørsmål om livets to utganger, det ondes realitet, det ufødte liv, samliv og ekteskap, med mer. Det er fristende å unngå disse spørsmålene eller komme med nye hermeneutiske og postmoderne løsninger.
Men er løsningene holdbare? Forlater vi tanken om at det er Guds egen åpenbaring som vi leser ut av Det nye testamente og som vi er forpliktet på, så sitter vi igjen med mer eller mindre interessante og samtidsfornuftige oppfatninger om de religiøse spørsmål som kristendommen reiser.
Leve og dø. Spørsmålet er om dette er det beste grunnlag å leve og dø på. Jeg tror ikke det. For hvis Gud finnes og har åpenbart seg gjennom sin Sønn og de første vitner, så er de nytestamentlige beretningene det stedet der Gud har opplyst oss om hvem han er og hvordan den åndelige virkelighet skal forstås.
Hvorfor i all verden skulle jeg tro på teologer som i dag tidsriktig sier at samliv kan ta mange former, ikke bare mellom mann og kvinne, eller helvetet finnes ikke og alle blir frelst?
Det er fristende å gå i en slik retning. Men er det sant? Faller ikke da hele troen? ….