I kapittel 9 i sin bok om katolisismen skriver biskop Wember om rettferdiggjørelsen. Etter at han først snaker om behovet for å bli rettferdige for Gud, etter Adams fall, skriver han dette om problemet rundt rettferdiggjørelsen på reformasjonstida:
… … Den katolske lære om rettferdiggjørelsen har fått uttrykk i «Dekretet om rettferdiggjørelsen» som ble gitt på kirkeforsamlingen i Trient 1545-63). Den protestantiske kirke. og dogmehistoriker professor von Harnack sier om det i «Dogmengeschichte» III, s. 605: «Dekretet om rettferdiggjørelsen er i flere henseender utmerket utarbeidet; ja, man kan tvile på om reformasjonen ville ha utviklet seg, hvis dette dekret var blitt gitt f. eks. på Laterankonsilet (1512-17) og virkelig var gått over i kirkens kjøtt og blod.» Hovedinnholdet av dekretet skal her gjengis for å forklare den katolske kirkes lære om rettferdiggjørelsen som altså etter prof. Harnack kanskje kunne ha hindret reformasjonens utvikling hvis man hadde hatt virkelig kjennskap til denne læren.
Hele læren om rettferdiggjørelsen kan fattes sammen i den hellige Augustins ord: «Den som har skapt deg uten din medvirkning, rettferdiggjør deg ikke uten din medvirkning.» Det er Gud som rettferdiggjør mennesket, men ikke uten dets medvirkning. Adam og alle hans etterkommere kunne som følge av arvesynden ikke selv gjøre noe for å bli frelst. Bare Gud kan frelse dem; derfor sendte Gud sin enbårne Sønn som mellommann og frelser. For menneskene er det nødvendig at de blir «gjenfødt» i Kristus og for hans fortjenesters skyld. Denne gjenfødelsen skjer i det Nye testament ved dåpens sakrament. For barn (umyndige, som ikke har nadd fram til fornuftens bruk) er mottagelsen av dette sakrament nok. For de voksnes vedkommende må deres egen vilje være med, og den må vende seg bort fra synden og hen til Gud. Men den menneskelige vilje står her ikke for seg selv; for seg alene kan den ikke gjøre noe som er rettet på frelsen eller rettferdiggjørelsen. Den menneskelige viljes verk er her at den medvirker med Guds nåde som opplyser forstanden og tilskynder viljen.
Det er nåde og frihet som her virker sammen – Guds nåde og menneskets frie vilje, og begge er Guds gaver til mennesket. Ved sin (forutgående) nåde kaller Gud på mennesket, og tilskynder og hjelper det sa til å kunne tro og til virkelig å tro. Mennesket kan på grunn av den frihet Gud har gitt dets vilje, si både nei og ja til Guds «kallen»; mennesket kan vise nåden fra seg eller medvirke med den. Går mennesket med på Guds nåde (for å være helt klart, skal det en gang til framheves at det er Gud som gjør dette mulig), sa holder det ved denne troen fast og urokkelig for sant alt som Gud har åpenbart og lovet. Denne tro er altså mer enn tillit; den inneholder og omfatter mer enn tilliten om at Gud for Jesu Kristi skyld og av faderlig kjærlighet ikke mer vil tilregne mennesket synden. Troen omfatter al t som Gud har åpenbart og lovet og inneslutter derfor også troen på at Gud for Jesu Kristi sonings og fortjenesters skyld ved sin nåde og helt uforskyldt rettferdiggjør menneskets sjel. Denne tro er autoritetstro: mennesket tror fordi det er Gud som har åpenbart troens innhold og som har gitt sine løfter.
Men det er ikke «troen alene» som fører til rettferdiggjørelse. Det finnes ikke et eneste skriftsted som sier det. …