I siste nummer av St. Olav tidsskrift har Håkon Bleken noen synspunkter under headingen «Alvorlig talt». Her tar jeg med en del av det han skrev:
Man noterer en stadig mer markert katolsk tilstedeværelse i det offentlige rom når det gjelder katolisisme og katolske standpunkter. Til og med Dagbladet har funnet ut at det er grunn til å undersøke fenomenet litt nærmere, selv om avisen nylig hovedsakelig begrenset undersøkelsen til noen av dem som går til 11-messen i St. Dominikus. Det er bra, og et skritt i riktig retning. Selv om media her til lands fortsatt er nokså full av fordommer og uvitenhet og er rimelig anti-katolsk i en del sammenhenger (spesielt Dagbladet), er det også en nyfiken interesse for hva Kirken står for. Særlig er det positivt når katolisismen ikke lenger oppfattes som noe kuriøst eller alldeles middelaldersk fjernt. En viss type aggresjon mot katolikkene er i så måte et godt tegn. Det betyr bare at vi oppfattes som en reell faktor i samfunnslivet, kanskje av noen som en trussel?
Men vi må kjenne vår besøkelsestid. Det er viktig et vi alle medvirker til å gjøre Kirkens mangfold kjent. Det ville være tragisk om nordmenn flest forbinder vår Kirke bare med hardnakket motstand mot abort,
«homo-ekteskapslov» og donger, som Arne Berggren ynder å si. Dette er viktige nok saker og det vil være en tendens til at de blir fokusert på den enkle grunn at Kirken på disse områdene er på kollisjonskurs med flertallsoppfatningen. Det blir det motsetninger og debatt av. Men det er bare en liten del av Kirkens engasjement.
At syke, fattig og narkomane skal hjelpes og støttes er alle enige i, så det blir det ikke polemikk av. Når Kirkens daglige karitative arbeide ikke er i fokus skyldes det ikke at katolikkene bommer på det etiske, men at media og politikken ikke fokuserer på disse områdene. Daglig gjør Fransiskushjelpen en uvurderlig innsats blant syke og døende i Oslo, det arrangeres grupper for samtaler mellom mennesker i sorg, ensomme besøkes, frivillige engasjeres. Eller andre eksempler …
Det er viktig at Kirken i Norge trer frem i alt sitt mangfold som en barmhjertig, kjærlighetsfull og karitativ Kirke. Samtidig som den ikke skal vike fra sannheten og grunnleggende etiske prinsipper selv om de er aldri så upopulære. Det er i dette spenningsfeltet, og når Kirken klarer å balansere de forskjellige motstridende krefter, at den virkelige katolisitet oppstår. Altså almengyldighet. For ikke å bli misforstått: Med dette menes ikke at Kirken er i besittelse av sannheten fullt og helt. Også den ser stykkevis og delt. Men det er helt vesentlig å opprettholde det prinsipielle utgangspunkt at det finnes en objektiv sannhet som vi alle, katolikker og andre, er forpliktet til å søke henimot.
Dypest sett er Kirken Kristi legeme og dens hode er Kristus. Men uten mennesket er Gud i en viss forstand avmektig. Den katolske Kirke i Norge er avhengig av alle oss norske katolikker enten vi er etnisk norske eller innvandrere. Uten vårt engasjement kan ikke Kirken være det den skal være.