Forfatternavn:Oddvar

Tradisjonell latinsk messe i Porsgrunn 9. februar

Her er en del av tekstene for minnedagen for den hellige Kyrill av Aleksandria, som feires i Vår Frue kirke i Porsgrunn fredag 9. februar 2018 kl 18.00 – på latin og norsk:

INNGANGSVERS:

In médio Ecclésiæ apéruit os eius: et implévit eum Dóminus spíritu sapiéntiæ et intelléctus: stolam glóriæ índuit eum. Bonum est confitéri Dómino: et psállere nómini tuo, Altíssime. Gloria Patri, et Filio ….. In médio Ecclésiæ …. — Midt i Kirken åpnet Herren hans munn og fylte ham med visdoms og forstands ånd; han kledde ham i herlighets skrud. Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste. Ære være. …

KOLLEKTBØNN:

Deus, qui beatum Cyrillum Confessorem tuum atque Pontificem divinæ maternitatis beatissimæ Virginis Mariæ assertorem invictum effecisti: concede, ipso intercedente; ut qui vere eam Genitricem Dei credimus, materna eiusdem protectione salvemur. Per eundem Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som har gjort den salige Kyrill, din bekjenner og biskop, til en uovervinnelig forkjemper for den saligste jomfru Marias guddommelige morsverdighet, unn oss på hans forbønn at vi som tror at hun i sannhet er Guds mor, må frelses ved hennes moderlige vern. Ved ham vår Herre …

EVANGELIUM: Matteus 5,13-19

In illo témpore: Dixit Iesus discípulis suis: Vos estis sal terræ. Quod si sal evanúerit, in quo saliétur? Ad níhilum valet ultra, nisi ut mittátur foras, et conculcétur ab homínibus. Vos estis lux mundi. … … – På den tid sa Jesus til sine disipler: Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! … …

Ågotsmesse 5. februar

I dag er det den hellige Agatas minnedag. Hun var fra Catania på Sicilia, og jeg skal i ettermiddag døpe et barn i en familie fra Catania – som spesielt ønsket dåp denne dagen.

Vårt Land viser i dag dette bildet (under) og skriver om Ågotsmessen:

Ågotsmesse er en av primstavens minst markerte dager. Men 5. februar er minnedagen for Den hellige Agata fra Sicilia, som led martyrdøden i 251. Hun avslo tilnærmelser fra en romersk prefekt, da hun avviste ham ble hun forfulgt som kristen. Legenden forteller at hun ble torturert, men i fengselet fkk hun besøk av St. Peter og en engel som helbredet henne.

Om bildet skriver Vårt Land: «St. Agatha pleid av St. Peter og engel i fengselet, malt av Alessandro Turchi, og fnnes i Walters Art Museum i Baltimore. Det er scenen i maleriet til Alessandro Turchi (1578-1649), som tidlig i barokken har tatt opp Caravaggios dramatiske lyssetting.»

På katolsk.no kan man lese mye mer om den hellige Agata.

Tilbake i kalde Oslo

I går kveld kom vi tilbake til Oslo etter en måned i varmen. En nokså ubehagelig overgang må jeg si; flere kuldegrader og is på alle fortauer – men gradvis venner vi oss vel til det, og det har allerede blitt en hel del lysere.

Reformasjonen i Danmark

Katolsk orientering skriver (les siste side her) i sitt siste nummer om hvordan reformasjonen (med slu taktikk å rå makt) ble innført i Danmark i 1536. Der kan vi lese bl.a.:

… Hvad skete der egentlig, den gang Danmark så pludseligt kasserede 600 års historie som et katolsk land i Europa til fordel for Luthers nyfortolkning? Det er et spørgsmål, der også må rejses og belyses nu ved jubilæumsåret. Selvfølgelig har enhver af vore mange danmarkshistorier, der stadig udkommer, skildringer af de dramatiske politiske og kirkelige begivenheder, der fandt sted i disse år.

Om natten den 11.-12. august afholdt kong Christian et hemmeligt krigsråd. Deltagerne var to holstenere, feltherren Johan Rantzau og diplomaten Melchior Rantzau, samt netop Johan Pein selv og nogle officerer for lejetropperne, men ingen danskere!

