I pater Lutz’ forklaring av den katolske tro for katolikker, «Kjenn din religion«, ser vi en fruktbar tredeling av gjennomgangen av Alterets sakrament/Eukaristien:
1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.
2. Det hellige messeoffer.
3. Den hellige kommunion.
Dette skriver han om del tre:
3. Den hellige kommunion.
Kristus har gitt oss alterets sakrament ikke bare som offer, handling, men også for å være vår åndelige næring. «Det brød ‘jeg vil gi, er mitt kjød som jeg gir for verdens liv» (Joh. 6, 51). Den hellige eukaristi kalles livets brød fordi den inneholder, under form av brød, ham som er opphav til vårt liv som Guds barn. De andre sakramenter inneholder en rensende og livgivende kraft. Dette sakrament inneholder Kristus selv som offerlam, d.v.s. som kilde til all frelse og nåde. «Så ofte som de eter dette brød og drikker kalken, forkynner de Herrens død helt til han kommer» (1. Kor. 11, 26). For å vedlikeholde og styrke nådens liv kaller Kristus alle til den hellige kommunion. Kommunion betyr forening og fellesskap, forening med Kristus, i fellesskap med alle kristne. Den første virkning av den hellige kommunion er altså et inderligere livssamfunn med Kristus. «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. Slik som den levende Fader har sendt meg, og jeg lever for Faderen, slik skal og den som eter meg, leve for meg» (Joh. 6, 56-57). Forenet med Kristus blir sjelen sterkere og sterkere grepet av den kjærlighet til Faderen som gløder i Jesu hjerte. Og siden kjærligheten er drivkraften til hele vårt religiøse og moralske liv, blir også troen dypere og dypere, bønnen blir ivrigere, og motstandskraften mot synden vokser, fordi alt jordisk mister mer og mer sin tiltreknings, kraft, jo inderligere vi eier det høyeste gode.
Den annen hovedvirkning av den hellige kommunion er Kirkens indre enhet. Vår forening med Kristus er vel et dypt personlig livssamfunn; men vi kan ikke leve i Kristus uten å være lemmer på hans legeme som er Kirken. jo inderligere Kristus lever i oss og vi i ham, desto sterkere blir vi knyttet sammen med hverandre ved et overnaturlig vennskap, ved en alltid mer levende sans for kristendommen som et samfunn og ved den gode vilje til lydig å innordne oss under Kirkens lover og autoritet. «Ett er brødet, derfor er vi også, de mange, ett legeme, alle vi som tar del i det ene brød» (1. Kor. 10, 17). «Å den barnlige fromhets sakrament! Å tegn på enhet! Å kjærlighetens bånd» (St. Augustin). «Likesom brødet består av mange korn og allikevel er ett, slik at kornene ikke kan sees, således blir vi forenet med hverandre og med Kristus» (St. Joh. Krysostomus). «De alle sammen støttet av nåden, besjelet av samme tro, ett med hverandre i Jesus Kristus, i trofast lydighet mot biskopen og prestene, de bryter det ene brød, som er et legemiddel til udødelighet, en motgift mot døden for at vi alltid skal leve i Jesus Kristus» (Martyr Ignatius, 1. årh,).
Alterets sakrament frembringer alle disse velsignede virkninger ved sin egen guddommelige kraft, men på den betingelse at vi mottar det verdig og med en passende forberedelse. For å gå verdig til Herrens bord må vi være i nådens stand. Nådens liv kan ikke bli øket og styrket, når det ikke er til. Like så litt som et dødt legeme kan ta næring til seg, kan en sjel i dødssyndens stand motta livets brød. Først må den få nådens liv tilbake ved et angerfullt skriftemål. Ellers er kommunionen en forferdelig helligbrøde. «Mennesket skal prøve seg selv, og slik skal han ete av dette brød og drikke av kalken. For den som eter og drikker uverdig, eter og drikker dommen over seg selv, idet han ikke gjør forskjell på Herrens legeme» (1. Kor. 11, 28-29). For den rettferdiggjorte sjel er den hellige kommunion til desto større velsignelse jo inderligere sjelen kjenner sin svakhet og lengter etter livets brød. De tilgivelige synder vi gjør av skrøpelighet hindrer ikke sakramentets virkninger og skal ikke skremme en bort fra Herrens bord. Kristus har ikke gitt oss dette sakrament som lønn for våre dyder, men som hjelp mot vår svakhet. For å motta denne hjelp, for å vokse i det indre liv, for å bli mer og mer likedannet med Guds enbårne Sønn må vi være besjelet av den rene hensikt uten motstand å la Kristus omforme og høyne vårt sinnelag. Det ville være overtro å vente av den hellige kommunion en moralsk forvandling uten at sjelen er villig til energisk å kjempe mot synden ved årvåkenhet, selv, fornektelse og bønn. Kristus har ikke lovet å frita oss for moralske anstrengelser. Men han gir oss kraft til kampen, og gjør den alltid lettere for oss, når vi ofte med ydmykhet og tillit går til hans bord.
