Biskop Gran overtar Oslo katolske bispedømme

St Olav trykket i sitt første nummer av 1965 følgende artikkel, som omtalte at biskop Gran overtok Oslo katolske bispestol noen uker før; 14. desember 1964. De to bildene viser liturgisk både det nye og det mer tradisjonelle: Dette var den aller første koncelebrasjonen i St Olav domkirke, og det var allerede satt et bord foran det gamle høyalteret (som stod fram til 1976) – men på bilde nr 2 ser vi den nye biskopen på sin cathedra, med to prester kledd i dalmatikaer ved siden av seg. Her er hele teksten fra St. Olav ved denne anledning:

EN MILEPEL OG ET PROGRAM

BISKOP JOHN WILLEM GRAN OVERTAR OSLO KATOLSKE BISPESTOL

Bispeskiftet i Oslo katolske bispedømme markerte på mange måter en milepel, uttalelser., omtaler i avisene osv. har understreket denne side av begivenheten. En ung nordmann ble formelt innsatt i embedet, sammen med fire andre av Kirkens biskoper konselebrerte han for første gang messen i St. Olavskirken i Oslo, for første gang ble en del av de nye liturgiske bestemmelser tatt i bruk.

Men det skjedde jo en annen, viktig ting under høytideligheten også. Den nye biskop, John W. Gran skisserte i sin tale ganske enkelt et program for den fullsatte kirke., for prestene, søstrene, gamle og unge legfolk. Det må vel oppfattes som noe av hans arbeidsprogram i tiden som kommer – det var ikke en vanlig takk-for-tilliten tale eller en hilsen til den flokk trofaste, men passive – men idéer helt og fullt basert på verdenskirkens ajourføring, fylt av ny aktivitet, nye tanker og forslag om øket samarbeide. Dessuten er de en rettesnor for katolikkers forhold til medkristne og ikke-kristne i dette land.

Og derfor er biskop Grans tale så viktig at «St. Olav», forsinket av julehelg og hoppende trykningstider, velger nettopp denne tale som «et dokument» fra det som skjedde den 13. desember, på tredje søndag i advent.

Biskop Gran sa bl.a.: Det er naturlig at man ved en slik milepel først ser tilbake. Kjære biskop Mangers, for 32 år siden, i omtrent samme alder som jeg har nå, kom De til Deres gjerning her. Ung, forhåpningsfull og energisk og uten rynker. De er i dag fremdeles ung av sinn, forhåpningsfull og energisk, de rynkene De har fått forteller oss om ansvaret og byrden.

De har, kjære biskop Mangers, kommet som den gode far og som en fredselsker, De har alltid vist pietetsfølelse overfor den norske tradisjon og Deres tid har vært en ekspansjons- og oppbygningstid.

De har alltid tatt konsekvensen av Deres egen overbevisning om hva som var til det beste. Og De omfattes med en dyp og virkelig kjærlighet fordi De er den De er, den gode hyrde.

Og nå er jeg fylt med en slags uro over kanskje a skulle svikte et stort oppdrag, uro, men også glede. Kirken er kommet til en milepel, Konsilet skal gi oss vårt program, og jeg ber om lojalitet overfor alt det nye som følger med Kirkens store oppbrudd.

Noen katolikker føler angst i dette oppbruddet, været er stormfullt. Prester og legmenn må arbeide for å forvandle denne angst i sinnene til forhåpningsfull optimisme.

Biskop Gran kom så inn på en av Konsilets beslutninger som han sa «angår oss på en egen måte»: Skjemaet om misjonene.

Avkristningen er faretruende begynt i vårt samfunn, fremholdt han. Vår plikt i denne situasjon er å forstå at vi har en misjon til å gå ut, vi skal ikke vente på at menneskene kommer til oss. Vi kommer til å leve mer og mer i et teknovidenskapelig miljø, og vi må ikke stritte imot, men forsøke å prege det, gjøre det til vårt miljø. Utviklingen er ingen tilfeldighet, men villet av Gud. Vi må ikke rope stopp, hvis vi ikke selv kan vise nye veier.

Skal vi vise vei, krever det omtanke og planlegning. Vårt veiviserprogram skal være Kirkens ajourføring, en ajourføring som vi må gjøre til vår egen. Et første resultat er liturgidekretet, mer vil følge. Alt dette krever lojalitet.

Vi må være lydhøre, på sett og vis leve fra hånd til munn i det mysterium som kalles Guds Forsyn. Samarbeide og koordinasjon er nøkkelord i vår lille ajourføring. Vi må ha økt samarbeide over de nordiske lands grenser. Efter at vi har fått bispekonferansene, håper vi på et stadig mer intimt samarbeide. Men det er også andre muligheter i Konsilets ånd: vi har håp om hyppigere sammenkomster for prester fra avsidesliggende sogn slik at de kan komme sammen for å diskutere og gjennomgå teologi og nye vyer. Sammen vil vi studere muligheten for å opprette en presteforening til beste for presten selv og til hjelp for biskopen i hans arbeid. Ordensfolket får også sitt konsilopplegg og føres tilbake til sine opprinnelige kilder. Vi har stor takknemlighetsgjeld til våre søstre og tror på et samarbeide mellom våre kongregasjoner.

Legfolket som utgjør 99 prosent av Kirken trekkes mer og mer inn i Kirkens arbeide, det stilles store forventninger til at legfolket vil ta seg de nye retningslinjer ad notam og sette dem ut i livet.

Det er videre, sa biskop Gran, min hensikt å hjelpe opp ungdomsarbeidet. Det er ungdommen vi nå skal bygge på. Jeg lover min hjelp og støtte til ungdomsarbeidet, til sommerskoler og kurser.

Religionsundervisningen er allerede gjenstand for studium. En kommisjon er opprettet som skal forsøke å utrede hele dette vanskelige og viktige spørsmål.

I sin tale sa biskopen ellers bl. a. dette: Det er ikke bare katolikker som kan føle angst i denne tiden. Også andre, utenfor Kirken, kan være redde for våre planer og vår aktivitet, alt dettesom følger med Konsilet. De som må tenke noe slikt kan være helt, trygge og rolige. Skjemaet om økumenismen (som forøvrig snart vil foreligge på norsk) viser konkret den nye ånd som hersker i vår kirke. Vi skal se fremover og lære hverandre bedre å kjenne, vi ønsker å være åpne overfor alt som er godt og sant og verdifullt.

Vi er ikke ute efter å proselytere eller efter å fravriste menneskene deres gode tro. Vi er ute efter å bringe alle nærmere til Gud, vi vil prøve å bringe fornyet innsikt om kjærlighetens sanne vesen til en verden hvor den forfuskes.

Vår store trang er å bringe de desillusjonerte og forvirrede tilbake. Vi vil forsøke å gi et livskraftig svar til dem som har løpt materialismens linje til ende og hvis øyne stumt spør efter meningen med livet. Og vi skal huske på at de som er ateister kanskje bare har avvist en karikatur av troen.

Vi er ute efter samarbeide med alle mennesker av god vilje for å avhjelpe åndelig, psykologisk, sosial og materiell nød. Vi er interessert i samarbeide på det sosiale felt.

Til slutt sa den nye biskop: Det er godt å være en religiøs minoritet i Norge, det er ingen som forfølger oss. Katolikkene må vise seg verdig til denne tillit. Vi må ikke være et fremmedelement, men en del av den norske kulturkrets. Vi må bidra til vår kulturs vekst og rikdom ved å tilføre den verdier som er vesentlige for oss.