Dwight Longenecker er tidligere anglikansk prest og skal ordineres til katolsk prest 14. desember. Han er gift med flere (små) barn og kommer med noen interessante tanker om gifte prester nå rett før sin ordinasjon. Han skriver:
Siden jeg var en gift anglikansk prest da jeg ble katolikk, kan Kirken gi meg en dispensasjon fra sølibatsløftet, siden sølibatskravet er en av Kirkens disiplinære regler og ikke en læresetning. Når en tidligere protestantisk prest kan bli ordinert selv om han er gift, forandrer Roma da sine regler om sølibatet? Nei, disse få unntakene bekrefter heller regelen. Og de av oss som får slik «spesialbehandling» arbeider heller ikke for at prester kan gifte seg eller for at Kirken skal ordinere gifte menn. Tradisjonen med sølibatære prester er normen i Den romersk katolske kirken og ingen av oss arbeider for å forandre denne regelen.
Likevel skaper disse gifte prestene som unntakene har gitt oss (samt gifte prester i forskjellige unerte kirker) noen interessante spørsmål. Dette er spørsmål som jeg når står foran rett før jeg skal ordineres til prest, gift og med flere barn. Det er både praktisk, teologiske og åndelige spørsmål.
Jo mer jeg har tenkt på dette, jo mer ulogisk finner jeg det. I A-magasinet var det en artikkel om en mann med prestekall, men som valgte familie. Om han hadde vært protestant i utgangspunktet kunne han vært katolsk prest nå, men fordi han var katolikk fra før kan han ikke.
Jeg kunne forstått det om teologer – ordinerte protestanter som konverterte ikke lenger kunne fortsatt som prest, men når man åpner for enkelte prester med kall både til prestetjeneste og familieliv, men ikke for sine egne med begge disse kallene, da blir paradokset stort for meg.
Beate
Hovedoppslaget i dette nummeret av A-magasinet var jo likevel de to unge mennene – Pål og Phu – som ønkser å bli katolske prester og leve ugift.
Jeg kan være enig i at det kan virke ulogisk at man lar tidligere protestantiske prester bli katolske prester selv om de er gift, og ikke de som er født katolsk. Men det er vel slik at det ulogiske kommer av den ekstra generøsiteten man viser disse, slik at de kan få fortsette i det kallet de har fått av Gud.
Men synes du ikke at det er noe dobbel moral i at nettopp *du* er et unntak? Du har jo meldt deg ut ifra Dnk av samvitighetsspørsmål, men du hadde jo ellers aldri kunnet bli den du er – tross for Guds kalle – hadde du vært katolikk i utgangspunkt. Det jeg prøver å si er at jeg har stor respekt av at du har tatt en «stand» for det du tror på, og her går jeg ut ifra at ditt «kalle» nettopp er det; samtidig kan ikke andre som får nettopp samme «kalle» får lov til å følge det i din kirke, uten å gi avkall på så mye. For noen kan det være for mye, vil jeg tro. Kan du seriøst si at du hadde ofret din familie for dette, om klokka var blitt skrudd tilbake og du skulle gjøre dette igjen?
Christopher
Dobbelmoral blir vel et feil uttrykk; Den katolske kirke har valgt å være svært generøs med protestantiske prester som konverterer, og samtidig ligger det noen begrensninger i løsningen, bl.a. at jeg ikke kan bli sogneprest.
Da jeg var ung, tenkte jeg aldri på sølibatet, må jeg innrømme, det var ikke vanlig i min kristne tradisjon. Derfor blir ditt spørsmål helt hypotetisk og umulig å svare på.
I stedet for kun å være opptatt av kirkens generøsitet mot tidligere protestantiske prester, og de ulogiske konsekvenser dette kan ha, kommer spørsmålet for meg mer på: hva vil dette få å si for den katolske kirke, og dens presteordning?