Det var dette tyske ”krigsråd”, der besluttede straks at tage ”biskopperne ved vingebenet”. København blev sat i undtagelsestilstand, i tre dage lukkedes alle porte. Om morgenen kl. 4 blev de tre biskopper, der var kommet til byen for at deltage i herredagen, nemlig Torben Bille af Lund, Joachim Rønnov af Roskilde og Oluf Munk af Ribe arresterede af soldaterne og fængslet i Blåtårn på Københavns Slot. Derefter blev flere militærkolonner sendt ud i landet for også at pågribe de andre biskopper.

Først kl. 8 om morgenen blev de verdslige danske rigsråder sammenkaldt og orienteret. Kongen stillede dem et ultimatum. De skulle underskrive en samtykkeerklæring. For fremtiden skulle Danmark styres rent verdsligt, så ingen biskop mere måtte få noget gejstligt eller verdsligt embede her i landet. Bispernes gods skulle konfiskeres til fordel for kronens økonomi, og Luthers lære prædikes frit i Danmark. Kl. 6 om aftenen havde rigsråderne underskrevet, dog med et vigtigt forbehold: ”Dette skal kun gælde, indtil et almindeligt koncil, hvor Danmark deltog, havde bestemt noget andet”. På den måde markerede de katolske rigsråder dog deres mening. I breve dagen efter til sine evangeliske fyrstekolleger, Filip af Hessen og Ernst af Braunsweig, røbede kongen, at han havde truet rigsråderne med bispernes skæbne, hvis de ikke føjede sig.

De udsendte militærkolonner fik snart arresteret de øvrige biskopper rundt om i landet. Dog ikke uden modstand. Biskop Jørgen Friis forsvarede sig mod Johan Rantzau på Hald Slot, men blev narret ud til en forhandling og så pågrebet. Biskop Ove Bille af Århus var så anset, at selv kongen tøvede. Men da han nægtede at beordre sin høvedsmand på Silkeborg Slot til at overgive sig, blev også han taget i forvaring.

Dette var naturligvis et ”statskup”, der skaffede kong Christian III af med konkurrenter i Rigsrådet og tilmed forøgede krongodset med ca 1/4 af Danmark. Men i virkeligheden var det vigtigste resultat, at han dermed for altid fjernede selve Den katolske Kirkes ledelse, biskopperne. Som Danmarks officielle religion fandtes Den katolske Kirke ikke mere. Kongen havde fået helt frie hænder til at nå sit eget religiøse mål, nemlig at indføre Luthers tros- og kirkeforståelse i Danmark. …

Snø på Petersplassen i 1956

Det var visst mye snø i Europa vinteren 1956; fra mitt eget liv er jeg blitt fortalt at det var uframkommelig på veiene både da jeg skulle hjem fra fødeklinikken rett før jul 1955 og ved min dåp i slutten av januar 1956, og fra mine år i Arendal husker jeg bilder fra mars 1956 da folk måtte lage tuneller i snøen for å komme seg ut av huset.

NLM-bloggen kan vi lese om Roma den samme vinteren, bl.a.:

… this marvelous photo of seminarians of the North American College having a snowball fight in St Peter’s Square. The exact provenance of the photo is unknown, but the date would be in February of 1956, when Rome experienced its heaviest snowfall since 1796. Many of the national colleges in Rome had a distinctive design for their cassock, the wearing of which was, of course, absolutely mandatory at all times; that of the North American had blue buttons and piping, and a red fascia, but was only used by students. … Even without the fascia, the fact that they are enjoying the snow, and not desperately huddled around a radiator somewhere inside, clearly marks them as Americans.

Fint å tenke på dette når vi har fin varme på Gran Canaria.

Store omveltninger av tro og kirke i England

Nå har jeg lest ferdig Peter Marshalls bok Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det var interessant lesning, der rundt 70 år av engelsk kirkehistorie (ca 1520-1590) blir gjennomgått år for år, noen ganger uke for uke. Det viser hvordan de ulike monarkene, Henry, Edward, Mary og Elizabeth, bestemte hvordan mennesker i England og Wales (Irland og Skottland nevnes bare noe få ganger) skulle tro og oppføre seg i kirkene.

Så langt jeg kan se er dette en rettferdig framstilling av hva som skjedde, om hvor populær Den katolske kirke var i mesteparten av England (med noen få områder der en del mennesker hadde protestantiske sympatier) og hvor mye makt som ble brukt fra begge sider (flere ganger gis det presise tall over hvor mange som ble fengslet, flyktet fra landet eller ble drept).

