Pastor van der Burg har i sitt andre kapittel i heftet om skriftemålet en grundig gjennomgang om hva kirkehistorien (fra de første tider av) kan fortelle oss om dette sakramentet. Slik starter han kapittelet:
Skriftemålspraksisen har nok – liksom meget annet i den kristne religion – gjennomgått en utvikling. Men det vesentlige i den, nemlig en angerfull syndsbekjennelse for presten og en autoritativ forsoning gjennom ham med kirken og Gud, har i alle århundrer vært det samme.
Man er bare forpliktet til å skrifte «dødssyndene», dvs. de store synder som medfører tapet av nådelivet. De mindre (såkalte «tilgivelige») synder behøver man ikke å skrifte, men det er nyttig å gjøre det. En utvikling har det vært i bedømmelsen av hvilke synder som må anses som dødssynder. Dette spørsmål var fra begynnelsen av ikke så avgjort som i vår tid.
For de største synder, spesielt når det gjaldt frafall fra troen, mord og ekteskapsbrudd, ble det i oldtiden pålagt en langvarig offentlig bot. En tid var det endog bestemt at de som falt tilbake i de sistnevnte grove synder, ikke på nytt skulle få adgang til botens sakrament. Hensikten dermed var å avskrekke fra tilbakefall, og dessuten tvilte man på om de tilbakefalnes omvendelse var oppriktig. Om denne bestemmelse alltid ble gjennomført i praksis, er vanskelig å si. Imidlertid lærte kirken ikke at slike mennesker, såfremt deres omvendelse var oppriktig og de var villige til å skrifte, umulig kunne bli frelst.
Selv bortsett fra de mange vitnesbyrd i oldkirkens historie, som beviser at skriftemålet alltid har vært i bruk, er det allerede i seg selv utenkelig at kirken hadde kunnet innføre en slik institusjon. Hvorledes ville hele kristenheten, både i øst og vest, ha villet underkaste seg noe så ydmykende, uten at kirken kunne henvise til en praksis fra begynnelsen av? Historien viser at så snart en eller annen vranglærer forsøkte å innføre noe nytt, oppstod det alltid en teologisk strid. Men vi leser aldri om en kirkestrid på grunn av skriftemålets innførelse, noe som mer enn noe annet ville ha satt sinnene i bevegelse.
Allerede i det gamle skrift «De tolv apostlers lære» (en slags katekisme fra årene 85-90) tales det flere ganger om skriftemålet, som tydeligvis forutsettes å være en fast praksis. «I menigheten skal du bekjenne dine overtredelser og ikke komme til bønnen (= nattverdsgudstjenesten) med en dårlig samvittighet» (kap. 4). «Når dere er samlet på Herrens dag, så bryt brødet og hold takksigelse, etter at dere har bekjent deres overtredelser, fordi deres offer (messeofferet) må være rent» (kap. 14).
Syndene måtte bekjennes «i menigheten». Det mentes altså ikke en bekjennelse for Gud alene (da denne like så godt kunne gjøres andre steder). At man avla sin syndsbekjennelse for prestene, bekreftes av det at det straks etterpå (i kap. 15) tales om de prester som «derfor» (nemlig til forvaltning av nattverden og botens sakrament) måtte innsettes, og som fremfor alt måtte være «saktmodige». Ved å anta at det siktes til det sakramentale skrifternål (og ikke bare til en liturgisk bønn med generell syndsbekjennelse), forstår vi også bedre hvorfor de troende så strengt (gjentatte ganger) måtte oppfordres til denne bekjennelse. En liturgisk fellesbønn krever ingen selvfornedrelse og ville de troende nok av seg selv ha tatt del i.
En lignende oppfordring til skriftemålet som en forberedelse til nattverdsgudstjenesten finnes i det såkalte «Barnabas’ brev» (fra kort etter året 100): «Du skal bekjenne dine synder og ikke komme til bønnen med en dårlig samvittighet» (kap. 19).
Den romerske biskop Klemens formaner i sitt brev til korintierne (ca. året 96) en del mennesker som hadde voldt stridigheter, til å «bekjenne sine synder» (51,3), å underkaste seg prestene og ta imot tuktelse til bot» (57,1)
Det såkalte 2. Klemensbrev (fra før året 150) advarer mot å utsette skriftemålet, «fordi, når vi har forlatt denne verden, kan vi ikke mer bekjenne våre synder eller gjøre bot» (8,2). … …
Les hele kapittel her – og her er en oversikt over hele heftet.