(Bildet over viser kardinal DiNardo, Houston.)
Jeg leste nylig et spørsmål om hvodan man skal feire messen vendt mot alteret/Gud, om man ønsker det når man feirer den nye messen. Det er egentlig ganske enkelt, og både biskop Eidsvig og biskop Schwenzer gjør dette med støste letthet, helt korrekt. (Jeg forstår at det har blitt mer vanlig i det siste å bruke hovedalteret om man låner en stor statskirke til en konfirmasjsmesse eller lignende.) Men jeg har også sett prester som har gjort dette fullstendig feil – og snudd seg mot folk aktfor mange ganger – så det passer nok å ta opp spørsmålet.
Slik svarer father Z:
I recommend that, if you begin at the «chair» rather than directly at the altar (as of old) you might face toward the liturgical «north» for the open dialogue, perhaps with a slight turn to the congregation for the «Dominus vobiscum» and turn to the altar for the Collect.
During the readings, sit. Do the Gospel from the ambo. In other words, they are done in the usual way.
At the altar do everything ad orientem turning to the congregation for the «Orate fratres» and the «Ecce Agnus Dei» – the Pax Domini and the invitation the exchange the kiss of peace (if you so opt for the sign of peace) – and the final blessing. Don’t turn to the people for the Preface dialogue. Don’t turn around with the host or chalice at the consecration. Just elevate them still facing ad orientem.
In the Novus Ordo the Canon or Eucharistic Prayer is to be said aloud. Simply use the level of voice indicated in the rubrics.
Jeg foretekker selv absolutt å feire messe versus Deum (men det er dessverre ikke ofte det er mulig i dag), og å ha prestens stol på siden av koret, og ikke bak alteret (og den muligheten har man litt oftere). Et argument for horfor messefeiring versus Deum er å foretrekke fant jeg i en kommentar til innlegget jeg referert til over: At one parish I announced I would be celebrating mass ad orientem, and one person, a convert, vigorously objected. Later that week, he attended a businessman’s prayer gathering where the prayer leader invited all to face the crucifix and pray. Then it dawned on the man why I wanted the assembly at Mass to face the same direction together.
Messen burde absolut feires ad orientem. Grunnene for dette er helt overveldende mange. Mgr. Klaus Gamber gir mange i sin bok «the reform of the Roman liturgy» som daværende Kardinal Ratzinger har skrevet forrord for. Jeg tror ikke en bør vente at dette er noe lekfolket kommer til å etterspør, men noe som en bør innføre nå. De aller fleste konservative lutheranere feirer vil sin gudstjeneste ad orientem forrsatt? Se forresten denne videoen fra en NO messe på latin: http://www.youtube.com/watch?v=9EQbnGi6NCI
Det virker som at veldig mange prester tar for gitt at en Novus Ordo-messe per definisjon skal feires versus populum, noe som kommer tydelig frem når det feires messe i en kirke med høyalter. Da settes det som regel frem et kontorbord eller lignende med duk på som brukes som alter; dette viser hvor fjern tanken om ad orientem i Novus Ordo er for dem som velger dette.
Når det gjelder lekfolk og deres holdning til ad orientem, latin i messen og andre ting som de fleste nok først og fremst forbinder med TLM, opplever jeg at de fleste som er negative til disse tingene i Novus Ordo er negative fordi de i utgangspunktet ikke forstår poenget med ad orientem eller latinen. Det er også påfallende at så mange tror det er helt greit å akseptere kun den postkonsiliære Kirken, med utelukkende versus populum og folkespråk, og forkaste alt det de ikke liker eller ikke forstår fra før konsilet (også innen kirkepolitikken: Kirkens tidligere holdning til andre religioner og kristne kirkesamfunn, menneskesynet osv.). Mange postkonsiliære konvertitter ville aldri konvertert til Kirken før konsilet, og ser heller ikke noen grunn til å forholde seg til Kirken slik den var før 1965. Denne selektive holdningen er i seg selv et ganske postkonsiliært fenomen.
Sara;
Vi kan ikke forvente at legfolk flest forstår hva du snakker om her. Ad orientem messefeiring, latinens stilling i Kirken (etter det annet Vatikankoncils dokumenter). Disse begreper tilhører idag ikke lenger det katolsk dannelsesbegrepet. Mange oppfatter dette som reaksjonært slagg fra en svunnen tid. Det dreier seg altså om opplysning og psykologi, eller riktigere mangel av sådant.
Jeg fikk i vår minst ti forskjellige mailer for en underskriftskampanje for oppslutning av, og fullstendig anerkjennelse av det annet Vatikankoncil. Kampanjen kom fra den meget demokratiske organisasjonen «Wir sind Kirche», og skal pr.dato visstnok ha fått ca. 54 000 underskrifter. De fleste underskriverne titulerte seg med Dr. , Prof eller bare søster eller redaktør. Hvor demokratisk dette var kan vi forundres over, men jeg forsto da klarere enn tidligere at dette dreier seg om psykologi, taktikk og strategi innenfor Kirken. Ikke så spesielt katolsk vil jeg mene, men skal vi ta dem på alvor, så må vi tridentinere ta det annnet Vatikankoncil tilbake. Vi som kjenner dokumentene må opplyse hva som «faktisk står der, og hva som IKKe står der «. Vi har å gjøre med et katolsk dannelsesprosjekt. Strategisk tankegang og psykologisk innsikt må brukes med kløkt og fornuft, slik at folk ikke blir overøst med fakta. Det er som regel veldig upopulært i Norge…