Det har tatt ei uke å lese disse 600 sidene, men det har vært interessant og nyttig.

Fint vær her i januar

Nå har vi vært på Gran Canaria i to uker, med 4-5 timer studier hver dag, lange turer og bading (havet er ca 20 grader).

Theological Origins of Modernity

I januar skal jeg også lese The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

Bringing the history of political thought up to date and situating it against the backdrop of contemporary events, Gillespie’s analyses provide us a way to begin to have conversations with the Islamic world about what is perhaps the central question within each of the three monotheistic religions: if God is omnipotent, then what is the place of human freedom?

Litt over 20 grader varmt

Bildet over viser været vi kan regne med de neste dagene, her vi bor mellom Puerto Rico og Arguineguin på Gran Canaria. Jeg har i år begynt forsiktig på pensjonisttilværelsen, med å redusere mitt arbeid med ca. 10 %, nærmere bestemt ved i ta fri (uten lønn) hvert år i januar. Jeg leser da bl.a. de bøkene jeg har nevnt her på bloggen.

En passende straff – vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten

Vårt Land trykker i dag mitt innlegg om avslutningen av Den katolske kirkes medlemsregistreringsproblemer – slik ser i alle fall jeg på det etter tingrettens dom.

Vårt Land laget et ganske overraskende og underlig oppslag om mitt innlegg på førstesiden, da de med mitt navn og bilde erklærer: Vi rotet det skikkelig til med medlemsregistreringen. Det sa jeg også, men mitt hovedpoeng var at vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten. De skrev inn noen ingresser i teksten som jeg syns passet dårlig, men ellers trykket de jo det jeg skrev:


En passende straff

Nå som det er blitt kjent at statsadvokaten ikke anker tingrettens dom og strek (langt på vei) er satt for konsekvensene av Oslo katolske bispedømmes uakseptable medlemsregistrering, kan jeg selv si meg ganske godt fornøyd med resultatet. OKBs tidligere økonom ble i tingretten frikjent fra påstanden om bedrageri; ganske klart og tydelig frikjent ifølge dommen. Det er jeg glad for.

Dernest dømmes OKB til en foretaksstraff for uaktsomt bedrageri, og det syns jeg også er passende – for vi rotet medlemsregistreringen skikkelig til for oss selv noen år. Dommen sier: «Retten finner ikke bevismessig dekning for å konstatere forsett fra foretakets side. Det er systemsvikten som er kritikkverdig i denne saken, og retten er overbevist om at denne svikten må karakteriseres som grovt uaktsom. Det manglet rutiner og retningslinjer. Det manglet ikke på advarsler … uten at det ble fulgt opp på en forsvarlig måte. …»

Ellers legger jeg også merke til at dommen bare beskriver selve registreringsmetoden, som ble avsluttet i oktober 2014. Den antyder ikke med ett ord at ting som skjedde de månedene OKB arbeidet med å få tidligere registrerte personer til å bekrefte sitt medlemskap, skulle være lovstridig, men det var jo pga. mistanker om nettopp slikt at OKB ble politianmeldt.

Saken er ikke helt avsluttet, siden det er berammet en sivil sak om et års tid, der OKB sier seg villige til å betale tilbake støtte for alle som hadde blitt feilregistrert, men ikke for personer som virkelig var katolikker – selv om de ikke hadde blitt registrert på korrekt måte. Får OKB medhold i den saken, vil erstatningsbeløpet reduseres til ca. 25% av det stat og kommune krever. Men OKB har allerede inngått avtaler om tilbakebetaling både med staten og kommunene, så dramatikken rundt dette har blitt svært redusert.

Alle som følger med vet også nå (bl.a. fra tallene for 2016 og 2017) at Den katolske kirke i Norge har flere medlemmer enn noen gang før, og alle er nå korrekt registrert. Det er altså ingen grunn til å tro at vi noen gang fikk støtte for flere medlemmer enn det antallet katolikker som bodde og bor i Norge. Det faktumet bør også hjelpe til å redusere dramatikken.

Vårt Land skrev i en leder for noen uker siden (9. desember) at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke» og at «det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt».

Her vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.

