Den katolske, skarpskodde teologen og firebarnsmoren Eivor Oftestad har fått trykket en interessant artikkel i Dagbladet om Børre Knudsen. Her skriver hun bl.a.:
Det Børre Knudsen er blitt mest kjent for blant folk flest, er sine udannede aksjoner mot det som ble kalt fosterdrap. Han insisterte på å synliggjøre fosteret til ubehaget tok de fleste av oss.
Da allmennheten fokuserte på virkemidler i stedet for sakens kjerne, førte det til at Knudsen ble marginalisert i stedet for å bli lyttet til. Jeg er av den mening at han ikke kan klandres for det, man hører som kjent det man vil høre. Og hva var så sakens ubehagelige kjerne?
Friheten i den liberale stat har en pris, det er en frihet på bekostning av andre menneskers liv. Børre Knudsens aksjoner kan ikke bare avfeies som fundamentalisme, men må tolkes som systemkritikk.
Knudsens budskap er såre enkelt. Et av hans gjentatte argumenter lyder som følger: hvert menneske går rundt med en navle, et arr som minner oss om at vi selv har vært et foster i mors mage. Gud selv (dvs. Kristus – min ommentar) har en navle! Han ble selv et foster og var avhengig av sin mor Marias omsorg. Hvordan kommuniserer dette budskapet med rådende ideologi og politikk?
Les gjerne hele artikkelen i Dagbladet – og debatten den har forårsaket.
Strålende av fru Oftestad!
Etter min mening mestrer hun kunsten å gjøre bruk av Knudsens argumentasjon uten å nødvendigvis måtte si at det også er hennes egen, for det er ikke dét som er poenget.
Man kan være enig med Knudsen i hans syn, uten å nødvendigvis gjøre hans argumenter til sine egne. Man kan også være enig med ham uten å gå god for alle virkemidlerne han brukte.
Når man leser kommentarene til artikkelen i Dagbladet, så er det bemerkelsesverdig å se denne sekulære fundamentalismen som ofte gjør seg gjeldende. At man er religiøs, er tydeligvis en diskvalifikasjon i seg selv. Det er ensbetydende med at man ikke tas alvorlig og man er da uten rettigheten til å inneha og argumentere for sine synspunkter.
En annen, etter min mening interessant observasjon er hvordan miljøargumentasjon brukes som abortargument av mange. En del folk i miljøbevegelsen deifiserer (gudeliggjør) den høyst abstrakte størrelsen «miljøet» og synes det er helt greit å drepe fostre under henvisning til at dette er godt for «miljøet.»
Argumentene om at vi er for mange mennesker på kloden og at man derfor må drepe barn i mors liv er etter min mening ekstremt skremmende. (Jeg skulle likt å se fremførerne av slike argumenter bli gamle eller pleietrengende og hvordan de ville reagere om det plutselig ikke var noen der til å ta seg av dem) Dessuten så kan man lett slå slike argumenter ihjel ved å bruke demografiske modeller. Det er også interessant å merke seg hvor skråsikkert denne miljøbevegelsen kan si hvordan fremtiden vil bli. Miljøbevegelsen er slik sett noe av det mest reaksjonære og forstokkede vi har. De overgår alle spåmenn og sannsigersker i rettshaveri og representerer en determinisme som i sin essens er noe av det mest menneskefiendtlige vår tid har produsert.
Kort og godt, så representerer deler av miljøbevegelsen en ideologi vi finner igjen hos dr. Mengele og hans like.
En annen ting er at et av de mest grunnleggende instinkter hos mennesket; vårt behov for å reproduserer oss selv («spre dere og bli mange»), tydeligvis ikke gjør seg gjeldende hos denne kategorien miljøvernere. Man ser i forlengelsen at det som oftest er byboere som fremfører slik argumentasjon. Er det urbanismen som gjør seg gjeldende? Bærer denne i seg kimen til vår undergang? Gå ut i skogen og klem trærne, men slå helst ihjel eget avkom slik at de ikke bruker et tre til ved.
Med dette i bakhodet er det ikke rart jeg er skeptisk når visse kirkesamfunn erstatter sin tro med, eller gjør sin «tro» ensbetydende med miljøvern.