Slik skriver p. Lutz i forordet til boka om AVLATEN:
For protestantene er avlaten noget av det man pleier å kalle for katolsk overtro. Ordet vekker tanken om Romerkirkens såkalte store frafall fra evangeliet, og om Luthers modige opptreden mot en forvansket kristendom. Hans første reformatoriske dåd var jo en utfordring til en offentlig diskusjon om avlaten. Det blir derfor særdeles vanskelig å hevde avlatslæren overfor protestanter. Å påvise dens evangeliske opprinnelse er jo det samme som å stemple Luthers første fremstøt som uberettiget, og i det minste, delvis å berøve ham den ros som hele den protestantiske verden har tilkjent ham: å ha ført de kristne tilbake til det rene evangelium.
Til tross for den motvilje, eller nettopp på grunn av den motvilje avlatstroen vekker, skal foreliggende lille bok ut i verden. Dens hensikt er å vise hvordan avlaten henger sammen med det ekte opprinnelige evangelium. Den som gjør sig den umake å lese boken til ende med oppriktig vilje til å sette sig inn i den katolske tankegang og til å holde de gjengse fordommer på avstand, vil nok finne noget annet i avlaten enn det skremsel man har gjort den til. Går vi til bunns i den, så står vi ansikt til ansikt med realiteter, som taler det mest gripende sprog til ethvert kristent hjerte: Frelsesmysteriet og «De helliges samfunn».
Det var især dette siste mysterium, De helliges samfunn, jeg ønsket å fremkalle en klarere bevissthet om. At jeg tok avlaten som utgangspunkt er noget nesten tilfeldig. Jeg kunde likeså godt velge noget annet. Ti De helliges samfunn er på sett og vis det sentrale dogme. Er vi blitt klar over dets sanne innhold, så er det ikke vanskelig å forstå meningen av de dogmer som pleier å være gjenstand for kontrovers mellom katolske og, konservative protestantiske teologer. Læren om kirken som et både synlig og åndelig samfunn, om autoriteten, om åpenbaringens dogmatiske karakter, om tradisjon, om helgendyrkelsen og bønnen for de levende og de avdøde, de gode gjerningers solidariske verdi og annet viser sig da i sin organiske sammenheng med evangeliet.
Var det engang avgjort at avlatslæren skulle bli utgangspunktet for denne utredning, kunde jeg selvfølgelig ikke unngå å uttale mig om Luthers teologi. Denne teologis grunnprinsipper er nokså fremmede for de norske kristne. De fleste kjenner protestantismens opphavsmann bare av hans lille katekismus. I dette verk kommer imidlertid den store forskjell mellom Luthers og den katolske Kirkes oppfatning av kristendommen ikke tilsyne. Det inneholder de trossannheter, de sakramenter, den religiøse moral og praksis Luther tok med seg, da han forlot Kirken, ting som protestantene altså har felles med oss. Derfor hører vi så mange vennligsinnede protestanter si: «Vi har jo i grunnen den samme tro.» Det er dessverre et feilsyn at vi har den samme tro. Når man sammenligner katolisismen og protestantismen bør man ikke ta som basis det vi har felles; det ville være å sammenligne katolisisme med katolisisme. Men vi må ta de prinsipper som er særegne for Luther, sette dem like overfor den katolske tradisjon i dens helhet, og så felle en dom. Det er det jeg har forsøkt å gjøre angående avlaten.
Jeg ønsker å fremheve dette for å forebygge misforståelser og ørkesløse diskusjoner. Jeg vet nok at Luther i mange av sine skrifter undertiden taler som en katolsk teolog. Jeg er også helt enig med den protestantiske historiker Lamprecht, når han innrømmer at Luther ikke var nogen «Reinlichkeitsfanatiker des Denkens», m.a.o. at han ikke brydde sig om konsekvent å gjennomføre sine prinsipper, hverken i teori eller i praksis; eller, for å bruke Harnacks sterke uttrykk, at «det vrimler av selvmotsigelser» hos ham. Men skal vi bedømme en lære, må vi gjøre det ut fra de prinsipper som forfatteren selv erklærer for det ekte uttrykk for sin tanke. For Luthers vedkommende er det især den lære han fremsetter i «De Servi arbitrio» og i sin kommentar til Romerbrevet. De ideer disse skrifter inneholder ble jo også reformasjonens drivkraft og preger den dag i dag de egentlige lutheraners forkynnelse og deres polemikk mot andre protestantiske retninger.
Foreliggende lille bok om avlatens teologiske grunnlag kan altså ha sin nytte både for protestanter og katolikker. Forhåpentlig vil den bli spart for de insinuasjoner som den katolske propaganda i Norge undertiden er utsatt for, nemlig at den skal forsøke å legge skjul på de ting som kunde gjøre katolisismen mindre tiltalende i protestantenes øyne. Det første vi måtte skjule for protestanter, hvis vi hadde noget å skjule, er jo nettopp avlaten. Men vi har intet å legge skjul på. Vår katolske tro, avlaten innbefattet, er skjønn og edel nok til å kunne vise sig i sin ekte skikkelse for alle mennesker med klart omdømme og oppriktig sinnelag. Når alt kommer til alt, er det jo allikevel bare vrengebilleder man hater og håner under katolisismens navn.