Også om den hellige Norbert (stifteren av premonstratenserordenen) skriver katolsk.no grundig, bl.a.:
Den hellige Norbert (lat: Norbertus) ble født rundt 1080 i Xanten på Rhinens venstre bredd nær Wesel i kurfyrstedømmet Köln i Rhinland i Det tysk-romerske keiserriket (nå i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland). Han kom fra en adelsfamilie … … Siden Norbert hadde en eldre bror, forberedte foreldrene gutten på et geistlig liv, og allerede som barn ble han gitt til katedralkapitlet ved St. Viktor i Xanten. Der ble han da også viet til subdiakon. På grunn av sin adelige herkomst fikk han også raskt innbringende embeter; han ble sekulær kannik ved kollegiatskirken St. Viktor i Xanten …. …. Helt til han var omkring 33 år levde Norbert en hoffmanns verdslige liv ved keiserens hoff med mange privilegier. Vielsen til subdiakon var bare et karrieretrekk og ikke noe kall, og til tross for sin geistlige stand var han ikke interessert i annet enn fornøyelser. Den gladlynte og praktfulle unge mannen ble snart til midtpunktet i alle fester ved keiserens hoff, og dyre klær, spill og drikkelag var hans hverdag. Men da keiseren etter en vellykket fest i 1113 tilbød sin svirebror bispesetet i Cambrai, avslo Norbert. Han var rik nok og trengte ikke inntektene. Men samtidig begynte han å tenke: Var hans liv i samklang med et så viktig embete? ….
Og til matutin i dag leste vi om Den hellige Norberts liv etter samtidige vitnesbyrd – sitater fra en samtidig premonstratenser:
Norbert regnes med rette blant dem som mest virkningsfullt gikk inn for å sette den gregorianske reform ut i livet, i den forstand at han var den første som ønsket å opprette en geistlighet som var viet til det evangeliske og apostoliske liv, i kyskhet og fattigdom, et presteskap som var villig til å iføre seg «det nye menneskets kledning så vel som dets pryd — kledningen sammen med ordensdrakten, pryden sammen med den prestelige verdighet», og som hadde til forsett å «følge de Hellige Skrifter og ha Kristus til fører», Dette presteskapet anbefalte Norbert tre ting: «Renhet ved alteret og gudstjenesten, irettesettelse for overdrivelse og unnfallenhet i kapitlet, gjestmildhet og omsorg for fattige.»
I tillegg til prestene, som i klosteret var i apostlenes sted, knyttet han til kommuniteten, etter urkirkens eksempel, en så stor mengde av troende legmenn og kvinner at mange påstod at ikke siden apostlenes dager hadde noen vunnet så mange for Kristus på så kort tid som ville føre et så fullkomment liv.
Da han var blitt erkebiskop av Magdeburg, kalte han til seg medbrødre for å føre vendernes land til troen. Til tross for urolige tider prøvde han å få bispedømmets geistlighet til å reformere sitt levesett. Fremfor alt forsøkte han å sikre og fremme fred og harmoni mellom Den apostoliske stol og keiserdømmet, med forbehold om frie kirkelige valg. Dette fikk pave Innocentius 2 til å skrive om ham: «Den apostoliske stol priser seg lykkelig av hele sitt hjerte på grunn av deg, sin trofaste sønn,» og keiseren satte ham til rikets erkekansler.
I alt dette viste han fremfor alt en uforferdet tro: «Norbert utmerket seg ved sin tro, pleide folk å si, slik Bernard av Clairvaux utmerket seg ved sin nestekjærlighet.» Dernest utmerket han seg ved sin omgjengelighet, «for han var stormann blant stormenn, beskjeden blant fattigfolk, elskverdig mot alle.» Men fremfor alt utmerket han seg ved sin fremragende veltalenhet: «Han tente Guds ord, avsvidde laster, innskjerpet dyder, beriket lydhøre sjeler.» Han grunnet til stadighet over Guds mysterier og forkynte dem uforferdet.