Fader Oddvar, og andre prester av denne unntakstypen, viser i sitt prestevirke at det er mulig å kombinere det å være katolsk prest med det å være gift, og det endatil på en god måte. Dette blir sikkert også lagt merke til blant prester, teologer og biskoper andre steder. Når disse unntakene viser at dette er en mulig kombinasjon (ordinasjon og ekteskap), vil det da ikke bli vanskeligere for Kirken å holde fast på ordningen med sølibat? Vil ikke denne unntaksordningen som blant annet du fader Oddvar inngår i bidra til å svekke sølibatsordningen for katolske prester? Kan dette bare være en begynnelse på slutten på ordningen med sølibatære prester også i den katolske kirke? Den ulogiske, men generøse, ordningen som her er innført for tidligere protestantiske prester, må da få noen konsekvenser, om ikke annet enn de spørsmålene som eksemplet reiser? Må ikke dette nesten logisk medføre at prester, ivertfall diakoner og kapellaner, slipper sølibatsløftet? Jeg tror dette er en begynnelse, at kravene fra fødte katolikker om å kunne leve i samme praksis vil måtte øke, men det tar tid å modne en slik stor endring av tradisjonelle ordninger, men det er mulig, Kirken er ikke låst i dette spørsmålet, så jeg tror det kun er snakk om tid, om det enda kan gå flere tiår før Kirken åpner opp, blir moden for endring.
Takk, Leif, du har uttalt nettopp det jeg selv ville si, men ikke var så flink til å skrive.
Jeg kaller det for dobbel moral fordi jeg faktisk går ut ifra at for Fader Oddvar, sitt yrke er også et kalle – ikke bare en «jobb». Og han leder ved sitt eksempel, og da blir det kanskje andre som vil inspiseres av det Gud gjør i hans tjeneste. Men for *dem*, nettopp de som også opplever at de har dette kallet, må de altså gi avkall på ting Fader Oddvar aldri ha måttet gi avkall på.
Poenget er at Fader Oddvar har tatt et bevisst oppgjør med sin fortid for å kunne leve etter og være tro mot hans forståelse av det som det er å følge Kristus. Og visst, i disse tider i Dnk la meg si at *det* har jeg stor respekt for. Men han kan likevel ikke bli til et eksempel for aspirerende unge menn som måtte inspiseres av hans tjeneste, nettopp fordi han egentlig er et unntak. De må gi avkall på noe som han altså aldri er blitt tvunget til å gi avkall på.
Med respekt, Fader Oddvar, jeg synes det å skrive dette er «hypotetisk go umulig å svare på» er litt feigt for én som hadde mot til et brudd med sin første kirke trosss ulempene dette måtte ha hatt.
Christopher
At det skulle være ‘feigt’ å ikke svare på et hypotetisk spørsmål, er vel kanskje uttrykt litt uklokt. «Kan du seriøst si at du hadde ofret din familie for dette ..?», spør du. Og da svarer jeg at jeg har ingen anelse, siden det aldri var et alternativ for meg, og i dag er jeg ikke 20 år lenger.
Men jeg kan nevne en ting som ligner litt: Da jeg valgte å bli katolikk, ga jeg opp mitt kall til å være prest, og jeg hadde ingen som helst sikkerhet på om jeg kunne bli prest igjen. Jeg var altså villig til å ofre det som hadde vært mitt kall fra 17-års alderen – for å bli katolikk, siden jeg opplevde at det var helt nødvendig for meg.
Synes ikke så veldig synd på noen av dere…egentlig. :o) Selv lurer jeg på om jeg kan tjene Gud best som prest i en luthersk kirke eller som benkesliter i en katolsk. Har tenkt litt på hva som er best: å finne det kirkesamfunnet som har rett lære (uansett hvilke praktiske konsekvenser det måtte få) eller om en skal tenke litt pragmatisk på det (finne en sammnheng der de godtar deg enten du er mann/kvinne/gift/ugift) og virke der de har bruk for en. Hva mener dere?
Elida, har du tenkt å virke i noe kirkesamfunn, da må du minimum være enig med kirkesamfunnets lære. Det blir faktisk t.o.m. litt vanskelig å bare være vanlig benkesliter i ei kirke en ikke føler en er helt enig med. Derfor blir det å velge det kirkesamfunnet som har «rett» lære det avgjørende. Prøv å slit litt benk i ei kirke som du er uenig med ei stund, så mulig du vil tenke annerledes. Mulig du er litt mer pragmatisk enn meg, men det går sikkert ei grense for deg også. Ja, en må vel velge mellom det «rette» og det som er mulig noen ganger. Har ikke noen grunner som gjør at jeg mister noen muligheter hverken her eller der, kanskje derfor jeg er så opptatt av «rett» lære.
