I over 1000 år knelte alle katolikker hver gang ordene «et incarnatus est …» («Han er blitt kjød …») ble sagt eller sunget i trosbekjennelsen. Etter 1970 bøyer vi oss bare litt ved disse ordene (og ofte bøyer man seg veldig lite eller ikke i det hele tatt), så ved vårt kroppsspråk (som også påvirker vårt sinn) identifiserer vi oss vel ofte i liten grad med Jesu ydmykelse da han ble menneske. Kanskje vi skal begynne å notere oss disse spesielle ordene i trosbekjennelsen i litt større grad, og huske hver gang vi bøyer oss/ kneler at Jesus virkelig ble kjød (i julen) og slik identifiserte seg med oss for å forberede vår frelse.
Jesu identifisering med oss mennesker syns jeg er det aller viktigste ved julehøytiden, og siden jeg for ganske mange år siden mistet den barnlige julegleden, er det kanskje det eneste jeg personlig syns er viktig med julen. I julen begynte for alvor iverksettelsen av Guds frelsesplan, som han måtte sette i verk etter at menneskene hadde syndet mot ham. Gud sendte sin egen sønn for å frelse oss mennesker; Jesus ble født i en stall i Betlehem og begynte sine ca. 30 år på jorden, et liv som ble kronet med hans død på korset for vår skyld, og hans oppstandelse.
De første versene i Johannesevangeliet er prekentekst i juledagsmessen, og de uttrykker veldig tydelig og gripende denne Jesu nedstigning fra himmelen til jorden, og viser også julens gave til oss mennesker, at vi får bli Guds barn:
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud. (Joh 1,1.14.11-13)
Apostelen Paulus tar også opp dette temaet, og fører det litt videre; han snakker også om at Jesus ydmyket seg enda mye mer enn å bli født som menneske, han døde også – for å gi oss en evig frelse. Slik skriver Paulus i en berømt hymne i kapittel 2 i brevet til filipperne:
Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik,
men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset. (Fil 2,6-8)
Julehøytiden viser oss altså at Jesus virkelig ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse, ble oss mennesker lik og døde for oss, alt dette for å frelse oss.
Også trykt på katolsk.no