Kardinal Dionigi Tettamanzi, erkebiskop av Milano, skrev i vinter et klargjørende og svært vennlig brev (først og fremst) til fraskilte og gjengifte katolikker. Jeg syns det er et riktig og viktig brev, siden han både holder fast på Kirkens (nokså strenge) lære, samtidig som han gjør dette på en måte som viser kjærlighet og omsorg.
I Norge er min erfaring dessvere den at Kirkens regler ikke følges så nøye, både når det gjelder gjengifte og (faktisk også) samboere. Og dette er et brev som vi ikke riktig vet hvordan vi skal gripe tak i.
Hele brevet er oversatt til dansk av katholika.dk, og kan leses her (pdf-fil). Her er et lite utdrag:
Er det plass til dere i Kirken?
Hvilken plass er der i Kirken til mennesker, som er blitt separert, skilt eller lever i et nytt parforhold?
Er det sant, at Kirken utelukker dem fra sitt liv for evig? Selv om pavens og biskopenes lære på dette område er klar og er blitt gjentatt mange gange, skjer det fortsatt, at man hører denne dom: «Kirken har ekskommunisert de fraskilte! Kirken jager de separerte bort!»
Den oppfattelse er så rotfestet, at disse mennesker i krise ofte fjerner seg fra det kristne fellesskap av frykt for å bli avvist eller under alle omstendigheter fordømt.
Jeg vil være tro mod mitt forsett om å tale til dere på en medmenneskelig, likefrem måte og derfor fremfører jeg igjen det avgjørende punkt i denne overveielse, nemlig Jesu ord, som vi som kristne trofast bør holde fast ved. I det ordet finner vi svaret på våre spørsmål.
Det er fortsatt betydningen av Jesu ord om ekteskapet som ligger til grunn for Kirkens anvisning med hensyn til det umulige i at gå til kommunion for mennesker, der lever i et nytt fast forhold.
Men hvorfor?
Fordi vi i Eukaristien ser tegnet på Kristi uoppløselige ekteskapelige kjærlighet til oss, en kjærlighet som konkret blir motsagt av de menneskers «brutte tegn», som har gjort ende på et ekteskap og nå lever i et nyt forhold.
Dere må således forstå, at Kirkens bestemmelse ikke er uttrykk for en vurdering av den kjærlighet og av kvaliteten av det forhold, som de fraskilte gjengifte lever i. At disse forhold ofte er kjennetegnet av ansvarsfølelse og kjærlighet både ektefellene imellom og over for barna, er en kjensgjerning som ikke unndrar sig Kirkens og dens presters oppmerksomhet. Det er derfor ikke en vurdering av de enkelte personer eller deres liv, men en nødvendig norm på grunn av det faktum, at disse nye forhold objektivt sett ikke kan være tegn på Jesu enestående, trofaste og udelte kjærlighet til Kirken.
Det er klart, at den regel, som begrenser adgangen til kommunionen, ikke refererer til ektefeller i krise eller bare separerte; med den rette åndelige innstilling kan de etter reglene gå til skrifte og til kommunion. Det samme gjelder også for det menneske, som med urette har måttet la sig skille, men som betrakter sitt kirkelig indgåede ekteskap som det eneste i sitt liv og vil forblive trofast mod det.
Det er under alle omstendigheter feilaktig å mene, at begrensningen av adgangen til kommunionen betyder, at de fraskilte gjengifte er utelukket fra at realisere et liv i tro og kjærlighet innen for det kirkelige fellesskap.
Den fulle deltagelse i Eukaristien er helt klart høydepunktet av det kristne liv, men dette bør ikke kun reduseres til høydepunktet. Det forholder sig likesom med en pyramide: selv om den mister sin spiss, faller den solide masse ikke, den blir stående.
Å kunne gå til kommunion i messen er avgjort særlig viktig og av stor betydning for de kristne, men rikdommen i menighetslivet, som består av en rekke ting alle kan delta i, er fortsatt til rådighet og innen for rekkevidde for den som ikke lenger kan gå til kommunion.
Selve deltagelsen i søndagsmessen innebærer fremfor alt en oppmerksom lytting til Guds ord og en felles bønn til Den Hellige Ånd om å sette oss i stand til å leve etter det i trofast venting på Herren, som kommer.
Det er særlig forventningen om Guds komme og det endelige møte med ham som er kjernen i den kristne tro, som Kirken sier i sin liturgi umiddelbart før kommunionen: «I forventning om det salige håp, vår Frelsers, Jesu Kristi komme». Han er faktisk allerede kommet, men skal komme igjen og til fulle åpenbare sitt kjærlighetsrikes herlighet. Og vi er allerede Guds barn, men det vi virkelig er, er ennå ikke avsløret i all sin glans.
Derfor ber jeg dere alle om fulle av tro å delta i feiringen av Eukaristien, selv om dere ikke kan gå til kommunion. Det vil tilskynde dere til å forsterke den indre forventning om Herrens komme og ønsket om at møte ham ansikt til ansikt med all vårt livs rikdom og fattigdom. La oss aldri glemme at messen i sitt vesen alltid rommer en «åndelig kommunion», som forener oss med Gud og i ham forener oss med våre brødre og søstre som går opp til hans bord.
Mishka
Man mottar kommunion når man er forberedt til det, ved skrifte (om nødvendig) og ved den eukaristiske faste. Kirken har gått fra en epoke der folk sjelden mottok kommunion (etter grundig forderedelse) til at «alle» mottar kommunion, noen ganger uten god forberedelse. Og det er ikke alltid at alle katolikker kan motta kommunion.
Ekskommunisering derimot er noen svært mye mer alvorlig, og er en aktiv og uttalt handling av de kirkelige myndigheter. I Wikipedia står det f.eks.: «Excommunication, in the sense of a formal proceeding, is a formal proclamation of a pre-existing condition in a more or less prominent member of the Roman Catholic Church. When such a person commits acts that in themselves separate him from the communion of the Faithful, particularly when by word, deed, or example he «spreads division and confusion among the Faithful», it is necessary for the Church to clarify the situation by means of a formal announcement, which informs the laity that this is not a person to follow, and notifies the clergy that this person, by his own willful acts, has separated himself from the Church.»
Hva er egentlig forskjellen på å bli ekskommunisert og det å ikke få motta kommunion?
Kirkens lære synes å være meget klar. Kardinalens utleggninger inneholder intet nytt. Det er derfor pussig at Kirkens prester forholder seg høyst forskjellig til dette. Her må det foreats en opprydning i bispedømmet, slik at alle prester opptrer ryddig, og i samsvar med anbefalt praksis. Det synes å være nokså tilfeldig og rotete praksis i Norge. Er det nederlansk teologisk innflytelse som ligger bak disse uklarhetene ?