Julekrybber som viser de uskyldige barn i Betlehem

Vi er akkurat kommet til Gran Canaria og har sett to flotte og omfattende julekrybber her i Las Palmas, der vi skal være de første dagene – før vi reiser ned til enda mer varme i en leilighet mellom Puerto Rico og Arguineguin. Begge julekrybbene – den første ved byens gamle sentrum, San Telmo-parken, og den andre (i sand) ved Canteras-straneden ved byens nye sentrum lenger nord – viser også en scene med de uskyldige barn i Betlehem.

I dag er det forøvrig akkurat 23 år siden min opptagelse i Den katolske kirke.

SKIFTET – vikingetid og kristen tro

Jeg interesserer meg også for overgangen mellom hedensk tro og kristen tro i Norden for litt over tusen år siden, og leser i disse dager boka: SKIFTET – VIKINGATIDA SED OCH KRISTEN TRO, Kyhlberg‚ Ola (Red.), Tesch‚ Sten (Red.), Weman‚ Gunnar (Red.)

Den er utgitt på det svenske Artos forlag, som skriver om den:

Den här boken handlar om det långa skiftet mellan vikingatida livstolkning och praktiserad kristen tro i främst Mälardalen. Genom olika utgrävningar har föremål, gravar, hus- och kyrko- grunder kommit att bli en inspirerande kunskapsbank, tillsammans med det som idag finns ovan jord i form av runstenar, kyrkoruiner och kyrkobyggnader. Flera av forskarna använder sig också av skriftliga källor, något som bidrar till att skapa en fruktbar spänning i förhållande till det arkeologiska materialet.

Sammantaget utgör detta underlaget för den här bokens samtal och reflektioner mellan arkeologer, religionsvetare och teologer. Skiftet mellan två dåtida tolkningsmodeller diskuteras framför allt såsom uttryck för en process – ungefär så som dagens svenska samhälle också lever under uppenbara förändringsvillkor för enskilda människor och grupper. Snarare än svar på hur skiftet fick sin religiöst organisatoriska form, söker den här boken med sina 13 enskilda bidrag problematisera och öppna för ett fortsatt fördjupat samtal.

Statsadvokaten anker ikke dommen

Oslo katolske bispedømme (OKB) fikk en ganske positiv domfellelse for to uker siden; vår tidligere økonom ble frikjent mens bispedømmet fikk en foretaksbot for sin uryddige medlemsregistrering. Katolsk.no skriver om denne saken i dag, bl.a.:

Statsadvokaten i Oslo anker ikke dommen i straffesaken mot OKB og bispedømmets tidligere økonom. … I Oslo tingretts dom av 8. desember 2017 ble bispedømmets tidligere økonom frifunnet for tiltalen om grovt bedrageri, mens bispedømmet ble ilagt en bot på 2 millioner kroner for grov uaktsomhet i forbindelse med medlemsregistreringen i perioden 2011-2014.

Jeg har selv sendt et leserinnlegg til Vårt Land om dette i dag, og håper å få det på trykk om ikke lenge – men julen gjør det jo litt vanskelig. Der skriver jeg som overskrift: «En passende straff«, og avslutningsvis: «Så når Vårt Land i en leder for et par uker siden skrev at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke. Det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt», vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.»

Jeg er usikker på om Vårt Land vil trykke mitt innlegg, men i alle fall vil det kommer på Verdidebatt om ikke lenge. Jeg så nettopp gjennom mine innlegg på Verdidebatt (her kan man se dem alle), og ser at jeg der i stor grad har skrevet om medlemsregistreringssaken. Innlegget jeg husker best skrev jeg i en dal en times tid nord for Milano på sommerferie i juli 2015 – les det her. Der skrev jeg bl.a.:

Fylkesmannen får følgende tall, når de ikke tar med personer som har bekreftet at de er katolikker og ønsker å være registrert som medlemmer:

2011 mottatt støtte for for mange personer – 6.524 – à kr 412 = kr 2.687.888
2012 mottatt støtte for for mange personer – 18.143 – à kr 404 = kr 7.329.772
2013 mottatt støtte for for mange personer – 29.411 à kr 422 = kr 12.411.442
2014 mottatt støtte for for mange personer – 40.429 à kr 449 = kr 18.152.621
SUM kr 40.581.723

Selvsagt må Oslo katolske bispedømme tilbakebetale en hel del penger for sin feilaktige registreringspraksis de siste årene. Men når vi regner med (og altså godkjenner) de som har bekreftet sitt medlemskap, men trekker fra alle som er blitt feilregistrert (ikke er katolikker), de som er katolikker men ikke ønsker å være registrert, og alle de som vi ikke hadde klart å få noe svar fra innen midten av mars (og disse er det flest av), får vi følgende tall: (NB disse utregningene er mine private, og må regnes som ganske omtrentlige.)

