august 2016

Dagen intervjuer Dag Øivind Østereng

Generelt, Økumenikk /

16aug_Ostereng_Undheim
Hva skjedde med bedehusgutten Dag Øivind Østereng som hadde nære relasjoner til to av misjonsfolkets mest respekterte veiledere?

Bildet (over) med medfølgende tekst er hentet fra dagens artikkel i avisa Dagen, som trykker artikkelen i dag, siden det er siste dag Østereng arbeider i og er medlem i Den norske kirke. I slutten av artikkelen skriver de så om hans konversjon:

Nyheten om at han konverterte førte til at enkelte i sosiale medier stemplet ha som er forfører. Det tar han ikke så tungt. Men han medgir at det kunne være tyngre å såre for eksempel Carl Fr. Wisløff om han hadde levd. Østereng kommer likevel ikke bort fra at han må gjøre det han mener er rett – og at tiden har endret seg dramatisk fra da Wisløff og bestefaren Øivind Andersen ble formet som kristne veiledere.

Men du tar et valg som for noen fortsatt er en stor anfektelse? Jeg opplever ikke at jeg skylder noen noe svar. Dette er min pilegrimsvei, sier han, og legger til at han har møtt respekt fra dem som kjenner ham fra kirkekampen. Det er vanskelig å gjøre rede for valget i et leserinnlegg eller kort intervju, men jeg jobber med tanker om å skrive noe, forklarer han.

Kona og de fire barna deres …følger ham ikke når han etter planen skal tilhøre St. Svithun katolske menighet i Stavanger. På sikt håper han å få etablert et katolsk gruppefellesskap også på Jæren.

Framtidsplanene er ellers ikke fastlagt. Han begynner med litt vikariat i skolen, men opplever fortsatt at han har et kall til å jobbe med teologi. Jeg opplever at jeg er under Guds ledelse, sier han. Som ung kjempet han med spørsmålet om Guds eksistens. Det gjør han ikke lenger. «Jeg kan ikke se for meg at jeg ikke skal tro på Gud».

Artikkelen beskriver også Undheim på Jæren, der min mor kommer fra; min morfar og mormor og flere andre personer i mors familie er gravlagt rett utenfor det omtalte kapellet:

Undheim kapell ble reist etter at den gamle kirken brant sent på 1990-tallet. Stedet Undheim er uløselig knyttet til forfatteren Arne Garborg, som kom herfra. … I kapellet går en ubrutt vindusstripe opp fra inngangsdøren, over hele mønet og ned bak alteret. Den gir et spesielt lys i kirkerommet. Ute forlenges stripen av en liten bekk som renner bort fra kirken.

Her har journalisten gjort for dårlig arbeid, for Garborg kom fra Garborg, 4-5 km lenger mot sjøen, men det var på Undheim han bygde Knudaheiå. Og den såkalte «lille bekken» ved kapellet, er starten på Håelva, Jærens største elv.

Pave Benedikt forklarer hvorfor han gikk av

Katolsk, Paven /

Pope-Benedict-XVI

Jeg leste nettopp på CRUX om en bok om pave Benedikt som snart kommer ut (på italiensk), der han sier at han rett og slett var for skrøpelig til å fortsette som pave. Der står det bl.a.:

Ever since February 28, 2013, when emeritus Pope Benedict XVI unexpectedly, and in Latin, announced his resignation, theories regarding why became too numerous to count: scandals over leaked confidential documents, his health, an alleged “gay lobby” in the Vatican, and so on.

Benedict said at the time he was stepping down because he was 86 and lacked the strength to continue with his mission of leading an institution present in every corner of the world, with over 1.2 billion members.

In a recent interview he expanded on that explanation, adding more details. Among other things, he said that his March 2012 trip to Mexico and Cuba had taken such a toll that he knew he’d be incapable of making another grueling international trip. He says he agreed with his doctor it’d be better if he didn’t make such a demanding outing.

He had one looming: A July 2013 trip to Rio de Janeiro, Brazil, to lead millions of youth from around the world in a week-long festival known as World Youth Day in July 2013. Hence he saw it as his “duty” to resign from the papacy, sooner rather than later after his return from Mexico and Cuba.

