P. Lutz – mer om mottakelsen av den hellige kommunion

Enda et sitat fra P. Lutz’ ypperlige bok om messen:

Med en verdig holdning trer de troende frem, kneler foran sakramentet og mottar det med ærbødig, tilbedende kjærlighet til Jesus, som nå kommer til våre fattige sjeler.

De som ikke ønsker at motta Ham i sakramentet skal i det minste motta Han ved den åndelige Kommunion. De skal opvekke i sitt hjerte en inderlig kjærlighet til Frelseren, forbundet med lengsel etter den sakramentale Kommunion. Men alle skulde huske på Jesu ord: «Kom alle til meg, dere som er bekymrede og har det tungt, og jeg vil vederkvæge dere» (Math. 11, 28).

Ved den hellige Kommunion skjer noe uendelig stort. Ingen ord finnes i vårt menneskelige språk for at uttale den handlings storhet og skjønnhet. Gud meddeler seg til mennesket. Himmelen senker seg ned i vårt hjerte. Det evige livs kilde veller op i vår sjels helligdom. For Jesus er Gud og tar bolig i oss. Det er derfor med full rett at liturgien straks etter konsekrasjonen begynner å forberede oss til Kommunionen ved atter og atter å fremføre for vår sjel de åndelige goder, som vi tar imot når vi blir delaktige i Jesu legeme og blod.

Der nevnes især tre virkninger av den hellige Kommunion: freden, Guds nåde mot syndens makt, og det evige liv.

Jesus har sagt til oss alle i apostlenes person: «Min fred gir jeg dere» (Joh. 14, 27). Denne Guds fred trænger vi først og fremst i vårt eget indre, og vi finner den i den sanne kjærlighet til Gud, som vi skal være besjelet av. Elsker vi verdens forkrænkelige, flygtige goder i den mening i dem at finne den fullkonme lykke, det høyeste gode vi bevisst eller ubevisst higer etter, da rinner vår sjel hen med dem i stadig uro, da sykner den hen i indre splid og bitre skuffelser. Det uendelige finnes ikke i det endelige. Elsker vi derimot Gud over alt og de skapte ting bare for Hans skyld og etter Hans vilje, er vi ved kjærlighetens enende kraft blitt ett hjerte og én sjel med Ham, da finner vi hvile, fordi da eier vi det høyeste. Vor sjel føler seg som hensat til en høyere tilværelse, hvor der hersker klarhet, orden og ro. Vi er blitt ett med Ham som er evig i seg selv den fullkomne salighet. De skapte ting kan ikke længer forvirre oss med, sin mangfoldighet og sine omskiftelser. En viss sødme, en viss ynde er vel utbredt over dem, men bare som et mat gjenskin av Guds uendelige sødme, av det gode som «intet øye har set og intet øre har hørt» (Kor. 2, 9).

Eier vi Gud, da kan intet skapt bedåre vårt sinn. Freden har lagt seg over vår sjel. …