2011 mottatt støtte for for mange personer – 0 à kr 412 = kr 0
2012 mottatt støtte for for mange personer – 2.330 à kr 404 = kr 941.320
2013 mottatt støtte for for mange personer – 7.320 à kr 422 = kr 3.089.040
2014 mottatt støtte for for mange personer – 12.621 à kr 449 = kr 5.666.829
SUM kr 9.697.189

Vi ser altså at en veldig stor del av summen (30 millioner av de 40 millionene) kommer av at Fylkesmannen har forkastet bekreftelsene for registrerte medlemmer – inntil den dagen bekreftelsen er mottatt. Men det er svært underlig at de vil legge så stor vekt på en definisjon som aldri hadde blitt kommunisert før i februar 2015. De nordiske folkekirkene visste ikke noe om dette, katolikkene visste ikke noe om dette, og flere personer (også fra departementet) uttrykker at disse reglene må klargjøres. …

Heretics and Believers: A History of the English Reformation

Dette er den andre av Peter Marshalls bøker jeg skal lese over nyttår: Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det er en stor bok, på 672 sider, utgitt av Yale University Press i mai 2017. Amazon beskriver den slik:

Centuries on, what the Reformation was and what it accomplished remain deeply contentious. Peter Marshall’s sweeping new history-the first major overview for general readers in a generation-argues that sixteenth-century England was a society neither desperate for nor allergic to change, but one open to ideas of «reform» in various competing guises. King Henry VIII wanted an orderly, uniform Reformation, but his actions opened a Pandora’s Box from which pluralism and diversity flowed and rooted themselves in English life. With sensitivity to individual experience as well as masterfully synthesizing historical and institutional developments, Marshall frames the perceptions and actions of people great and small, from monarchs and bishops to ordinary families and ecclesiastics, against a backdrop of profound change that altered the meanings of «religion» itself. This engaging history reveals what was really at stake in the overthrow of Catholic culture and the reshaping of the English Church.

Reformation England 1480-1642

Jeg har kjøpt mine to første bøker av Peter Marshall, historieprofessor, som Amazon omtaler slik:

Peter Marshall, a native of the Orkney Islands, has since 2006 been Professor of History at the University of Warwick, and is a leading expert in the history of the Reformation and its impact in the British Isles and beyond. He is a winner of the Harold J. Grimm Prize for Reformation History …

Den første boka jeg skal lese av ham heter: Reformation England 1480-1642, og Amazon beskriver den slik:

Reformation England 1480-1642 provides a clear and accessible narrative account of the English Reformation, explaining how historical interpretations of its major themes have changed and developed over the past few decades, where they currently stand – and where they seem likely to go.

A great deal of interesting and important new work on the English Reformation has appeared recently, such as lively debates on Queen Mary’s role, work on the divisive character of Puritanism, and studies on music and its part in the Reformation. The spate of new material indicates the importance and vibrancy of the topic, and also of the continued need for students and lecturers to have some means of orientating themselves among its thickets and by-ways. This revised edition takes into account new contributions to the subject and offers the author’s expert judgment on their meaning and significance.

«Doften av rykande vekar»

Etter jul skal jeg også lese denne boka, som jeg har store forventninger til: DOFTEN AV RYKANDE VEKAR – REFORMATIONEN UR FOLKETS PERSPEKTIV
Heiding S.J.‚ Fredrik (Red.), Nyman‚ Magnus (Red.)

Det svenske forlaget, Artos, skriver slik om boka:

Reformationen i Sverige var en kulturrevolution som genomfördes gradvis och mot folkflertalets önskan, en kulturrevolution i bemärkelsen att många centrala aspekter i tidigare generationers liv förändrades i grunden.