That snippet was shared by the emeritus pope himself in an interview with Italian Elio Guerrero, author of the upcoming book “Servant of God and Humanity: The biography of Benedict XVI.” It’ll be released in Italian on August 30, and no date for an English publication has yet been announced.
The book includes not only a preface by Pope Francis, but also an interview Guerrero had with Benedict. …..

Takk for årene i St Hallvard menighet

Generelt, Katolsk /

I disse dager (kommende søndag er siste dag) avslutter jeg mitt arbeid i St Hallvard menighet, etter sju år, her kan dere leser hva jeg skriver til avskjed i St Hallvards menighetsblad:

Jeg skriver dette i slutten av juli 2016, og nå er det bare igjen noen få uker av mitt arbeid her i St Hallvard menighet. Jeg kommer til å huske spesielt alle menneskene jeg har møtt i mitt pastorale arbeid her i hele sju år; deltakere i messene i St Hallvard kirke (mest om søndagene, med første søndagsmesse lørdag kveld, fromesse, familie-/høymesse og engelsk messe, men også onsdagsmessene med kontaktklubben) og i kapellet (der jeg har feiret flere hundre kveldsmesser på hverdager, og også den tradisjonelle latinske messen), og også på Holmlia og på Nesodden. Jeg planlegger å feire alle disse messene for siste gang de to siste søndagene i august, og der ønsker jeg å ta skikkelig avskjed med dere alle.

Jeg husker også med glede alle jeg har døpt – det ser ut til å være i alt 230 på de sju årene jeg har vært her – for det meste er det småbarn, men også noen voksne og ungdommer, og i noen tilfeller har jeg døpt hele familier. Barna er nok så mange at jeg ikke husker alle, men det er alltid hyggelig når jeg blir minnet om at jeg døpte en person, og nå kan se hvor stor han/hun er blitt. Ungdommene og de voksne jeg har døpt, husker jeg bedre, og da gleder jeg meg alltid når jeg ser dere igjen.

Jeg har også hatt en hel del katekese her; aller mest konfirmantundervisning, der jeg underviste åtte kull (hvert kull på 40-60 ungdommer) de seks første årene jeg var her – det siste året hadde jeg jo en fire måneders studiepermisjon og dermed lite vanlig katekese. Jeg husker nok alle konfirmantkullene jeg har hatt – og med glede, for det var hyggelige ungdommer – men det er nok dessverre ikke slik at jeg husker dere alle, eller alle navnene.

For førstekommunion hadde jeg ansvar for hele kull av 3. klassinger i to år, og det var også hyggelig arbeid. I tillegg har jeg alle mine år i menigheten forberedt store barn og ungdommer til førstekommunion noen år etter vanlig alder. Slik ekstraundervisning gikk i mindre grupper – det er sikkert 50 stykker av dere alt i alt – og jeg husker dere alle med glede.

Kurs i katolsk tro hadde jeg også de første seks årene her, både på norsk og engelsk. På engelsk handlet kursene mest om katolikker som skulle forberede seg til å motta konfirmasjonens sakrament, mens de norske kursene for det aller meste var for mennesker som ønsket å bli opptatt i Den katolske kirke, enten ved konversjon eller ved voksendåp. Her var gruppene så pass små (6 til 14 personer) og vi møttes så mange ganger (hver 14. dag fra september til juni) at jeg nok husker alle, og prøver å følge litt med hvordan det går med dere.

Jeg har også vært så heldig at jeg har hatt ekteskapskurs (igjen både på norsk og engelsk) de siste fire årene i menigheten. Her møttes vi fem kvelder i forholdsvis små grupper, slik at jeg lærte disse unge parene (fra hele verden, så det har vært lærerikt for meg) noenlunde godt å kjenne. Flere bryllup har jeg også hatt gleden av å feire i Oslo, selv om flertallet av de som har gått på ekteskapskurs, har giftet seg i utlandet.

Til slutt vil jeg også nevne kontakten jeg har hatt med mennesker ved sjelesorgssamtaler og skriftemål, dette har også vært givende for meg. Jeg har også gått på en del sykebesøk, til noen regelmessig med den hellige kommunion over lang tid, til andre mer akutt med sykesalvingen ved slutten av livet. Jeg så nylig gjennom listen av begravelser jeg har hatt her disse årene, mange av dem husker jeg godt, og jeg har også alltid satt stor pris på kontaktene med nærmeste familie til de avdøde – om det har vært et langt og rikt liv som er avsluttet, eller om døden har kommet brått og altfor tidlig.

