august 2017

Johannes døperens martyrdød

Over ser vi et bilde av Johannes døperens død (som jeg ikke husker å ha sett før). Jeg feiret denne messen (se messens tekster her) i dag på et sykehjem i Oslo, der en katolsk nonne bor.

På denne dagen sa pave Benedikt i 2012:

Celebrating the martyrdom of St John the Baptist reminds us too, Christians of this time, that with love for Christ, for his words and for the Truth, we cannot stoop to compromises. The Truth is Truth; there are no compromises. Christian life demands, so to speak, the ‘martyrdom’ of daily fidelity to the Gospel, the courage, that is, to let Christ grow within us and let him be the One who guides our thought and our actions. However, this can happen in our life only if we have a solid relationship with God.

Min kilde – Father Z’s blogg.

Gratulerer Paul og Josef!

I dag ble Josef Ottersen og Paul Opata ordinert til diakoner, i St Johannes menighet i Oslo – og de skal prestevies før St Hans neste år, sa biskopen. Jeg var til stede sammen med mange andre prester, bilder over viser de fleste av de geistlige. Katolsk.no skriver mer om det som skjedde og har flere bilder.

Hl Ludvig av Frankrike – tradisjonell latinsk messe 25. august

Fredag denne uka (25/8) feirer jeg den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunns katolske kirke. Det er den hellige Ludvig av Frankrike som feires denne dagen, og kollektbønnen er slik:

Deus, qui beátum Ludovícum Confessórem tuum de terréno regno ad cæléstis regni glóriam transtulísti: eius, quǽsumus, méritis et intercessióne; Regis regum Iesu Christi, Fílii tui, fácias nos esse consórtes: Qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus, per omnia sæcula sæculorum.

Gud, du som har ført din salige bekjenner Ludvig over fra det jordiske kongedømme til himmelrikets herlighet, vi ber deg: Gjør oss ved hans fortjenester og forbønn til medarving med kongenes Konge, Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet.

Hl Ludvig feires ikke lenger i den nye kalenderen, men han var kong Ludvig IX av Frankrike, og levde fra 1217 til 1270. Katolsk.no skriver en hel del om ham, bl.a.:

… kong Ludvig døde omkring klokken 15 den 25. august 1270 nær Tunisia. … flere av Ludvigs relikvier ble fraktet landeveien til Paris med korte stopp i basilikaen San Domenico i Bologna og i Lyon, og den 22. mai 1271 ble de stedt til hvile i den franske kongelige begravelseskirken Saint-Denis etter en nasjonal begravelse i katedralen Notre-Dame. Hodet ble bisatt i Sainte-Chapelle, som han selv hadde bygd til Kristi tornekrone. I 1298 ble relikviene skrinlagt i nærvær av kong Filip den Smukke (1285-1314) og en forsamling av adelsmenn og prelater. I 1308 delte kong Filip skjelettet og ga beina som relikvier til viktige personer og kirker. Hans gravmæle i Saint-Denis var et praktfullt gullbelagt monument av messing fra slutten av 1300-tallet, men det ble smeltet ned under de franske religionskrigene. De av relikviene som var igjen i Saint-Denis, ble spredt for alle vinder under Den franske revolusjon. Bare en finger ble berget og oppbevares i dag i Saint-Denis.

Ludvigs berømte biografi ble skrevet av soldaten Johannes av Joinville, hans personlige venn og ledsager på korstogene. I biografien fremstilles Ludvig som et menneske med både feil og dyder, og den er et av de mest fortryllende dokumentene fra middelalderen. To andre viktige biografier ble skrevet av kongens skriftefar, Geoffrey av Beaulieu, og hans kapellan, Vilhelm av Chartres. Vår fjerde kilde er biografien skrevet av Vilhelm av Saint-Pathus ved hjelp av den pavelige granskningsrapporten før Ludvigs helligkåring.

Allerede den 6. august 1297 ble Ludvig helligkåret av pave Bonifatius VIII (1294-1303) i Orvieto. Hans navn står i martyrologium Romanum. Hans minnedag var tidligere 24. august, men er nå dødsdagen 25. august. En translasjon av hoderelikvien ble feiret den 8. mai.

