Pave Benedikt er død – Santo subito?

Kardinal Ratzinger / pave Benedikt var i hele mitt liv som katolikk min favoritt. Da jeg ble opptatt i Den katolske kirke i 1994 ledet han Troskongregasjonen og sammen med pave Johannes Paul ledet han slik Kirken i mange år på en ypperlig måte. Da han så selv ble pave i 2005 var jeg svært fornøyd, men etter han gikk av for nesten 10 år siden, har jeg opplevd situasjonen som mindre ideell. Da han så døde på nyttårsaften var det trist, men selvsagt ingen overraskelse, siden han jo var over 95 år gammel. Det var vemodig å se på begravelsen i dag.

EWTN Norge presenterte et interessant intervju med pave Benedikts medarbeider gjennom mange år, erkebiskop Gänswein. Her er noen utdrag fra intervjuet:

– Hvordan opplevde du de siste ukene og månedene av pave emeritus Benedikt XVIs liv?

I motsetning til hva han selv hadde trodd, så ble han jo meget gammel. Han var overbevist om at han, etter at han abdiserte, bare skulle få ett års tid på seg av Vår Herre. Han var vel selv den som ble mest overrasket over at det ble ganske mange år.

Mot slutten var han fysisk meget svak, gebrekkelig, men gudskjelov fikk han beholde sitt klare hode. Det smertefulle for ham var å erkjenne at stemmen ble stadig svakere. Hele livet hadde stemmen vært hans verktøy, og så mistet han det gradvis. Men han forble klar, og han var fattet og samlet.

– Du har tilbragt mange år ved hans side. Hva ser du på som de viktigste øyeblikkene?

… Det som alltid imponerte meg, ja, og overrasket meg, var hans godhet; hvor fredfull og avbalansert han var, også i veldig krevende og utmattende situasjoner – og noen ganger også veldig triste situasjoner, menneskelig sett.

Han mistet aldri fatningen, mistet aldri besinnelsen. Tvert imot: jo større utfordringene var, jo fredeligere ble han, som om ordene ble fattige. Dette hadde en god og velgjørende effekt på folk omkring ham. …

– Når vi ser tilbake på hans pontifikat, hva var hans største utfordringer?

Det var klar helt fra begynnelsen av hans pontifikat at den største utfordringen var det han kalte «relativisme». Den katolske tro og Den katolske kirke er overbevist om at i Jesus Kristus kom sannheten til verden og ble menneske: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet.»

Relativismen sier: «Den sannheten du forkynner er intolerant. Dere tolererer ikke andre overbevisninger, annet enn innen kristendommen når det gjelder økumenikk, dere tolerer ikke andre religioner, dere ser ned på dem.» Det stemmer selvsagt ikke. Toleranse betyr at jeg tar alle seriøst i deres tro og overbevisninger, og aksepterer dem. Men det betyr ikke at jeg simpelthen nedvurderer min egen tro: troen jeg er overbevist om, troen jeg har mottatt for å gi videre. …

– Santo subito -helgen med en gang?

Det budskapet sto å lese under Johannes Paul IIs begravelse på Petersplassen. Jeg husker det godt: det var mange tegn og store plakater med «Santo subito». Jeg tror det går i den retningen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to Top