Jeg skal nå over i en nokså annerledes stilling (som sykehusprest og sekretær for liturgikommisjonen), og jeg gjør det med en viss spenning, for i mine 25 år som prest (de første 8 i en luthersk kirke) har jeg de siste 23 årene vært i vanlig menighetsarbeid, og har litt vanskelig å se for meg hvordan en prest ellers kan fungere. Jeg kommer nok til å savne den tette og regelmessige kontakten med menighetslemmer, og jeg tar i alle fall med glede med meg gode minner fra mine sju år i St Hallvard menighet.

Med vennlig hilsen
Pastor Oddvar Moi

Første bilde under er fra én av konfirmasjonsmessene i september 2013. Neste bilde er fra én av førstekommunionsmessene i mai 2015.

2013sept_fkomfirmasjon_l

2015fkommunion_l

«Vi lager barn» – av Eivor Oftestad

Generelt, Teologi /

vi_lager_barn_omslag_l Eivor A. Oftestad har nylig gitt ut en interessant bok: Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år. Siden jeg hørte om boka, har jeg vært mest interessert i den teologiske utviklingen av forståelsen av ekteskap og barn, og i går skrev Oftestad noe om akkurat dette på Verdidebatt, bl.a.: (Vi kjøpte forøvrig boka i går, og jeg håper å få lest den snart.)

Aasta Hansteen og Katti Anker Møller så kvinnesaken som en bevegelse hvor ånden seiret over legemet. Kvinne­frigjøringen var derfor uforenelig med det kjødelige ­ekteskapet.

Den norske kvinnekampen står i gjeld til pionerene fra slutten av 1800-tallet, blant dem Aasta Hansteen (1824–1908). Kvinnerettsforkjemperne var opptatt av teologi.

Det var ikke så rart, ettersom den kulturen de ønsket å endre var tuftet på en teologisk ekteskapsinstitusjon basert på Bibelens skapelsesberetning. Kvinne­kampen var en kamp om teologiske premisser, og Hansteen forkynte kvinnens frigjøring ved hjelp av teologiske argumenter.

Da Katti Anker Møller på ­begynnelsen av 1900-tallet ble en pådriver for en ny politisk­ ­regulering av morsrolle og barne­produksjon, var hun Aasta­ Hansteens «åndelige datter». …

… Trebarnsmoren Møller ble forkjemper for en ny status for morsrollen i industrisamfunnet. Etter hvert realiserte hun sine religiøse idealer gjennom å fremme sosialpolitiske tiltak og mødres rettigheter på veien mot den moderne velferdsstaten.

Underveis i sitt virke ble Møller imidlertid radikalisert i sosialistisk retning, og den religiøse motivasjonen ble tonet ned. Forståelsesmodellene var ikke lenger bibelske, men ­sosialøkonomiske. Der det å lage barn tidligere hadde vært avl for Guds rike, ble det nå produksjon for samfunnet. Morsarbeidet var et yrke som trengte statens støtte og som måtte verdsettes på linje med annet arbeid.

Hennes visjon ble det hun kalte «moderskapets frivillighet», og dermed avkriminalisering av abort. Bare ved å få til dette kunne kvinnesaken frigjøre kvinnen og revolusjonere samfunnet, mente hun.

Grunnlaget for all frihet var nemlig råderetten over egen kropp og det som var i den. Mens de tidlige kvinnesakskvinnene hadde kjempet for stemmerett og like rettigheter i ekteskapet, var det dette, mente Møller, som var den egentlige kvinnesak.

Denne bakgrunnen for den norske abortdebatten er ikke særlig kjent, men like fullt interessant om man skal forstå hvordan religion og politikk virket sammen i en viktig periode som la premisser for vår egen tid. …

Les mer om boka her (MF) – kronikk hos NRK – bokanmeldelse Minerva.

Tamilsk Mariavalfart til Mariaholm

Generelt, Katolsk /

I dag leste jeg om den årlige, tamilske Mariavalfarten til Mariaholm (katolsk leirsted i Spydeberg i Østfold for uinnvidde). 1000 mennesker var til stede, leser vi, og det første bildet viser fremste del av en av prosesjonene. Det andre bildet viser et ganske overraskende, og stort, tilbygg til kapellet på Mariaholm.

