Den hellige Maximos, biskop av Torino (ca 400) skriver om Jesu dåp:
… Det er naturlig at denne festen følger kort tid etter dagen for Herrens fødsel – med noen års mellomrom, selvsagt, men på samme tid av året – og jeg mener at også denne festen kan kalles for Herrens fødsel. Den gang ble han født på menneskevis, i dag fødes han på nytt gjennom sakramentene; den gang ble han satt til verden av jomfruen, i dag blir han unnfanget ved mysteriet. Den gang da han ble født som menneske, beskyttet hans mor Maria ham i sitt skjød; nå da han unnfanges etter mysteriet, omfavnes han av Gud Faders røst som sier: ”Dette er min Sønn som jeg har behag i; lytt til ham”. Da han var født, kjærtegnet moren ham på sitt myke fang, nå tjener Faderen Sønnen ved sitt kjærlige vitnesbyrd; moren holdt ham opp slik at de vise menn kunne tilbe ham, Faderen åpenbarer ham slik at folkeslagene kan dyrke ham.
I dag kom altså Herren Jesus for å døpes; han ville vaske sitt hellige legeme rent i vann. Noen ville kanskje si: ”Hvorfor ville han døpes, han som er hellig?” Hør da bare! Kristus blir døpt, ikke for å helliggjøres av vannet, men for selv å helliggjøre vannet, og for å rense det vann han berører, ved hjelp av sin egen renselse. Kristi innvielse er nemlig enda mer vannets innvielse som element. For når frelseren vaskes, er det allerede alt vann som renses med henblikk på vår dåp. Kilden renses, slik at den senere skal kunne tjene folkeslagene til renselse ved dåpens nåde. Kristus går altså først gjennom dåpen, slik at de kristne folk tillitsfullt kan følge etter. …