Det var på denne dagen, 9. januar, at jeg feiret min aller første messe, min primitz, og i år 2000 var det også samme søndag, festen for Herrens dåp. Jeg har notatene fra min preken den dagen, men har ikke tenkt å se på dem – jeg hadde ikke mye tid eller krefter til å tenke på prekenen den dagen, og ingen nevnte for meg at det er vanlig at en annen prekst preker i en slik første messe.
I år har jeg på nytt sett på en preken av den hellige Gregor av Nazianz (300-tallet) på denne festen, der han bl.a. prøver å sette seg inn i Johannes døperens tanker denne dagen:
… Kristus blir opplyst [i dåpen], la oss skinne sammen med ham! Kristus døpes, la oss gå ned i dåpens bad sammen med ham! Johannes er i ferd med å døpe, Jesus nærmer seg. Muligens er det for å helliggjøre døperen, men helt klart er det for å helliggjøre den gamle Adam og begrave ham helt og holdent i vannet. Men før han helliggjør dem og for deres skyld, helliggjør han elven Jordan. På samme måte som han var Ånd og kjød, slik innvier han ved Ånd og vann.
Døperen vegrer seg, Jesus står på sitt. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, sier lampen til solen, røsten til ordet, brudgommens venn til brudgommen, den største av dem som er født av kvinner, til den førstefødte av all skapningen, han som hoppet i morsliv, til ham som allerede i morsliv ble tilbedt, han som har gått forut og igjen skal gå foran, til ham som nå blir åpenbart og som atter en gang skal åpenbares. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, underforstått: ”og for din skyld”, for han visste nemlig at han skulle motta martyriets dåp, eller, på samme måte som Peter, visste han at det ikke bare var hans føtter som skulle vaskes. ….