16aug_mariaholm_tamilsk_2

16aug_mariaholm_tamilsk

Om IVF – og genetisk ingeniørkunst

Katekisme, Katolsk, Teologi /

Vårt Land skrev i går om In Vitro Fertilisering at den kjente (og nokså radikale) telologen Jacob Jervell advarte mot den i 1984, litt før loven om kunstig befruktning kom i 1987:

Jervell var blant dem som (i 1984) fryktet at assistert befruktning ville kombineres med «den såkalte genetiske ingeniørkunst», at barn skulle bli menneskelige produkter med utvalgte egenskaper som går i arv.

Tre tiår senere konstaterer filosof Bjørn K. Myskja at Jervell fikk rett. Det er nå lov å kombinere assistert befruktning med «preimplantasjonsgenetisk diagnostikk (PGD) for å unngå alvorlige sykdommer, eller for å få et barn med en vevstype som egner seg for stamcelledonasjon til et sykt søsken», skriver NTNU-professoren i artikkelen «Assistert befruktning og familieverdier i forandring: Er vi på et moralsk skråplan?» i Nytt Norsk Tidsskrift. Der undersøker han om «utglidningen» man advarte mot på 80-tallet har slått til, og forskjeller i holdninger da og nå.

Få deler Jervells bekymring lenger, skal vi tro Myskja. Han mener folk har tatt en moralsk U-sving. Nå mener de at det er et gode å kunne få barn gjennom teknologi.

– Det de advarte mot på 80-tallet, ser vi nå som fremskritt. Det som før var åpenbart moralsk feil, er nå moralsk riktig. Flertallet har umerkelig endret syn, sier professoren til Vårt Land.

I samme artikkel står det også:

… teologen og feministen Astri Hauge skrev i Vidunderlige nye barn: Fra livmor til laboratorium (1988):

Når man først åpnet for assistert befruktning for ektepar, ville nye grupper kreve likebehandling. Man ville kreve at nye bruksområder ble åpnet.

Enslige og homofile ville kreve sin rett mens forskning på befruktede egg, surrogati og «kommersiell reproduksjonsservice» ville bli virkelighet, hevdet Hauge.

Argumentene ville fremstå som «logiske og akseptable isolert sett» … små skritt ville «naturlig» lede til nye små skritt ….

Noen (kanskje mange) vet vel at Den katolske kirke er mot all form for kunstig befruktning, siden «alle barn skal bli til gjennom en kjærlighetsakt». Medisinsk behandling kan sørge for at dette skal kunne skje, men man skal ikke flytte selve unnfangelsen bort fra kjærlighetsakten. Jeg skrev en oppgave om dette og andre medisinnske spørsmål på presteseminaret Allen Hall for akkurat 20 år siden, bl.a. dette:

The Congregation for the Doctrine of the Faith issued on February 22, 1987: Donum vitae. Instruction on Respect for Human Life in its Origin and on the Dignity of Procreation – Replies to Certain Questions of the Day.

Very early this document states that «From the moment of conception, the life of every human being is to be respected in an absolute way because man is the only creature on earth that God has wished for himself and the spiritual soul of each man is «immediately created» by God; his whole being bears the image of the Creator.»

From this basic understanding mainly two issues are discussed in the document; Prenatal diagnosis and Artificial fertilization. …

… When the document turns to Artificial fertilization it first of all says that the Church’s teaching on marriage and human procreation affirms the «inseparable connection, willed by God and unable to be broken by man on his own initiative, between the two meanings of the conjugal act: the unitive meaning and the procreative meaning. … fertilization is licitly sought when it is the result of a conjugal act which is per se suitable for the generation of children … from the moral point of view procreation is deprived of its proper perfection when it is not desired as the fruit of the conjugal act, that is to say of the specific act of the spouses’ union».

This excludes all kinds of In vitro fertilization, even the homologous kind, and also homologous artificial insemination, «except for those cases in which the technical means is not a substitute for the conjugal act but serves to facilitate and to help so that the act attains its natural purpose.» But the situation gets morally even more difficult when one considers that in the technique used for IVF several extra human embryos are produced and destroyed, and there are also other issues like heterologous artificial fertilization and surrogate motherhood to complicate the matter. Many of these issues are discussed in Donum vitae in great detail.

