Før jul kjøpte jeg denne boka (Reformasjon uten folk) i St. Olav bokhandel og nå (som den første av bøkene jeg skal lese i januar) har jeg lest den ferdig. En del av innholdet kjente jeg selvsagt til fra før, men jeg fikk også med meg mye ny informasjon om reformasjonen i Norge St. Olav forlag beskriver boka slik:
Reformasjonen ble i Norge gjennomført som et kongelig dansk pålegg i 1536/-37. Fra da av skulle staten og dens borgere i det dansk-norske dobbeltmonarki bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. Trosskiftet hang sammen med tap av nasjonal selvstendighet og kom som en omveltning uten forankring hverken i det folkelige eller i det nasjonale. Det var først fra 1537 at reformasjonsarbeidet startet, og dette var en lang prosess som kanskje ikke ble avsluttet før på 1800-tallet.
Religionsskiftet dikterte et brudd med de religiøse og kulturelle praksiser og forestillinger som gjennom mer enn fem århundrer var blitt en innleiret del av folkets virkelighetsforståelse. Disse lot seg ikke uten videre utrydde. De hadde et langt etterliv hos befolkningen, men ble av den nye kulturelle og religiøse eliten omfortolket og utdefinert som overtro og trolldom.
Motstanden mot reformasjonens innføring var både et grasrotfenomen og et nasjonalt og kirkelig prosjekt ledet av Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Senere ble Norge en del av Romas motreformatoriske strategi, alt mens befolkningen i mangt og meget fortsatte å praktisere sin tro på «gamlemåten».
I denne boken presenteres den lange historien om trosskiftet i Norge i hele sin bredde. Her skildres det religiøse og politiske spillet rundt reformasjonens innførelse, fromhetslivet i norsk senmiddelalder, katolske martyrer, hemmelige jesuittmisjonærer og vitale katolske tradisjoner i etterreformatorisk tid. Forfatteren presenterer hittil ukjent materiale så vel som kjent stoff i et nytt perspektiv. Denne historien har aldri tidligere vært samlet mellom to permer.