På bloggen The New Liturgical Movement leste jeg nylig om en amerikansk familie som hadde flyttet til en ny by, og hadde svære problemer med å finne en kirke å gå i som hadde en messefeiring de kunne klare å holde ut. Jeg har selv snakket med flere utenlandske katolikker i det siste, og blitt forundret over hvor snevert de tenker om liturgien; å synge bare ørlite grann latin i messens faste ledd er helt fremmed for dem, det samme gjelder tradisjonelle salmer. De tenker også lite på at messen først og fremst er et møte med Herren, og at det horisontale aspektet (og det de 20-30 frivillige i hver messe skal gjøre) er noe mindre viktig.
I artikkelen under hevdes det at 85% av messene ofte kommer svært til kort. Jeg er redd det kan være korrekt når vi tenker på om messene er et verdig møte med den allmektige, og om man til en viss grad tar vare på Kirkens liturgiske tradisjon. I Norge er det faktisk ganske annerledes, og i går hørte jeg rykter om at man i St. Olav domkirke er i ferd med å innføre (enda) mer latin, faktisk å lese en søndagsmesse helt på latin hver søndag, kan noen bekrefte det?
Her er utdrag fra artikkelen jeg refererte til:
Two friends of mine from different parts of the country, settled into a parish of their liking, more or less, picked up to move to other parts of the country, leaving their parishes behind and encountering a terrifying situation in looking for a new parish. Both of them are in a state of complete shock.
They are bouncing from parish to parish only to find liturgy after liturgy dominated by pop music and liturgy directors with heads full of mush, places completely untouched by the reform of the reform. They describe themselves as living in a liturgical house of mirrors in which crazy and menacing heads of Marty Haugen haunt them at every turn. It is driving both of them batty, and even to despair. They tell stories of the most shocking sort, week to week, and are both at their wits’ end.
Moves can do this to you. One’s perspective on whether Catholic liturgy is getting better or worse–whether it is time for panic or calm improvements–depends in large part, if not wholly, on one’s local situation. People in good situations tend to have an exaggerated sense of the well being of American Catholic liturgy. People in awful situations ere in the other direction, assuming that there is no hope.
For this reason, we all work very hard to find liturgical environments that are suitable to our sensibilities and then feel a bit of comfort, only to have this completely upset when we move across the country into an unfamiliar place and encounter that horrible reality that Catholic liturgy in the United States really is in a relentless state of emergency. You can at this point make up a statistic, but I’m guessing that something like 85% of Catholic Masses in this country stand in complete violation to the letter and spirit of the Roman Rite.
Det må i sannhet sies at de fleste steder i Norge er liturgien bedre enn dette, særlig ved høymessen på søndager. Men, og jeg mener et stort men, jeg husker godt de skrekkelige engelskspråklige messer i St. Olav i Oslo der det var gitarer og banale hymner á la den som terroriserer i USA, » On Eagles Wings». Jeg gikk selvfølgelig rett ut og vendte aldri tilbake til det klokkeslettet.
Det florerer også med disse hersens kommunionsutdelerne, til og med kvinner(!) konselebrering til tross prestemangel (bare tøys og tull. Offeret blir ikke «mere offer» av at man er to prester) og styggedommen med alterjenter er en saga for seg. Noe annet jeg har sett utvikle seg er at damer og andre legfolk bærer frem kalk og patena med hostie. Pius X ville nok vært ute med rep og lett etter nærmeste tre.
Jeg har aldri vært på en messe i utlandet, men situasjonen er vel hva man kan kalle ganske bra i Norge. Interesangt det du nevner om at de planlegger å ha mer latin i St. Olav domkirke. Det er veldig flott hvis dette skjer. Hadde også vært flott hvis de kunne tilbudt en TLM hver søndag, og helst hver dag også.
Liturgien etter ordinær ritus er veldig vakker og verdig i St Olav. Prestene der vet hva de gjør! Jeg har skrekkelig erfaringer fra messer i Spania med musikk fra CD-er, eventuelt gitarer og tamburiner. Og «nyskrevet» messemusikk i pop-stil. Det blir spennende å se hva som skjer fremover! Jeg vil også gjerne oppleve tridentiermesse, men er samtidig veldig glad i messen vi har! Synes nok du til dels er noe ekstrem, Trond!