Nå er jeg ferdig med de to første studieukene på Angelicum. Det har vært interessant, og jeg må innrømme at det er ganske mange ting som er gjort på det økumeniske området, som har vært nokså uklart og ukjent for meg. (Og for mange, tror jeg nok; verken her på Angelicum eller andre steder i kirkene er det mange som bruker tid på økumenikk.)
Et par ting har overrasket med så langt: For det første at man også i de katolsk-lutherske samtalene har kommet et ganske langt stykke mht. problemet med kirkens embede og pavens plass i den verdensvide kirken. Spesielt i samtalene mellom disse to kirkene i USA og Tyskland har man kommet mye lenger enn det kunne se ut til – sett fra Norge.
Det andre er hvor fort man kom til enighet i de første katolsk-anglikanske samtalene. Allerede på 70-tallet virket det som man hade ryddet alle de viktige spørsmålene av veien; med uttalelsene om Eukartistien i 1971, om Embedet i 1973 og om Kirkens autoritet i 1976. Mitt førsteinntrykk er likevel at disse tre første dokumentene er litt vagt/uklart skrevet; det er ikke så lett å se hva som menes med de veldige «samlende» uttrykkene som brukes. Og så virker det også som man ikke har kommet så mye lenger i forholdet mellom katolikker og anglikanere siden denne første perioden. Men så har også problemet med kvinnelige prester hele tiden stengt for framgangen her, og i de siste årene også problemene med homofil praksis.
De katolsk-lutherske dokumentene har (syns jeg så langt) drøftet ting tydeligere, og også sett på flere spørsmål i historisk lys. Bl.a. var det svært interessant å lese dokumentet utarbeidet i USA er 10. runde med katolsk-lutherske samtaler. «Dokumentet fligger her»:/blog/fil/usa_luth_cath_koinonia_10th_round.pdf. I Tyskland har også siste runde med samtalet ledet fram til et meget interessant dokument kalt Communio Sanctorum, som jeg bare delvis har lest.