Bokens titel – Doften av rykande vekar – antyder att det som tilldrog sig fick vittgående konsekvenser: gillenas, klostrens och den äldre vardagsfromhetens lågor släcktes. Det sinnliga och kroppsliga trängdes undan till förmån för en mer abstrakt religiös tro. Pilgrimsvandringar blev olagliga och utbildningsväsendet nedprioriterades. Hur upplevde folket i socknar och städer allt det nya?

Men lågan slocknade inte för alltid. Mycket av det som då förbjöds ses i dag som något självklart över hela kristenheten, varför det är motiverat att tala om en »katolsk återkomst« i vår tid.

Reformasjonsmarkering i Danmark

I siste nummer av det danske Katolsk orientering kan vi les at «Danske Kirkers Råd satte med to velbesøgte reformationsseminarer den 1. og 2. december og en økumenisk gudstjeneste i Københavns lutherske Domkirke den 3. december … punktum for reformationsåret i Danmark. Kardinal Gerhard Müller, tidligere præfekt for Troslærekongregationen, var sammen med den reformerte professor emeritus Gerd Theissen indbudt til at deltage i seminaret …»

Katolsk orientering hadde også et kort intervju med kardinal Müller, der han bl.a. sa:

Hvad ser De som det største fremskridt inden for den økumeniske dialog?

Jeg ser processen efter det fælles romersk-katolske og lutherske dokument i 1999 om retfærdiggørelsen som det foreløbig største fremskridt. Retfærdiggørelsen sker gennem Guds nåde, som man må samarbejde med.

Hvad er de største forhindringer for enhed?

Kirkerne er alle lemmer på Kristi legeme. Vi har dåben, Bibelen og trosbekendelsen fælles. Vi går på vejen sammen og bygger Guds rige op sammen. Men vi har betydelige forskelle i embedsforståelsen og synet på sakramenterne. Biskopperne i den romerske kirke er efter katolsk opfattelse apostlenes efterfølgere. Som den første blandt biskopperne er paven et kriterium for enheden. Petrusembedet er den klippe, Kirken bygger på. Her er vi endnu langt fra hinanden. Vi har forskellige udgangspunkter for vores kirkesyn. For os kan Kirkens enhed ikke bare bestå i en platonisk, usynlig enhed, der består bagom de synlige strukturer. Forudsætningen for fuld enhed er en formulering af en fælles troslære og et fælles syn på sakramenterne.

Hvad forhindrer os i at have fælles kommunion?

Jeg kan godt forstå, at vi set ud fra et evangelisk synspunkt virker ekskluderende. Hos dem kan alle døbte jo som regel deltage i nadveren. Det er ikke muligt i Den katolske Kirke, fordi vi endnu ikke har den fulde enhed. Fællesskabet om dette sakramente er et udtryk for enhed. Men det drejer sig jo ikke bare om en følelsesmæssig enhed, så her er der en del, der skiller os. Vores nadversyn adskiller sig væsentligt fra hinanden. Vi tror på realpræsensen, mens der fra evangelisk side ikke er tale om en væsensforvandling af brød og vin. For de evangeliske består der kun en realpræsens ”in uso” – ved modtagelsen, sagde kardinal Müller.

Den hellige Lucia – og hennes kirke på Sicilia

På St Lucias dag husker jeg alltid våren 2005, da min kone og jeg besøkte Syracusa (på sørøst-kysten av Siciia) og så den gamle domkirken (med et sidekapell for St Lucia) som ligger midt i gamlebyen, faktisk er kirken bygget inne i et gammelt gresk tempel, noe man kan se tydelig på bilde to under. Bilde tre viser St Lucias kapell.

Om denne kirken kan vi lese på wikipedia:

The Cathedral was built by bishop Zosimo in the 7th century over the great Temple of Athena (5th century BC), on the Ortygia island. This was a Doric edifice with six columns on the short sides and 14 on the long ones: these can still be seen incorporated in the walls of the current church. The base of the Greek edifice had three steps. The interior of the church has a nave and two aisles. The roof of the nave is from Norman times, as well as the mosaics in the apses. The façade was rebuilt by Andrea Palma in 1725–1753, with a double order of Corinthian columns, and statues by Ignazio Marabitti. The most interesting pieces of the interior are a font with marble basin (12th–13th century), a silver statue of St. Lucy by Pietro Rizzo (1599), a ciborium by Luigi Vanvitelli, and a statue of the Madonna della Neve («Madonna of the Snow», 1512) by Antonello Gagini.

