Liv Riser skriver i dag interessant i Vårt Land om moderne, og svært kreative liturgier, som ikke helt faller i smak. Jeg sier meg helt enig, og også vi katolikker må stadig være oppmerksomme på at det mest sentrale og faste i messen, og andre liturgier, alltid forblir det mest sentrale. Slik skriver Riser bl.a.:
«Det er jo bare surr!» Ordene falt fra en pensjonert prest og kirkeleder under en vanlig norsk høymesse et sted i Norge. Nå var det ikke bare surr under den aktuelle gudstjenesten. Tvert imot var det en gjennomarbeidet gudstjeneste full av god vilje og ekte omsorg for de tilstedeværende. Likevel skjønte jeg hvorfor han sukket, den gamle hedersmann. For her som så ofte var så mye som skulle være med! Temaer og kampsaker som slåss om plassen i gudstjenestene våre, et innslag der og et tillegg der – så de til slutt ikke blir til å kjenne igjen, ikke engang for oss som lommekjent i kirkens liturgi.
Hjertesukket kommer ikke bare fra gamlinger. I siste nummer av Kirke og Kultur, snakker forfatteren Bjørn Sortland om sin frustrasjon i forhold til liturgi og forkynnelse i Den norske kirke. Selv er han oppvokst i pinsebevegelsen, men presenterer seg som en som «alltid har grubla og gnura på dei store greiene» uavhengig av geografi og oppvekstmiljø. Forholdet til Den norske kirke karakteriserer han som «varmt, men anstrengt». «Eg er ein eks-pinsevenn med stor sans for liturgi. (…) Eg likar det faste, gjennomtenkte, gamle, levde, bestandige, usentimentale».
Et illustrasjonsfoto under har jeg tatt fra Vårt Lands nettsider. Gudstjenestedeltakerne velsignes her med vann i en miljøgudstjeneste – uten at dette knyttes til dåpen så vidt jeg forstår.