Christopher, her må vi skille litt mellom snør og barter. Fader Oddvar er en ting, det eksemplet han og andre tidligere protestantiske prester er for potensielle katolske prestespirer av den «innfødte» typen er noe annet. For Oddvar var dette med sølibat ikke noe tema da han valgte å bli prest. I lutherske kirker har prestene alltid vært gift. Det er sjelden du finner en ugift luthersk prest. Når vi taler om fader Oddvar må vi se det fra hvordan han tenkte da han ble luthersk prest. Jeg synes faktisk det var «tøft» gjort av Oddvar å konvertere. Han var gift før han konverterte, det utelukket ham i utgangspunkt fra å bli katolsk prest. Oddvar tok sjansen, var villig til å ofre sitt yrke og sitt kall, og valgte den «rette» læren. Det står det faktisk meget stor respekt av! Husk også at Oddvar ikke kan bli mer enn kapellan, det er grenser for hvor langt han kan nå som katolsk prest. Kapellaner pleier ikke å få annet enn dritjobbene (som fengselsprest, skoleprest). Han kan ikke bli sogneprest, og enda mindre biskop, så uansett har han ofret mye.
Det jeg tenkte på er at mange unge katolske prestespirer kan ha lyst både til å bli prest, og til å gifte seg. Bli som protestantiske prester. Dette gjelder ikke alle, men sikkert noen. Disse må i dag velge mellom ekteskap og ordinasjon. Men når disse unntakene nå engang er blitt godkjent, så kan dette skape nye spørsmål, som ikke var tenkt på da dispensasjonsordningen ble innført. Det finnes helt sikkert katolske prestespirer der ute som er villige til å ofre litt av de mulighetene en presteordinasjon vil kunne innebære mot at de kan inngå ekteskap. Oddvar og andre gifte prester har jo vist gjennom sitt eksempel at det er mulig å kombinere ordinasjon med ekteskap, og det på en god måte. De blir slik eksempler, og eksempler har som kjent sin makt. Jeg synes det blir galt å angripe enkeltpersoner her, Oddvar har fått sin dispensasjon, slik er bare reglene, så han har ikke gjort noe galt. Men hva med dem som laget reglene, har de tenkt nøye over konsekvensene? Det er noe jeg vil kalle liberaliseringens naturlov. Når en begynner å lempe på kravet, her sølibat, begynner å liberalisere ved å godta visse unntak, vil andre komme etter å kreve at visse andre unntak også skal godkjennes, og slik fortsetter det. Jeg har sett dette på så mange områder, så hvorfor skal det ikke skje her også? Tror ikke katolske prestespirer tenker så veldig annerledes i utgangspunkt enn hva lutherske prestespirer gjør. De har sitt kall til å bli prest, men også sitt kall til å gifte seg. Jeg ville skjønne dem godt om de syntes at dispensasjonsordningen var urettferdig, selv om meningen med denne var å komme tidligere ikke-katolske prester i møte, gi dem en mulighet til å fortsette i sitt kall. Det er denne problemstillingen jeg ønsker å ta opp, hva kan en i utgangspunktet god ordning få som konsekvens.
Mener naturligvis ikke at alle kapellaner pleier å få dritjobbene, men ikke-sølibatære prester. De tidligere gifte protestantiske prestene får ikke drømmejobbene som katolske prester. De får lov å være prester, men får ofte de minst verdsatte prestestillingene, og mister muligheten til å bli forfremmet til sogneprest.
Greit nok at fengselsprest og skoleprest ikke har den samme statusen som sogneprest, men er det ikke litt urettferdig overfor de som sitter i fengsel og går på skole å kalle dette for drittjobber?
Dessuten, til Elida: jeg tror ikke det å tjene Gud og å katolikk utelukker hverandre. Det er mange andre måter å tjene Gud og kirken enn altertjeneste.
