Deus meus sperantem in te: miserere mihi, Domine, quoniam ad te clamavi tota die. – Vend ditt øre til meg, Herre, og svar meg i Frels din tjener som setter sin lit til deg, min Gud! Ha medynk med meg, Herre, for hele dagen kaller jeg på deg. Sal 86 (85), 1-3
Evangeliet i dag er om Peters bekjennelse ved Cæsarea Filippi: «Simon Peter ordet, og svarte: «Du er Messias, sønn av den levende Gud.» Og Jesus svarte ham: «Salig er du, Simon Bar-Jona! Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene. Og jeg sier deg, at du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold. Deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike; det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene.»»
Dette er jo en veldig kjent tekst, og selv om den handler om Peter alene, vil jeg likevel i min preken i dag snakke om hele Kirkens apostoliske embete. Jeg finner det f.eks. alltid mest fruktbart, når man skal forklare pavens stilling i Kirken for protestantene, å begynne med de tolv apostlene som Jesus valgte ut og ga myndighet. Deres myndighet gikk videre til deres etterfølgere, biskopene, og slik har det fortsatt til denne dag. Deretter blir det anledning til å ta opp Peters, og pavens, spesielle plass blant apostlene, biskopene.
Les alle tekstene og bønnene på denne 21. søndagen i kirkeåret. Etter den gamle kalenderen er det 15. søndag etter pinse. Inngangsverset er det samme, men ellers er tekster og bønner helt forskjellige (evangeliet er at Jesus vekker opp fra de døde enkas sønn i Nain).