Adresseavisa melder i dag at biskop Müller har feiret ca 10 messer i et sykehuskapell i Tyskland siden nyttår – som vikarprest. Slik skriver avisa:
«Müller har holdt rundt ti offentlige gudstjenester som prest og geistelig, han har steppet inn når det har manglet prest. Det har alltid vært en kirkemedarbeider eller en eller flere andre geistelige med, bekrefter presseansvarlig Roland Knillmann ved det katolske sykehuset Franziskus-Hospital like utenfor Osnabrück nordvest i Tyskland.
Ifølge Knillmann har Müller aldri brukt noen av embetstegnene som en biskop har. Gudstjenestene har vært åpne for nonnene på stedet, pasienter ved sykehuset samt befolkningen i tilhørende Georgsmarienhütte.
Har det vært unge messetjenere på gudstjenestene?
Vi har både voksne og barn som er messetjenere, og vi har ikke oversikt over hvem som har vært på de gudstjenestene Müller har holdt, sier Knillmann.
Skal han fortsette å holde prekener nå som overgrepssaken er kjent?
Vi må snakke med han når han kommer tilbake. Müller er for tiden på reisefot, og vi vet ikke hvor han er. Det er for tidlig å si noe om dette ennå, informasjonen vi fikk i dag var ny for oss, sier Knillmann.
Han understreker at de ikke visste noe om misbruket. Nyheten har overrasket og berørt de ansatte på sykehuset veldig.»
Biskop Eidsvig uttaler senere i artikkelen at han ikke kjente til dette, og reagerer sterkt på opplysningene om de offentlige messene. Det virker, syns jeg, som om man ikke har klart å balansere offerets behov for stilleht om saken, med behovet for full informasjon i det området Müller nå bor.
Men i vår mediatid er det vel umulig at noe skal gjøres kjent i Tyskland, men ikke i Norge, og det kan vise seg at man mot offerets ønske burde ha offentliggjort hele sannheten i fjor. Ikke offerets navn, selvsagt, men i 1990 var forholdene i Trondheim så små at det skulle lite til å finne ut hvem det var. Et skikkelig dilemma for Kirken altså.
Det er rett og slett skammelig at den tidligere biskopen ikke er fjernet som prest. Dette har vi knapt nok ord for å uttrykke skriftelig på norsk…….
Ja, jeg må si at dette reagerer jeg også på og har forstått det slik at biskop Eidsvig vil ta dette opp med biskopen av Stockholm i nær fremtid.
Kunne ikke vært mer enig. De burde ikke få fortsette som hjelpeprester hverken på sykehus, i fengsler eller noe annet sted. Kappe og krage av.
Her tror jeg man skal prøve å være litt mer presis; Müller er ikke blitt fratatt presterettighetene (slik jeg forstår det, skal det gjentatte overgrep og mangel på selvinnsikt og anger til før det vil kunne skje), og han er ikke nektet å feire messen (han må altså gjerne feire private messer) – om han helt er blitt nektet å feire offentlige messer, vet jeg ikke, det ser ikke slik ut. Men det som for alvor er blitt feil i Tyskland er (etter mitt syn) at han har feiret noe få og nokså små offentlige messer UTEN at de ansvarlige i den lokale menigheten visste noe om det.
Ja, det er bra at p. Oddvar nyanserer bildet. Men det er klart at det er uholdbart at han kan fungere som prest. Alt pastoralt arbeid er utelukket, med mindre det er snakk om nødstilfelle — jeg vil tro at han, dersom han er eneste prest i nærheten, må kunne forvalte sakramenter (dersom dette er noe noen ønsker) som sykesalving etc. i nødstilfeller. Men utover dette kan han ikke utøve noen prestegjerning.
Å feire messe privat, må han vel få lov til — med mindre han ikke innser sin synd og har søkt tilgivelse.
Men: Det er ikke i harmoni med kristendommen å kjeppjage dem som begår urett. Jesu frelse gjelder for alle som vil ha den. Det som er uholdbart i denne situasjonen, er at en i Tyskland ikke er informert om forholdet. Han burde selvsagt ikke feire messe for mennesker som ikke vet hva han har gjort. «Dessverre» kan vi ikke som kristne hate syndere, bare synden. Og det er nok ikke så enkelt — spesielt ikke i denne saken. Å tilgi sin neste er noen ganger merkelig vanskelig; nesten umulig.