An underlying issue here is the question of a right to have children: «the desire for a child is natural: it expresses the vocation to fatherhood and motherhood inscribed in conjugal love. …. Nevertheless, marriage does not confer upon the spouses the right to have a child, but only the right to perform those natural acts which are per se ordered to procreation. A true and proper right to a child would be contrary to the child’s dignity and nature. The child is not an object to which one has a right, nor can he be considered as an object of ownership: rather, a child is a gift … (therefore the child has the right) to be the fruit of the specific act of the conjugal love of his parents; and he also has the right to be respected as a person from the moment of his conception.»

Den katolske kirkes katekekisme skriver også nokså tydelig om dette (og bygger på dokumentet Donum vitæ fra 1987):

2376. Teknikker som medfører adskillelse av foreldreopphav ved at en tredje person bringes inn (sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige. Slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved en annen person) krenker barnets rett til å fødes av en mor og en far det kjenner, og som lever sammen i ekteskap. De utgjør et brudd på «eneretten til å bli far og mor bare ved hjelp av hverandre».

2377. Dersom slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved egen partner) praktiseres innenfor ekteskapet, er de kanskje mindre skadelige, men de forblir moralsk sett utillatelige. De skiller den seksuelle handling og forplantningen fra hverandre. Den handling som gir opphav til barnets eksistens, er ikke lenger en handling hvor de to gir seg hen til hverandre, den «legger fosterets liv og identitet i legers og biologers hender, og lar teknikken overta styringen med menneskets opphav og bestemmelse. Et slikt maktforhold er i seg selv i strid med den verdighet og likhet som foreldre og barn skal ha felles». «Forplantningen mister moralsk sett sin særegne fullkommenhet når den ikke er villet som frukt av den ekteskapelige handling, det vil si ektefellenes særlige forening. (…) Bare ved å ta hensyn til det bånd som finnes mellom betydningen av den ekteskapelige handling og enheten i mennesket, kan forplantningen finne sted i samsvar med menneskets verdighet».

Kirker og kirkekunst i det sørlige Frankrike

Generelt, Katolsk /

Mandag var vi i Beziers og så bl.a. på den flotte katedralen der – den kalles fortsatt katedral selv om de mistet biskopen for litt over 200 år siden; Napoleon mente nemlig at Kirken burde organiseres mer effektivt og med større bispedømmer. Tirsdag og onsdag formiddag så vi kirker og museer i Toulouse – katedralen, den like berømte St Sernin og Église des Jacobins (der St Thomas Aquinas ligger under alteret) – og onsdag ettermiddag så vi katedralen i Bordeaux, der vi er nå.

I går besøkte vi også Musee des Augustins i Toulouse og så bl.a. denne flotte statuen – kalt Virge et l’Enfant, dite Notre Dame de Grasse.

16aug_notre_dame1

16aug_notre_dame2

Hvor lang tid skal messen ta?

Liturgi /

Eller mer presis stilt er vel spørsmålet heller; hva slags rytme og hastighet skal liturgien ha? På NLM-bloggen stod det for noen dager siden en artikkel om dette, der man innledningsvis kan lese: «Tempo and pacing are crucial parts of the success of any endeavor, and especially the liturgical arts, music, and education. The speed of delivery, the space between events and ideas, and the overall energy of one’s demeanor form a significant part of the tone of one’s message. Fish bite when the lure is in motion.»

Så skrives det noe om hva dette betyr for bl.a. undervisning, før vi kan lese:

An effective liturgist will establish exactly the right pace and habits in order to focus on the content itself. Conservatives often say “reverence takes time.” This is a fair statement, a worthy maxim, and a good drumbeat to rally fellow conservatives against Fr. Hasty Minute-Mass. But the tendency here is toward being slow, which may not be the most effective or appropriate tempo. The adage “festina lente” or “make haste slowly” conveys prudence, however quickness can convey strength, enthusiasm, and engagement. Just because something is slow, doesn’t mean it is rich and reverent. Slow liturgy might even be boring and anemic. So the question remains, “What pace makes an effective liturgy?”

Current educational research suggests there can be multiple «speeds» in one classroom. The traditional mass allowed for flexible pace and tempo in various parts of the liturgy, because the priest, choir, and faithful could occupy themselves in their own tasks without remaining necessarily in lockstep with each other. Similarly, effective liturgists today allow for a similar flexibility in the tempo; if the altar is delayed, the organist plays; if the choir is still singing, the priest slows his pace to wait for them to catch up. All things to be done are done well and given their proper amount of time, which may be a few moments or a few minutes.

