Den hellige Anselm av Canterbury har skrevet dagens Matutin-lesning fra kirkefedrene:
Om lengselen etter å se Gud
Kom nå, arme menneske! Legg dine gjøremål til side en stakket stund, ta fri fra dine mange urolige tanker! Kast dine bekymringer bak deg, og utsett de slitsomme oppgaver som venter. Gi litt av din tid til Gud, og hvil deg i ham. Tre inn i din sjels lønnkammer, og steng alt ute, unntatt Gud og det som kan hjelpe deg til å søke ham. Lukk døren og søk Gud!
Tal mitt hjerte, åpne nå din dør og si til Gud: Jeg søker ditt åsyn; ditt åsyn er det jeg søker, Herre. Herre, lær nå mitt hjerte hvor og hvordan det skal søke deg, og hvordan det skal finne deg. Herre, dersom du ikke er her, hvor skal jeg da lete i ditt fravær? Og dersom du er alle steder, hvorfor ser jeg da ikke ditt nærvær? Visselig bor du i et utilgjengelig lys. Men hvor er dette utilgjengelige lys, og hvordan kommer jeg til det? Hvem skal vise meg vel og føre meg inn, så jeg kan se deg i lyset? Hva er det jeg skal se etter, og hvordan skal jeg gjenkjenne ditt åsyn? Jeg har jo aldri sett deg, min Gud; jeg kjenner ikke ditt ansikt. Hva skal jeg gjøre, høyeste Herre, i min utlendighet? Hva skal jeg gjøre. pint som jeg er av kjærlighet til deg, og samtidig så uendelig langt borte fra ditt åsyn? jeg stunder etter å se deg, men ditt åsyn er meg for fjernt. Jeg lenges etter å tre inn til deg, men din bolig er meg utilgjengelig. jeg brenner etter å finne deg, men jeg vet ikke hvor du er. Herre, du er min Gud, du er min Herre, men jeg har aldri sett deg. Du har skapt og gjenskapt meg, du har gitt meg alt jeg har, og likevel vet jeg ennå ikke hvem du er. Ja, jeg er skapt til å se deg, men fremdeles har jeg ikke gjort det jeg er skapt til.
Hvor lenge, Herre, vil du glemme oss? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for oss? Når vil du se til oss og bønnhøre oss? Når vil du opplyse våre øyne og vise oss ditt åsyn? Når vil du komme tilbake til oss?
Se til oss, H lys oss og vis oss deg selv. Gi oss tilbake ditt nærvær, så vi kan få det godt, for ditt fravær glør oss så ondt. Ha miskunn med våre famlende forsøk på å søke deg, for uten deg kan vi intet gjøre. Lær oss å søke deg. Vis deg for meg når jeg søker, for jeg kan ikke søke uten at du lærer meg, og ikke finne uten at du viser deg. Jeg søker deg mens jeg lenges, og lenges etter deg mens jeg søker. I kjærlighet strekker jeg meg mot deg for å kunne elske deg når jeg finner deg.
———-
Fra boken Proslogion av den hellige Anselm, erkebiskop av Canterbury. Ca 1033-1109, opprinnelig fra Aosta i Lombardia. Trådte inn i abbediet Bec i Normandie hvor han ble abbed i 1093. Proslogion er forfattet i 1079. Kap. 1; Opera omnia, Ed. Schmitt, Segovia, 1938, 1, 97-100