“I am old now but when I was young I was received into the Church. I was not at all attracted by the splendour of her great ceremonies – which the Protestants could well counterfeit. Of the extraneous attractions of the Church which most drew me was the spectacle of the priest and his server at low Mass, stumping up to the altar without a glance to discover how many or how few he had in his congregation; a craftsman and his apprentice; a man with a job which he alone was qualified to do. That is the Mass I have grown to know and love.”
Slik siteres Evelyn Waugh i en artikkel i Catholic Herald. Det er svært interessant å lese hvordan han beskriver messen; som et håndtverk, en (offer)handling for Gud. Artikkelen handler egentlig mest om den nye engelske oversettelsen av messen, men overdriver nok hva den nye oversettelsen kan gjøre. Messene på engelsk vil nok foregå som før; noen ganske gode, mange «midt på treet» og noen helt forferdelige – med showmannship av presten, misbruk og ulovligheter. F.eks. vil man nok oftest droppe den fulle formen av syndsbekjennelsen (som nå er blitt komplett med tre slag for brystet) og første kanonbønn (som er blitt dramatisk forbedret, og er ganske mye bedre også enn den norske, som egentlig ikke er så verst).
Jeg brukte den nye engellske messeboken for første gang sist søndag, og skal gjøre det de to neste søndagene også, og jeg kommer forhåpentligvis med mine erfaringer om ikke så lenge.