Elida
Du skrev: Har tenkt litt på hva som er best: å finne det kirkesamfunnet som har rett lære (uansett hvilke praktiske konsekvenser det måtte få) eller om en skal tenke litt pragmatisk på det …. Hva mener dere?
Her spørs det vel hvor *nødvendig* byttet av kirkesamfunn oppleves. Jeg opplevde først at jeg gjerne kunne bli katolikk (siden konflikten fra reformasjonen for det aller meste var overvunnet), men det var ikke nok til at jeg ville si opp min jobb som luthersk prest osv. Jeg opplever faktsik at mange prester i Den norske kirke ser slik på Den katolske kirke i dag.
Det var først da jeg begynte å tvile på at protestantene hadde del i tilstrekkelig mye av den apostoliske tradisjon, og jeg begynte å tvile på om jeg som luthersk prest virkelig var prest i ordets rette forstand, at jeg følte meg helt nødt til å bryte opp.
Jeg har skrevet nokså grundig om min prosess her:
http://aomoi.net/odv/ekumen/moderkirken_06.htm
Som svar på Andreas` spørsmål:
Jeg mener naturligvis ikke at det å jobbe som prest i fengseler eller på skoler er noen dritjobb. Men det var noe med den statusen da. Det har høyere status å bli sogneprest, enn bare å være kapellan, for ikke å si bli bortgjemt som fengselsprest. Det er på bakgrunn av denne statusen at tjenesten som fengselsprest blir en “dritjobb”, en lavstatusprestetjeneste burde jeg vel kanskje heller kalt det. Gifte prester i den katolske kirken, slike som fader Oddvar, får aldri de prestejobbene som innehar høy status. Dette hadde de kunnet få som protestantiske prester, så når de konverterer må de altså ofre ganske mye, deriblant en høystatusjobb.
Prester er da absolutt kalt til å være tjenere, så ville vært litt rart vis de tenkte på «yrket» sitt som mindre verdig en noen annen sitt bare fordi de ikke har mulighet til å bli sogneprest. Kan meget godt være at det er enkelte prester som faktisk foretrekker å «bare» være vanlig prest og ikke sogneprest.
Christian
Det er riktig at noen prester ikke ønsker å være sogneprester, spesielt når de nærmer seg pensjonsalederen og vil ha lettelser i arbeidet.
Men vårt bispedømme har også ‘livsløpsplan’ for prestene, der det står at man vanligvis skal være kapellan (og under fortsatt opplæring) de første fem årene, og så skal man vanligvis bli sogneprest.
Det er også slik at sogneprester i Den katolske kirke tradisjonelt styrer menigheten mye tydeligere (muligens kan man si autoritært) enn det man ellers er vant med i menigheter i Norge. Å gå som ‘hjelpeprest’ hele livet er derfor ikke uproblematisk, det er en sak bispedømme må se ekstra på hvis man har gifte prester.
Jeg må si at jeg synes denne dispensasjonsordningen i grunnen er litt merkelig. Man tillater tidligere protestantiske prester som er gift å være «hjelpeprest» men ikke sogneprest. Det blir liksom å se på disse unntakene som halvveis prester, ikke helt ordentlige prester. Etter min mening burde man enten avskaffet ordningen, eller bedre, la disse unntakene bli som andre prester, gi dem mulighet til å bli sogneprest. Enten er man prest helt og fullt, eller så er man ikke prest. Det er helt greit at disse gifte prestene ikke kan bli biskoper, men når de kan bli ordinert til prest, og bli kapellan, da burde de også kunne få lov til å utføre alle oppgavene som prester vanligvis er ordinert til. Det blir liksom et A og B lag blant prestene her, og det synes jeg ikke er bra.
Som født katolikk kan jeg ikke huske å ha hørt fra legfolket at man ønsker seg gifte prester. Denne holdningen kan i ytterste konsekvens sies å være av egoistisk opphav, slik at holdningen fra prestestanden selv, vil fortone seg ganske anderledes. En ungdomsvenn av meg ble forøvrig presteviet som katolsk prest. Han er senere trådt ut, og er idag, såvidt vites, lykkelig gift.