Arild Romarheim hadde i dag et interessant innlegg i Vårt Land, som jeg tar med deler fra her:
Det utopiske religionsløse samfunn
Ikke uventet kom det sterke reaksjoner da jeg beskyldte Humanetisk Forbund (HEF) for å ha medvirket til oppblomstringen av den alternative nye spiritualiteten, i forbindelse med Märtha Louise-saken. … Jeg forsøkte å påpekte mulige utilsiktede følger av deres prinsipielle motarbeiding av religiøse begrunnelser for livssyn – gjennom 50 år. HEF har lyktes i sitt avkristningsprogram …
Kirken har bidratt til den samme ny religiøsiteten fordi den har sovet i timen og flytt på gamle privilegier. Mitt hovedsynspunkt er at for å berge vår sivilisasjon er a-religiøsitet en ufarbar vei. I stedet må vi – gjerne i kritisk dialog med sekularistene – forsøke å finne fram til hva man kunne kalle en sunn religiøsitet.
Mine analyser er – forsøksvis – basert på nyere dreininger innen religionssosiologisk forskning (Martin, Berger, Heelas, Habermas). For å si det enkelt: Den som kjemper for sekularisering, kjemper ikke for sekularisering, men for religiøs endring. Man kan gjerne kalle det en kompensasjonsteori. Når hevdvunnen religiøsitet fjernes, blir det et skår i identiteten, individuelt og kollektivt, som «må» repareres. Jeg mener at man her trenger en skikkelig besinnelse på hva sekularistene gjør med det norske samfunn. Kanskje løsningen ikke er å arbeide for en prinsipiell a-religiøsitet, men snarere å komme på sporet av en sunn, samfunnsbyggende religiøsitet. Nettopp dette er Habermas’ nye perspektiv, til skuffelse for mange sekulærhumanister.
Jeg hadde gleden av å overvære hans forelesning da han i Bergen 2005 mottok Holbergprisen. Hans bekymring var særlig at den religiøsitet det sekulære samfunn synes å produsere viser seg å være førmoderne, fundamentalistisk og autoritær, og vanskelig å kommunisere med for storsamfunnet. Mangel på kommunikasjon er demokratiets største fare. Habermas henvender seg nå til hevdvunne religioner for å se hva der kan være å hente av positive impulser, og er også gått inn i en positiv dialog med Paven. Dette er løfterikt. Gjennom gode relasjoner til religioner med en åndelig autoritet kan man unngå oppblomstring av usunn autoritær fundamentalisme.
HEF står i fremste rekke når det gjelder å forsvare religionsfriheten. De ser på selve pluraliteten som det viktigste bolverk mot totalitære systemer, religiøse så vel som politiske, og arbeider derfor for en religionsfri stat og en skole helt fri for livssynsdiskriminering.
Mange av disse intensjoner deler HEF med de fleste kristne organisasjoner i dagens Norge, både statskirkelige og frikirkelige. …
… man tegner en parodi av hva motstanderne står for og hensetter debatten til ett eller annet sted bak i forrige århundre: ”I et sivilisert samfunn kan vi ikke tvinge andre til enighet. Botemiddelet mot relativisme er ikke å påtvinge det norske folk den rette lære gjennom forkynnelse i offentlig skole og i statlige institusjoner, eller å forhindre kritikere av ‘den rette lære’ å komme til orde.» Den tidligere HEF-medlem Inge Eidsvåg har dessverre fortsatt rett i at forbundet «er stivnet i en steril kirkekritikk.”
Men det må tilføyes at Terje Emberland, nyreligiøsitetseksperten i HEF, lenge har innsett sakens kjerne: « … forestillinger knyttet til New Age-bevegelsen har slått rot blant ’vanlige’ nordmenn. Det ser ut til at okkultismen er i ferd med å fortrenge ‘kristeligheten’ som folkereligiøsitetens meningsleverandør ( … ) For mange oppleves dette som litt av et sjokk. Man har forestilt seg at når tradisjonell, institusjonalisert religiøsitet mistet sin innflytelse over sjelene, ville fornuften og humanismen seire. Denne utviklingsoptimisme er det all grunn til å revidere» (Humanist 6/88 s. 38).
Jeg ønsker velkommen til videre felles refleksjon ut fra denne grunnleggende erkjennelse.
Arild Romarheim
Det er rart at historien ofte er dømt til å være syklisk pga menneskers dårskap.
Man trenger ikke gå lenger tilbake enn til den franske revolusjonen for å finne sist gang «fornuften» styrte.
Den franske revolusjonen var noe av det mest ødeleggende i vår kristne sivilisasjon. (Marx, Lenin og Mao er dens ektefødte barn). Etter Napolionskrigene tok det nesten hundre år før den katolske Kirken kom på fote igjen. Det var en utrolig trist periode,,
Interessant da å lese Kardinal Suenens ord om at «VII var den franske revolusjon i Kirken». Slik ble det oppfattet av de progressive, de som stod bak fordreiningene. Suenens var vel en av de verste.