Mer om konvertitter

Det katolske presten Fr. Dwight Longenecker er selv kommet fra først amerikansk evangelikal, senere anglikansk tradisjon, og han svarer på kritikken mot konvertitter som for en tid tilbake ble presentert av italierne P. Antonio Spadaro, SJ (denne vurderer han som «dårligere enn middelmådig» og fra Prof. Massimo Faggioli (som skriver en del fornuftige ting). Men Longenecker svar bl.a. slik i en artikkel kalt Stop bashing converts:

What should not be overlooked is the immense price, especially the clergy converts pay to become Catholic. Most of them sacrifice their vocation and livelihood, taking their wives and families into the wilderness. Most will not be re-ordained as Catholic priests. There are few employment opportunities in the Catholic church and many of them have no other skills or training.

These are men and women with advanced degrees in every imaginable subject, who take whatever job they can get to feed their family. They take a step of faith to follow Christ’s call to join his church through amazing sacrifices that very few cradle Catholics would ever begin to contemplate. Their courage and commitment should not be ignored.

It must be admitted that a few converts have not only become traditionalists, but strident and vocal traditionalists. Their influence should not be judged by their volume. Their fanaticism has more to do with their temperament than the fact that they are converts. This is clear from the fact that there are many strident traditionalists who are cradle Catholics.

In my work with converts, I have, of course, come across those who want to become Catholics because they don’t like women priests or gay marriage, or the secular modernism that has swamped their Protestant denomination. But those who are simply reacting against elements they dislike in their own denomination usually do not manage to swim the Tiber.

Others, finding that there are feminist nuns, gay activists and modernists in the Catholic church are dismayed. When the aesthetes among them experience the brutal architecture, saccharine music and poor preaching of contemporary American Catholicism they often quietly return to their church of good taste.

When the zealous Evangelical Christians discover that the contemporary American Catholic church is full of lukewarm members who are more Italian or Irish than they are Catholic, they are disturbed. They were used to Christians being sold out for Jesus, and being members of a fired-up fellowship of Christian disciples.

What Faggioli misses is the core reason why we converted. There is a bottom line. We did not convert because we were miserable in our former church. Soon after I became a Catholic, someone asked, “Well, now that you’re Catholic do you like the Catholic Church?” I replied, “No. If I were joining a church I liked, I’d still be an Anglican. I didn’t join the Catholic Church because I liked it. I joined it because it is the true Church.”

While the cradle Catholic of a sophisticated disposition may be amused by such triumphalism, it remains true that we converted because we were convinced of the claims of the Catholic Church to be the foundation rock for Christian belief and practice. This doesn’t mean that we are all hard-line dogmatists, but it does mean that we believe there is a place to stand in the midst of the quicksand.

Some converts turn tail, but the vast majority who come into the Catholic Church stay put. They roll up their sleeves and get involved in their parish. Despite being marginalized, they have persevered and joined religious orders, been ordained, become theologians, Bible scholars, apologists, writers and journalists.

They have founded apostolates for evangelization and apologetics, worked to establish the Anglican ordinariate and formed organizations for the care of fellow converts. They have started schools, established ecumenical conversations on culture and politics, and formed apostolates to further peace, justice and defend human life….

Austen Ivereigh, som skrev den kritiske artikkelen mot konvertitter hos CRUX, har også skrevet en slags beklagelse, som ikke imponerer meg veldig mye.

Angrep på konvertitter

I det siste har noen (mest i Italia og USA) skrevet negative ting om (konservative) katolske konvertitter. Kirkerettseksperten Edward Peters skriver svært kritisk om disse «angrepene»:

Austen Ivereigh, in one of the most embarrassing essays Crux has ever run, recently smeared seven talented Catholic commentators as suffering from ‘convert neurosis’. Not once in passing, but repeatedly, Ivereigh uses ‘neurosis’ and ‘neurotic’ in regard to some seven writers, Ross Douthat, Daniel Hitchens, Carl Olson, Edward Pentin, Rusty Reno, Matthew Schmitz, and John-Henry Westen. Ivereigh even offers a primer on what “neurosis” means, suggesting a war-scarred woman’s throwing herself to the ground when later stopped by a policeman as, one supposes, an example of how ‘convert neurotics’, supposedly being persons given to extreme reactions to un-realities in the Church, might behave.