Augustin: du har flere gode poenger. Å feire messe privat blir noe annet. Jeg håper bare han selv en dag innser sine synder og er villig til å gjøre opp for de. Å kjeppjage dem som begår urett er ikke riktig heller. Jeg var nok for rask, men det som jeg får henge meg på er at de i Tyskland jo ikke visste hva som hadde skjedd. Å tilgi sin neste er iblant som du riktig sier svært vanskelig. Men om han virkelig vil ha hjelp, ta imot hjelp og lære av sine synder så tilgir jeg han. Handlingene er grusomme, men bak finnes det et menneske som på slutten av dagen ikke kan ha det særlig lett. Tross alt.
Det tenker jeg alltid på, når jeg tenner lys og ber for familien, venner, alle de som har blitt utsatt for overgrep gjennom tidene, vatikanet/kirken/alle trosfeller-frender (brødre-søstre), for alle avdøde, døende og alle de mennesker i verden som har det vondt-vanskelig (og er rammet av vold, forfølgelse, krig, overgrep, misbruk, fattigdom, sult og katastrofer og alt levende. Kanskje sært, men forsøker å være storsinnet tross den alvorlige situasjonen vi er vitne til.
Jeg tror ikke at Kirken er tjent med at noen øsnker å batellisere overgrepssaker av denne karakter, slik eneklte innlegg her kan tolkes. Overgrep mot barn er helt uakseptabelt og skal straffes hardt. Muller ikke fått noen straff. Er det snakk om foreldelse, så bør han velge å ta straffen – uansett, uten forbehold. Først etter at straffen er sonet kan det bli snakk om tilgivelse.
Gunnar: Hvem mener du bagateliserer dette? Jeg synes ikke dette er noen bagatell. Müller bør henge fra seg kappe og krave for godt. Men han bør og erkjenne sine synder og gjøre bot ved bønn ut livet. Det han har gjort må få en konsekvens. Men til syvende og sist er det opp til gud å dømme han på hans siste dag.
Gunnar: Det er ingen her som forsøker å bagatellisere (!) overgrepssaker av denne karakter (ei andre overgrepssaker heller, for den saks skyld). Men som kristne kan vi ikke la oss bli grepet av en moralsk panikk. Jeg er enig i at den aktuelle gjerningsperson ikke bør (eller, om du vil, kan) fungere som prest. Men her må vi skille mellom hans mulighet til å feire messe (som han godt kan gjøre alene) og det å fungere som prest for en menighet. Det siste er naturlig nok utelukket, trolig for alltid. Personen bør nok trekke seg tilbake å leve et stille liv preget av bønn og annen kontemplasjon. Men vi trenger ikke å demonisere ham av den grunn. Som kristne får vi faktisk ikke lov til det. Vår Herre kaller alle syndere til sitt bord. Ut fra det som har kommet frem i media, er det tydelig at gjerningspersonen har bekjent sin synd og har vært villig til å underlegge seg både terapi og åndelig veiledning. Det er Kirkens oppgave å forsøke å få ham til å omvende seg. Denne prosessen er igang, for å si det slik. Så kan man jo spørre seg om han skal behandles som en spedalsk resten av livet. Noen vil kanskje si det. Det viktigste for meg er å forhindre at han kan komme til å forbryte seg igjen, og at han ikke kan ødelegge mer for Kirken enn det han allerede har gjort. Dommen hører som kjent Vår Herre til; de sivile myndigheter må avgjøre det rent formaljuridiske mht. mulighet for straff «her og nå». Kirken må faktisk ta seg av både offer og gjerningsperson — og i denne saken virker det som om det er blitt gjort på en, etter forholdende, grei måte. Problemet er bare at det ikke fins noen helt OK måte å gjøre dette på, for ikke noe Kirken (eller andre) kan foreta seg, kan ta bort den smerte som offer (og, vil jeg tro, gjerningsperson) nå føler. Men i Vår Herre er det håp om frelse for alle!
Bagatellisere saken? Nei, du. Ikke på noen måte. Saken er grov, vond, ja uhyggelig smertelig. Men den smerte som vi alle føler, er tross alt ikke noe mot det offeret har måttet gjennomgå. Jeg kan bare håpe — og be om — at han overlever dette.