Nonetheless, impatience has no place in the liturgy. An effective liturgist never “twiddles his thumbs” while waiting. Let me provide a key example: It is not uncommon in many parishes for the opening procession to reach the sanctuary before the organist has finished the introduction to the opening hymn. Having arrived at the altar, the priest sits there and looks at everyone, as they look at him; and together they glare and wait for those annoying few people to stop singing verses one and two, so that Mass can begin… forget about singing verses three and four! If we wonder why people don’t sing, it may have nothing to do with the song selections, the music, or the musicians– and it may have everything to do with the pastor and the altar servers. ….

Focusing on the content requires obedience to the liturgy. All analogous educational research suggests that an ordered “liturgical” environment fosters greater learning and participation. ….

Noen dager i det sørlige Frankrike

Generelt /

Vi er nå på en ti dagers ferietur til de sørligste delene av Frankrike; vi landet i Nice tirsdag formiddag, var der i noen timer (besøkte bl.a. minnesmerkene etter terrorangrepet) og reiste så til Marseille, i går kom vi til Avignon og brukte en del timer i pave-palasset. Vi skal bli en dag og natt til i Avignon, men i dag skal også besøke Orange for å se på flotte romerske ruiner. I morgen stopper vi noen timer i Nimes, som også har romerske ruiner, på vei til Beziers, der vi skal være fire dager sammen med venner fra Oslo. Siste del av turen (neste uke) inneholder stopp i Toulouse og Bordeaux.

Vi var sist i Franrike i 2011, og da besøkte vi berømte katedraler nord for Paris.

Pave Frans: Vi må være nær det sekulære samfunnet

Katolsk, Paven /

John Allen skriver om pave Frans’ møte de de polske biskopene for noen dager siden, og sier at pave Frans der fremhevet «vicinanza» (nærhet) heller enn konfrontasjon for å overvinne sekulariseringen:

On Tuesday the Vatican released the transcript of a July 27 question-and-answer session Pope Francis held with the bishops of Poland, in which he seemed to suggest that the right way to resist secularism isn’t to prevail in intellectual arguments, but to “out-love” the opponents of the faith. … There are several fascinating nuggets, including:

– Francis’ reflection on what he sees as a contemporary form of Gnosticism that seeks to separate the individual from the community, especially the Church.

– His fiery rejection of “ideological colonization,” especially the promotion among children of the theory that people are free to choose their own gender.

– His insistence that the roots of the contemporary refugee crisis are in wars driven by financial interests.

– The pontiff’s ringing defense of the parish as the basis of ecclesiastical life, that must not be “thrown out the window.”

– Francis’ call to treasure the elderly, the “grandpas and grandmas” of society, as the “memory of a people.”

At the big-picture level, however, perhaps what’s most fascinating is the alternative way of reading the “progressive” social and ecclesial agenda that’s been associated with Francis since the beginning of his papacy.

Clearly, Francis has shifted the focus away from the “wars of culture” in the West and open confrontation with secularism, towards a more pastoral and social action-oriented approach. In the eyes of some observers – including, it has to be said, some senior Churchmen – that’s risked confusion about Catholic doctrine and the traditional spiritual pillars of the faith, opening the door to ever-greater capitulation to secularism.

What becomes clear listening to Francis speak to the Polish bishops, however, is that seen through his eyes, the aim isn’t giving in to secularization – it’s staging the battle on a different field, away from abstract debates towards hands-on pastoral proximity – what Francis likes to call vicinanza, “closeness” – especially to people in greatest difficulty.

Though he doesn’t quite put it like this, the idea seems to be that the right way to resist secularism and to win souls isn’t to prevail in intellectual arguments, but to “out-love” the opponents of the faith and thereby draw people to the Church.

There are several places in the text where, if one hadn’t paid careful attention to the header, it would be tempting to think this was actually a transcript of Pope Benedict XVI. That’s especially true of Francis’ diagnosis of Gnosticism and Pelagianism as the most worrying contemporary heresies, and his insistence that neither God can be found without Christ nor Christ without the Church. …..

Skroll til toppen