På tirsdag første uke i advent har Matutin følgende lesning fra kirkefedrene:
Den vidunderlige byttehandel
Den sterke hjelp som kom, det var Guds eget Ord, han som er fra evighet, usynlig, grenseløs, ulegemlig, opphav av opphavet, lys av lys, livets og udødelighetens kilde, tro kopi av urbildet, det urokkelige segl, det uforanderlige bilde, Faderens mål og mening. Han kommer til det som er hans eget bilde, ifører seg kjød for kjøds skyld, forenes med fornuft og sjel for min sjels skyld og renser derved likt med likt. I alle ting blir han menneske, dog ikke i synd.
Han ble unnfanget av jomfruen som Ånden på forhånd hadde renset på kropp og sjel, for det å føde må holdes i ære, men enda mer det å være jomfruelig. Han stod frem som Gud iført kjød, og forente to motsetninger, kjød og Ånd. Ånden var den som guddommeliggjorde, kjødet ble guddommeliggjort.
For en ny og uhørt krysning! Å underlige sammenblanding! Han som er, blir til; den uskapte blir skapt; han som ikke begrenses av noe, begrenses av fornuft og sjel som går imellom guddommeligheten og det dorske kjød.
Han som gjør rik, griper til tiggerstaven; han tigger til seg mitt kjød, slik at jeg kan bli rik på hans guddom. Han som er guddommens fylde, gjør seg til intet; han tilintetgjør for en stund sin egen herlighet, slik at jeg kan få del i hans guddoms fylde.
Hvilken rikdom på godhet! Hvilket mysterium for min skyld! Jeg fikk del i Guds bilde, men tok ikke vare på det. Han tar del i mitt kjød, både for å redde bildet og å gjøre kjødet udødelig. For annen gang stifter han samfunn med oss, og denne annen gang er meget vidunderligere enn den første.
Det var nødvendig at mennesket skulle bli gjort hellig ved at Gud ble menneske. Gud ville sette oss fri etter at tyrannen var blitt overvunnet med makt, og føre oss til seg med Sønnen som mellommann. Slik skulle det legges for dagen at Sønnen gir Faderen forrang i alt, til ære for ham som har lagt alt til rette etter sin frelsesplan.
For den gode hyrde, han som setter sitt liv til for fårene (Joh 10,11l), begav seg ut på leting etter det bortkomne får på de fjell og hauger der du ofret (Hos 4,13). Der fant han det villfarne får, og da han hadde funnet det, bar han det på sine skuldre, de selvsamme skuldre som bar treet. Han bar det tilbake til det liv som er ovenfra.
For etter den lampe som går foran, følger det blendende lys; Ordet følger røsten, og brudgommen kommer etter brudgommens venn, han som bereder for Herren et eiendomsfolk (Ex 19,5 etc) og renser det med vann før Ånden blir gitt.
Vi trengte en Gud som ble kjød, og som døde så vi skulle leve. Vi er døde med ham for å renses; vi er oppstått med ham, for vi døde med ham; vi er herliggjort med ham, for med ham er vi stått opp fra de døde.
———-
Fra en påskehomille av den hellige Gregor fra Nazianz. Ca 330 ‑ca 390, en av de kappadokiske fedre. Homilie 45, 9, 22, 26, 28 (PG 36, 633, 636, 653, 657‑659, 661)