While an expert in psychology can tell us whether any of these men are, in fact, “neurotic”, and an expert in morals can tell us whether Ivereigh’s employing and Crux’s circulating of such labels against brothers in the Lord meets any standard of decency in Christian discourse, Ivereigh’s constant referral to these Catholics as “converts” draws my attention.

Ivereigh’s description of several figures (Douthat and Reno as former Episcopalians, Olson as a former Protestant fundamentalist, and Hitchens and Pentin as former Anglicans) plus what I gather about Westen (a once fallen-away Catholic who went through an atheistic period) and Schmitz (who talks respectfully about his days as a Protestant), suggests that not one of them, not one, would, under American catechetical criteria, qualify as “converts” at all—let alone as neurotic ones.

Men Peters fortsetter med noe overraskende; at ordet konvertitt aldri bør brukes på menensker som går over til Den katolske kirke fra andre kristne kirkesamfunn (men spørsmålet er hva man da skal kalle disse/oss?), han skriver:

According to the (US) National Statutes for the Catechumenate (November, 1986) no. 2, “the term ‘convert’ should be reserved strictly for those converted from unbelief to Christian belief and never used of those baptized Christians who are received into the full communion of the Catholic Church.” …

Her er artikkelen Peters kritiserer, Pope Francis and the convert problem, publisert 9. august.

Bryllup i Slidredomen

I sommer har jeg vikariert en hel del i østlandsområdet (siden mange prester er på ferie og jeg har arbeidet det aller meste av sommeren). I dag har jeg gleden av å feire et bryllup i Slidredomen, en kirke jeg ikke har vært inne i før. Wikipedia skriver om den: «Det en middelaldersk steinkirke fra slutten av 1100-tallet eller århundreskiftet rundt 1200 i Vestre Slidre. Den var sannsynligvis hovedkirke for Valdres i middelalderen. Kirken er romansk, men nok yngre enn den ser ut, og en vanlig datering er begynnelsen av 1200-tallet. Sikker datering har en av skipets takverk 1268 mens noen kilder plasserer den så tidlig som 1170.»

Bildene under viser kirken utvendig (et gammelt bilde som man kan klikke på og se en større versjon) og innvendig.

Knut Ødegård feirer i år 50 års jubileum som dikter

Danske Katolsk Orientering skriver i sitt siste nummer (LES DET HER) at den norske forfatteren og katolikken Knut Ødegård i år feirer 50 års jubileum som dikter. Her er starten av artikkelen:

Kirken er vores mor

Knut Ødegård studerede teologi som ung. Hans plan var at blive præst i Den lutherske Kirke i Norge, ligesom sin morbror. Men to ting kom til at spænde ben for hans studier. For det første brugte han efterhånden mere tid på at skrive digte end på at læse teologiske bøger. Hans første digtsamling, “Drøymaren, vandraren og kjelda”, udkom, da han var 21 år. For det andet begyndte han efterhånden at nærme sig Den katolske Kirke. Selv formulerer han det sådan: ”Min plan var oprindelig at blive luthersk præst, men jeg blev i stadig stærkere grad tiltrukket af Den katolske Kirke og blev alvorlig i tvivl om, hvorvidt jeg havde en fremtid som præst – ja, som lutheraner. Dét var vel også med til at føre mig væk fra studierne, for det var jo tænkt som et præstestudium”.

Så Knut Ødegård forlod teologistudiet efter nogle år uden at gøre det færdigt. I stedet har han siden fuldført et studium i litteratur og sprog i Cambridge og er desforuden æresdoktor i Mexico. I dag er han ”fuldtidsforfatter”.

Men Knut Ødegård begyndte som en søgende protestant: ”I gymnasietiden søgte jeg efter en inderlighed, en personlig Gudsrelation, som nok også blev ekstremt individualistisk. Jeg læste Søren Kierkegaards værker på dansk. Det var en stormende tid. For efter Kierkegaard fulgte Nietzsche. Jeg tror, jeg stod ved sindssygens port i min Nietzscheperiode. Jeg ligesom ragede rundt i et altomfattende oprør. I mit hoved var de to ikke helt uden slægtskab – men den ene insisterede på et personligt, inderligt Gudsforhold, mens den anden ikke ville acceptere Gud, nej i stedet skulle der komme et nyt menneske, et overmenneske. Heldigvis blev jeg aldrig frarøvet min Gudstro, og nu ser jeg, hvor meget jeg stadig har at takke Kierkegaard for, ikke mindst i hans understregning af valget. Men jeg ser også, hvilken farlig blindvej den konsekvente subjektivitet er – som fører mod den ekstreme protestantisme.”