Katolsk.no skriver en del om St Lucia, bl.a.: «I domkirken i Siracusa, en praktfull basilika som er bygd inn i et antikt tempel, er et kapell viet henne. Der står en kronet sølvstatue med palmegren og oljelampe. Ellers er hennes attributter to øyne på et fat eller et sverd.»

Reformation Divided: Catholics, Protestants and the Conversion of England

Om ikke lenge skal jeg i en måneds tid kunne lese interessante bøker uten å gjøre så mye vanlig arbeid. Derfor har jeg kjøpt inn en del bøker, nesten alle om perioden 1400 til 1600, og de filosofiske og religiøse forandringene som da skjedde. Den første boka jeg vil presentere er Eamon Duffys Reformation Divided: Catholics, Protestants and the Conversion of England, som Amazon beskriver slik:

Published to mark the 500th anniversary of the events of 1517, Reformation Divided explores the impact in England of the cataclysmic transformations of European Christianity in the sixteenth and seventeenth centuries. The religious revolution initiated by Martin Luther is usually referred to as ‘The Reformation’, a tendentious description implying that the shattering of the medieval religious foundations of Europe was a single process, in which a defective form of Christianity was replaced by one that was unequivocally benign, ‘the midwife of the modern world’. The book challenges these assumptions by tracing the ways in which the project of reforming Christendom from within, initiated by Christian ‘humanists’ like Erasmus and Thomas More, broke apart into conflicting and often murderous energies and ideologies, dividing not only Catholic from Protestant, but creating deep internal rifts within all the churches which emerged from Europe’s religious conflicts.

The book is in three parts: In ‘Thomas More and Heresy’, Duffy examines how and why England’s greatest humanist apparently abandoned the tolerant humanism of his youthful masterpiece Utopia, and became the bitterest opponent of the early Protestant movement. ‘Counter-Reformation England’ explores the ways in which post-Reformation English Catholics accommodated themselves to a complex new identity as persecuted religious dissidents within their own country, but in a European context, active participants in the global renewal of the Catholic Church. The book’s final section ‘The Godly and the Conversion of England’ considers the ideals and difficulties of radical reformers attempting to transform the conventional Protestantism of post-Reformation England into something more ardent and committed. In addressing these subjects, Duffy shines new light on the fratricidal ideological conflicts which lasted for more than a century, and whose legacy continues to shape the modern world.

Frans Xaviers arm skal besøke Canada

Frans Xaviers minnedag er 3. desember, men ble ikke feiret i år siden det var 1. søndag i advent. Jeg var flere år sammen med Frans Xaverius-søstrene i Bergen, derfor kjenner jeg ekstra godt til denne kjente jesuitten og misjonæren (les om ham her). Hans legeme ligger i Goa i India, mens hans høyre underarm og hånd har i alle år ligget i jesuittenes hovedkirke i Roma.

Hans arm var også «på reise» på 500 års-markeringen av hans fødsel i 2006 (da jeg bodde i Roma), og nå skal den altså til Canada – leser vi på Catholic Herald.

St Francis Xavier’s severed right forearm and hand will embark on a month-long tour of Canada in the New Year.

The relic, which is usually displayed in a side-chapel in the Gesù church in Rome, will travel to Ottawa on January 3 before touring 14 cities across the country.

Speaking on CBC Radio, Angèle Regnier, the co-founder of Ottawa’s Catholic Christian Outreach, who will accompany the arm during its tour, joked that the experience will be like “doing a road trip with a friend”.

“I mean, I know it’s bones, but connected to that is a living friendship with St Francis Xavier,” she said. “I’m sure there’ll be a lot of interesting conversations as we go around.” …

St Francis Xavier is best known for his work evangelising various places in Asia, such as Japan and China. Various accounts say he personally baptised between 100,000 and 700,000 people, such that “sometimes, by the bare fatigue of administering that sacrament, he was scarce able to move his arm.”

After his death, his body was laid to rest in Goa, India, but the Jesuit superior general at the time wanted his right forearm and hand – which performed so many baptisms – brought back to Rome as a relic.

Organisers expect the tour to draw thousands of pilgrims.

Bildene under viser både Frans Xaviers arm og hans legeme (uten høyre underarm) i Goa.

Skroll til toppen