Enhver katolikk som er i nådens stand og oppriktig vil vandre i Kristi fotspor, har lov til å motta alterets sakrament hver dag. Ja, Kirken oppfordrer oss til det. «Dette brød er det daglige brød. Motta det hver dag for at du hver dag kan ha nytte av det. Og lev slik at du blir verdig å motta det hver dag» (St. Augustin): Det er rosverdig å være grepet av hellig ærefrykt ansikt til ansikt med det guddommelige mysterium; men aldri bør en glemme at det er kjærlighetens sakrament. «Herre, gå fra meg, for jeg er et syndig menneske», sa Peter. Men Jesus svarte: «Vær ikke redd» (Luk. 5, 8-10).
Etter eldgammel skikk og Kirkens uttrykkelige bud må en være fastende fra midnatt av, for å motta den hellige Eukaristi. «Vi alle vet at disiplene nok ikke var fastende, da de første gang mottok Herrens legeme og blod. Har en derfor lov å gjøre Kirken bebreidelser fordi alle og overalt mottar sakramentet fastende?» (St. Augustin). Det var ærefrykten for det himmelske brød som fikk Kirken til å gi dette bud. Det forplikter imidlertid ikke de syke.
Inntil middelalderen var kommunionen under skikkelse av både brød og vin alminnelig bruk, uten at det ble betraktet som nødvendig til sakramentets gyldighet. For allerede i oldkirken ble sakramentet brakt til syke og fanger bare under brødets skikkelse, mens småbarn mottok en liten skje av det hellige blod. Av viktige grunner har Kirken forordnet at legfolk skulle kommunisere under brødets skikkelse alene. Vanskeligheten ved å oppbevare Jesu blod, faren for at det kunne bli vanhelliget ved å spilles under utdelingen, uviljen som mange føler ved å drikke av samme kalk forbundet med frykt for smittsomme sykdommer, vanskeligheten ved å skaffe den nødvendige kvantitet av vin til de tusener og tusener som hver dag går til Herrens bord, alt dette bidro til at Kirken tok denne beslutning. For å oppfylle Jesu bud om at vi skal «ete hans kjød og drikke hans blod», er det slett ikke nødvendig å motta Eukaristien både under brødets og vinens skikkelser. For under hver av de to skikkelser er den levende Jesus nærværende i sin guddommelige og menneskelige naturs fulle virkelighet. Jesus selv antyder det når han sier: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen spiser av dette brød skal han leve evinnelig» (Joh. 6, 51). Vi mottar altså Livets brød fullkomment og med dets fulle virkning, det evige liv, selv om vi mottar sakramentet bare under brødets eller under vinens form. Til eukaristien som offer er både brød og vin nødvendig, fordi det er nettopp den særskilte konsekrasjon av brød og vin som symbolsk frem, stiller Jesu død. Men til kommunionen er en av de to skikkelser tilstrekkelig. Hver av de to gir oss den forening med Frelseren som gjør at han blir i oss og vi i ham, og at vi i samfunn med ham har det evige liv. Det innvendes at Herren har sagt: «Drikk alle derav» (Matt. 26, 27). Men Herren sa disse ord til apostlene, som ved den siste nadverd ble vigslet til prester og fikk i oppdrag å gjenta hva Herren hadde gjort.