Jeg har skrevet følgende leserbrev til Vårt land, som blir trykket i mandagsavisen:
Vårt Land trykket sist fredag et innlegg av Finn-Erik Vinje, professor emeritus i moderne nordiske språk (altså ikke i teologi eller religionshistorie), som er nokså skuffende lesning. Skuffende både fordi han ikke har gjort noen innsats for å forstå hvorfor katolske (og ortodokse) kristne verdsetter de avdøde kristne som regnes som helgener, og fordi hans innlegg er useriøst og fullt av upassende uttrykk som å «gjøre knefall for den autoritære, reaksjonære og forstokkede katolske kirke» og «besynderlige utslag av teologisk nonsens».
Når det gjelder synet på helgener virker det som Vinje ikke har forstått grunnleggende teologiske oppfatninger som deles av alle kristne, nemlig at liver her på jorden ikke er alt, for alle mennesker skal også leve videre etter at jordelivet er slutt. Det neste spørsmålet er så om vi kan vite noe om de avdødes tilstand, og om vi kan ha kontakt med dem på noen som helst måte.
Den katolske kirke lærer her at når mennesker dør, frigjøres deres sjel, mens deres kropp blir værende på jorden for å vente på dommens dag. For de fleste mennesker sier Kirken ikke noe om sjelen da går til himmelen, går fortapt eller venter på renselse i skjærsilden (før de kan komme frem for Guds åsyn i himmelen). Slik ting er i Guds hender, og Kirken vet ikke noe om den enkeltes skjebne.
For noen få mennesker uttaler likevel Kirken seg om at disse er kommet frem for Guds trone i himmelen og der bl.a. kan be for oss, disse menneskene kalles helgener. De første helgener var martyrene, den aller første var Johannes døperen, deretter Stefanus og flere andre som nevnes i Det nye testamente. De første århundrer fikk Kirken mange martyrer, og flere av disse ble regnet som helgener. Gradvis ble også noen døde som ikke var martyrer regnet som helgener pga sitt gode liv og sterke tro, jomfrua Maria var og er selvsagt den viktigste av disse.
Etter ca 1000 år – litt etter at Olav Haraldsson var blitt helligkåret av den lokale biskopen – ble det bestemt av bare paven kunne erklære mennesker som helgener, slik at en grundig og enhetlig undersøkelse av de aktuelle personenes liv kunne gjennomføres før de kunne saligkåres og senere helligkåres.
Det er bl.a. denne prosessen Vinje gjør narr av i sitt innlegg, men han forstår ikke riktig hvordan den foregår. Det er nemlig ikke stor forskjell på saligkåring og helligkåring, ikke annet enn at den første er lokal (for bispedømmet der den saligkårede bodde) og den andre er universell, for hele verden. Før både salig- og helligkåring kreves det et bekreftet mirakel, dvs at noen er blitt helbredet ved forbønn til den aktuelle personen.
I Vinjes innlegg, kalt «Teologisk nonsens», uttrykkes også forakt (jeg tror det er riktig å bruke et så sterkt ord) for Mariaåpenbaringen i Fatima i Portugal for akkurat 100 år siden, og lite respekt for flere andre uttrykk for katolsk tro. Jeg syns ikke innlegget er verdig en svært kjent professor emeritus.
Litt etter at jeg sendte dette, la jeg til et lite tillegg (til debatten om innlegget på Verdidebatt):
I dette innlegget tok jeg i stor grad utgangspunkt i vanlig norsk (kristen) forståelse av livet og døden. Men etter at jeg skrev det til Vårt Lands papirutgave for et par dager siden, har jeg tenkt at jeg nok burde startet med spørsmålet om Gud fins, og om under noen gang kan skje, for det er vel mest sannsynlig at Vinje ikke tror på det heller.