På prestemøtet i Oslo katolske bispedømme har jeg snakka med fleire prester om framtida for den tradisjonelle latinske messen (TLM) i vårt bispedømme, og informasjonen jeg har samla fra ulike holm er litt nedslående. I Oslo (så vidt jeg forstod) er det så få som har skrevet under på ei liste å at TLM bør feires, at prestene ikke syns det er noe grunnlag til å starte opp. I Bergen er det ikke en gang produsert noe ønske om tradisjonell latinsk messe.
Flere prester i bispedømmet, i alle fall fem, har personlig interesse av å feire den gamle messen, tre av oss har gjort det, men interessen fra troende er ikke så stor at det blir mye av det.
Det andre jeg forstod fra samtalene, var at å oppleve en helt sille messe ofte ikke er så fruktbart for moderne katolikker. Man leser fra andre land om katolikker som opplevde en flott, sunget TLM – og som aldri har opplevd en høytidelig feira katolsk messe før. Da gjør den gamle messen en stort inntrykk. Men når man – som katolikker gjør i Norge – er vant med ganske (eller til og med svært) høytidelige novus ordo messer, med gregoriansk sang osv., da har ikke de tradisjonelle latinske messene samme apellen.
Jeg har selv lært svært mye av å feire den gamle messen, men jeg er faktisk blitt overbevist om at den gamle messen bør feires som dialogmesse eller sunget messe (der hele menigheten svarer Et cum spiritu tuo og Amen, og sier Kyrie og Gloria etc. sammen med presten). På den måten blir menighetenes deltakelse mer lik det vi har i novus ordo (og folk gjør det som pavene fra Pius X ivra for), bortsett fra den stille kanon, og styrkene i den tradisjonelle liturgien kommer fram på andre måter.
Jeg er ikke kjent med at det har vært noen «liste» man kunne skrive seg på i St Olav. Hadde det vært allmennt kjent, tror jeg det hadde kommet mange underskrifter. Vi er jo heldige og har en flott liturgi, men som et tilbud og noe å hente inspirasjon fra, hadde det vær flott med TLM også!
Hos oss feires den tradisjonelle messen hver uke nå.
Bortsett fra når presten feirer messe et annet sted i sognet en gang i måneden.
Hvis ikke denne muligheten (om å skrive seg opp som interessert) er kjent i Oslo, bør man ta kontakt direkte med sognepresten eller -kontoret – og/eller prøve å finne ut hvilke andre personer som er interessert i TLM. Av alle stder i bispedømmet burde det jo være lettest å tromme sammen mange interesserte i Oslo.
Jeg tenker nok også litt at jeg ikke vil stresse/forstyrre prester som har veldig mye å gjøre med et «krav» om å få TLM. Jeg er veldig glad i NO messen, spesielt så vakkert som den feires i St Olav. Men et poeng «paven og du» har kommet med flere ganger, er det positive med gjensidig (kanskje ensidige?) inspirasjonen mellom de to formene, kontinuiteten og de katolske røttene. Men har ikke lyst til at et ønske om TLM skulle oppfattes som en belastning eller en byrde. Jeg hadde i hvert fall sikker gått på TLM, om ikke alltid så av og til.
Det ER mange som i utgangspunktet er interesserte. En liste som slett ikke sirkulerte noe særlig (mange ville helst ikke ha noe med lsiten å gjøre fordi det kunne oppfattes som «ulydig») hadde minst 30 navn. Jeg kjenner dem som samlet navnene, men de ble slett ikke hjulpet noe særlig i prosessen.
Uansett så er det merkelig at enkelte i Oslo bispedømme ikke er interessert i å gjøre pavens vilje. Hans vilje, som uttalt av Castrillon-Hoyos, er at TLM bør feires regelmessig uavhengig av hvor mange som ønsker den. Dette fordi folk da vet mere om det de skal velge og fordi TLM og NO skal kunne påvirke hverandre.
Dette ble poengtert av CH da han holdt konferansen i England, som pastor referte til for en tid tilbake. Det er emrkelig at hver enkelt nasjonale gruppe kan ha messer på,sine språk, mens det er skrekkelig vanskelig å få til noen skarve TLM f.eks annehver søndag. Jeg er sikker på at dersom det hadde vært en TLM i St.Olaf hver søndag, så hadde den blitt meget godt besøkt.
Uansett, så er det kanskje på tide med en organisert aksjon i hele bispedømmet?
Jeg har ikke inntrykk av at sognepresten i St. Olav vil være negativ til en slik forespørsel. Derfor bør man prøve å levere inn en noenlunde solid liste, dvs. en liste med en del navn – kanksje minst 50.
Sognespresten? Alldeles ikke. Han er velviljen selv.
Et nytt og friskere fremstøt bør involvere ham i sterkere grad, f.eks ved at det opplyses om listen under kunngjøringene noen søndager på rad og at lister ligger utlagt på nettet og på f.eks menighetskontoret.
Vel, vel, vi får se hva som hender.