«Mitt inntrykk er at de fleste var glade for at den gamle messen forsvant; prestene ble kvitt redselen for å gjøre feil, og de mange kompliserte ritualene – og folk flest likte også det nye mye bedre enn det gamle.» Dette fortalte en prestekollega meg for ikke så lenge siden. Og jeg hadde hørt det samme selv. Det virker som det bare er slike minner igjen fra 60-tallet; ganske ensidige overflatiske, mens det er få som virkelig vet hva Kirken gjorde før 1965. Jeg svarte ham slik i en e-post:
Interessant det du sa om den gamle messen i dag, og jeg hadde hørt akkurat det samme som deg, og trodde det fullt ut, inntil for fire-fem år siden: At det var en helt nødvdendig opprydning som ble foretatt – mens de ortodokse hadde beholdt alle sine dubletter, unødvendig gester, korstegn etc. Men da jeg begynte å se grundigere på det, begynte jeg å se spor av den samme tendensen til å ødelegge alt gammelt som man gjorde mht arkitektur o.l. – i Norge aller tydeligst på 70-tallet. Det bildet er også en overdrivelse – som det første – men jeg syns i alle fall nå at mye av det man gjorde under liturgireformen var lite vellykket.
Å snu alterne er f.eks. en misforståelse (etter min mening) av hva den tidligste kirken hadde gjort – og det skjedde over alt, selv om det egentlig ikke var bestemt av noen dokumenter. Og akkurat det berører hovedpunktet for hva jeg syns er problematisk med hvordan messen i dag feires flere steder; at messen ikke lenger tydelig er et offer som bæres fram for Gud. Den blir for ensidig et menneskelig fellesskap; kommunionen er selvsagt et måltid, men det betyr ikke at hele messen er det.
I tillegg til den offisielle liturgireformen fikk man dessuten også flere negative ting som skjedde (spontant eller ved press fra folket/prester/biskoper – der Vatikanet til slutt ga etter); bl.a. at man ikke lenger skulle knele når man mottok kommunion, og ikke måtte ta imot hostien direkte på tungen.
Noen steder var det godt med en viss forenkling, f.eks. i den tradisjonelle dåpsliturgien, der jeg syns det blir litt vel mange renselser og eksorsismer og bønner – jeg mister litt oversikten. Men man forandret dåpsliturgien veldig mye mer enn det som var nødvendig, og det var nok delvis teologiske grunner til at man tok bort de aller fleste eksorsismene.
En tradisjonell vielse er også forskjellig fra den moderne, mest ved at selve vielsen skjer helt først, før brudemessen begynner. (Det kunne man se rester av i prinsebryllupet i England nylig.) Her var det et prinsipp (som man kan se flere steder); at alt skulle integreres i messen – bl.a. åpningen med vievann i søndagens høymesse. Om det er et vellykket prinsipp, kan man så diskutere.
Du nevnte at du heller hadde ventet at pave Benedikt skulle reformere den nye messen, heller enn å gjenåpne for den gamle – og du spurte om den gamle messen egentlig blir brukt særlig mye. I tall er det en forsvinnende liten prosent katolikker som regelmessig deltar i den gamle messen, prosenttallet for prester og seminarister er nok en del høyere. Jeg tror likevel ikke dette var det viktigste for paven; han ønsker helst (tror jeg) at den gamle messen skal påvirke måten alle katolske messer feires på. Og en generell justering av den nye messen vil da komme når tiden er moden.