(I mer enn en uke nå har den lange lesningen fra Bibelen under matutin-bønnene vært fra Hebreerbrevet. I dag og i morgen er de to siste dagene vi leser derfra, og i dag er det spart igjen en tekst fra kap. 4,14-5,10 – og langfredag en fra kap. 9,11-28 – om ypperstepresten Kristus som ga sitt eget blog)
Da vi nå har en stor yppersteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.
En yppersteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. Han kan vise mildhet mot dem som feiler og farer vill, fordi han selv har menneskelig svakhet og derfor må bære fram syndoffer også for seg selv, ikke bare for folket. Ingen tiltar seg denne verdighet selv, men han blir kalt av Gud, slik som Aron.
Således har heller ikke Kristus tiltatt seg den ære å være yppersteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han på et annet sted: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.
Den gang Jesus levde på jorden, bad og bønnfalt han med høye rop og tårer ham som kunne berge ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham; Gud hadde da gitt ham navnet Yppersteprest på Melkisedeks vis.