Og han fortsætter om sin vej til Den katolske Kirke: ”Indsigten i, hvor vigtig objektiviteten og traditionen er, hvis kirken ikke skal ende i formløshed og åbninger for både falske profeter og selvbetjening af, hvad i kristentroen, der passer for den enkeltes lyster og timelige behov, var med til at føre mig ind i Moderkirken. Jeg fornemmede nok allerede dengang, i slutningen af 1960- erne, at den protestantiske kristendom ikke bare på mange måder havde revet sig løs fra Kirkens tradition, men den var også i færd med at afskaffe bibelens autoritet.

Den lutherske henvisning til ”skriften alene”, ville gennem subjektivismen og individualismen kunne føre til, at man vælger og vrager i bibelens tekst efter, hvad der passer tidens mode og den enkeltes egoistiske tilfredsstillelse. I Den norske Kirke ser man, hvordan Skriftens grundlag for skabelsesteologi, ægteskabsforståelse og fosterets egenværdi fjernes fra liturgien og undgås i prædikener. Jeg ved ikke, hvordan det står til med Den danske Folkekirke.”

Trods den klare forståelse af Kirkens betydning skulle der alligevel gå mange år, før Knut Ødegård i 1992 blev optaget i Den katolske Kirkes fulde fællesskab. Det skete hos karmeliternonnerne i Hafnarfjördur på Island: ”Jeg siger igen og igen, at min grundlæggende Gudstro var og er uændret. Men der er jo også noget i det, som Paulus siger om, at “Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tænkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mand, aflagde jeg det barnlige.” For mig var vejen til Moderkirken ikke et brud, men at vokse som et barn vokser til mand: Jeg var den samme, som én gang havde været et foster i mors liv, men som nu aflagde det barnlige. Dvs. at refleksionen og erfaringen førte til, at jeg voksede ind i Moderkirken. …

Les hele artikkelen her.

Klokkergården på Time

Jeg har vært noen dager på Jæren, og her er et bilde av mitt barndomshjem jeg så på Time bibliotek. Huset ble bygd i 1923, og bildet er nok tatt ikke mer enn 10 år senere, for ingen trær er på plass og ingen hage. Til 100-årsjubileet til Time kirke i 1959 ble også veien i forkant lagt om. Løa står i dag akkurat som den gang, men huset ble bygd om i 1962; fikk lengre kvist over inngangspartiet og nye vinduer.

Gravstedet til Eivind Garborg

Bildet over viser gravplassen til Eivind Garborg Aadneson, 1822 – 1870.

Jeg skrev om dette for ikke lenge siden (SE HER), bl.a. om søndagen 11. juni 1905:

«Etter gudstenesta gjekk Garborg i lag med Sven Tønesson Garborg og Ola Larsson Mossige og leita opp gravstaden til faren. Utanfor kyrkjegarden var det to små tuer som såg ut til å ha vore graver ein gong, ingen var heilt sikre på kven av dei det var, men tuene låg så nære kvarandre at Arne Garborg meinte steinen kunne plasserast midt mellom dei, ved nokre bjørketre som voks der. Ein gravar kom til og merkte seg plassen. Så snart Arne Garborg hadde skaffa ein stein, kunne gravaren kome attende og grave ein plass til steinen. Om ikkje lenge ville det på kyrkjegarden på Time, om ikkje anna, vere eitt minne etter ei ætt som hadde sokna dit sidan 1623.»

… Men her må jeg korrigere forfatteren litt; Eivind Garborg ble gravlagt i vigd jord, om enn i utkanten av kirkegården, for sognepresten hadde spurt biskopen om ekstra tillatelse, for en mann som hadde tatt sitt eget liv. (Jeg har prøvd å finne referanser til denne informasjonen, men så langt uten å lykkes.) Det kan godt være at grava var umerkt, før Arne Garborg bestilte en stein i 1905 – nå står det en fin gravstein ved Eivind Garborgs grav.

Jeg trodde jeg husket det var et jernkors som markerte Eivind Garborgs grav, men her er altså steinen – muligens den som Arne Garborg fikk satt opp i 1905.

Skroll til toppen