Forfatternavn:Oddvar

Forholdet til Kristus – det aller viktigste for pave Benedikt

Teologi /

Fredag kveld leste jeg en lang og svært interessant artikkel om hva som er det aller viktigste for pave Benedikt. John Allen skrev stykket etter å ha lest grundig gjennom pavens nye bok om Jesus fra Nasaret, samt å ha analysert også andre ting paven har gjort det siste året. Han skriver:

I set myself the task of studying the book «Jesus of Nazareth». The key question is, «Why this subject, and why now?» Yes, a pope talking about Jesus is hardly a thunderclap — but a pope talking about prayer or morality would be equally par for the course. Given Benedict’s fascination with liturgy, one might have expected him to turn his pen to that theme if it were purely a matter of indulging his own interests, or settling old academic scores. Yet the pope himself hinted that something more urgent is involved in Jesus of Nazareth, writing that he devoted «all his free moments» after his election to finishing the book. To be honest, that’s a bit of misdirection; popes don’t really have «free time,» and in any event, how they fill the moments in their day which are not formally scheduled usually is a good indicator of their real priorities. Thus the choice to write on Jesus, striving to put the Jesus of history and the Christ of faith back together again, is hardly casual.

What seems clear is that the motive for the book is also emerging as the core doctrinal concern of this pontificate: Christology. Put in a nutshell, Benedict’s thesis in Jesus of Nazareth is that there can be no humane social order or true moral progress apart from a right relationship with God; try as it might, a world organized etsi Deus non daretur, «as if God does not exist,» will be dysfunctional and ultimately inhumane. Jesus Christ, Benedict insists, is «the sign of God for human beings.» Presenting humanity with the proper teaching about Jesus is, therefore, according to Benedict, the highest form of public service the church has to offer.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Driver Den katolske kirke med evangelisering?

Katolsk, Økumenikk /

Den katolske kirke i Norge har det siste 18 månedene startet opp med «evangeliseringsuker»; her i Stavanger hadde vi nettopp en tidligere i april. Noen syns at ordene evangelisering og katolsk passer dårlig sammen, og det er nok slik at man for 10 år siden ikke kunnet snakket så tydelig om evangelisering i Den katolsk kirke i Norge.

Også andre steder er dette temaet kontroversielt; nylig har dte vært en ganske intens blog-debatt om dette på katolske blogger i USA, les her:

There has been a lively discussion at Fr. Dwight Longenecker’s blog over his post on his experience at the Evangelical Catholic Institute the weekend before. Fr. Mike and I also attended the Evangelical Catholic Institute (I spoke several times) – as did Cardinal Avery Dulles, who gave one of the keynotes.

There seems to be two issues: 1) simply the term «evangelical Catholic» which is perceived by some as off-putting in and of itself; and 2) the fear that focusing on calling Catholics to a personal relationship with Christ, to intentional discipleship, is somehow a rejection and/or minimization of the role of the Church and magisterium. If we lay down our catechism for a moment, we are repudiating doctrine and revelation and the authority of the Church’s teaching altogether and becoming Protestant.

What is, alas, no longer surprising for me, is to see clergy and lay people that I know to be devoted to Church teaching and meticulous about teaching with the Church being dismissed as covert dissenters because they are talking about the same thing that Pope Benedict has spoken about so movingly: personally following and entrusting one’s life to Christ.

Les videre om dette HER og HER.

Ekteskapsforberedelse – mange vil gifte seg

Katolsk, Teologi /

I vinter har jeg forberedt seks par som skal gifte seg til sommeren; noen par har jeg forberedt på norsk, noen på engelsk, og ett par til og med (delvis) på tysk. Noen skal gifte seg her i Stavanger (i vår egen kirke, i Domkirken og på Utstein kloster) og andre (halvparten) forbereder seg her for å gifte seg i utlandet (Spania, Frankrike og Litauen) og faktisk er alle parene økumeniske; katolsk-protestant i fem tilfeller, katolsk-ortodoks i ett.

Før en katolsk vielse må man forberede seg. Familiesenteret i Oslo katolske bispedømme har nylig utarbeida et godt undervisningsopplegg, som vi bruker der vi kan snakke norsk. På andre språk ligger det noe passende materiale på nettet, og faktisk viser det seg at Den katolske kirkes katekismes framstilling av ekteskapet er en god start for en bibelsk og teologisk forståelse av ekteskapet – og den fins på nettet på mange språk.

Her er katekismen oppsummering av hva ekteskapet er:

1659. Den hellige Paulus sier: «Ektemenn! Ha deres hustruer kjær, slik som Kristus viste sin kjærlighet til Kirken (…). Disse ordene rommer et stort mysterium, – jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken» (Ef 5, 25. 32).

1660. Ektepakten, hvor mann og kvinne oppretter seg imellom et inderlig fellesskap i liv og kjærlighet, ble grunnlagt av Skaperen og gitt særegne lover av Ham. Etter sin natur er den innrettet til ektefellenes beste, samt for å unnfange og oppdra barn. Ekteskap mellom døpte ble av Herren Kristus opphøyet til sakraments verdighet.

1661. Ekteskapets sakrament betegner foreningen mellom Kristus og Kirken. Det gir ektefellene den nåde å elske hverandre med den kjærlighet Kristus har til Kirken; slik fullkommengjør sakramentets nåde den menneskelige kjærlighet mellom ektefellene, styrker den uoppløselige enhet mellom dem og helliggjør dem på veien mot det evige liv. …

Ekteskapsforberedelse – mange vil gifte segLes mer »

Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken

Katolsk /

Kommende søndag, 29. april, er kallssøndag i Den katolske kirke over hele verden. Kall til prestetjeneste og ordensliv står i fokus, og pave Benedikt har skrevet en tekst for anledningen, som åpner slik: «Den årlige verdensdagen for bønn for kall er en passende anledning til å understreke kallenes betydning i Kirkens liv og sendelse, og til å intensivere vår bønn om at disse kall må øke i både antall og kvalitet. Ved den kommende feiring av denne dag ønsker jeg å henlede hele Guds folks oppmerksomhet mot temaet: «Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken».» Hele pavens budskap kan leses her (på norsk), og her er et lite utdrag:

Kirken beskrives som «et folk, som får sin enhet fra Faderen og Sønnen og den Hellige Ånds enhet», en enhet som avspeiler Guds sanne mysterium. Det vil si at Kirken avspeiler Treenighetens kjærlighet. Takket være den Hellige Ånds verk utgjør til og med alle Kirkens medlemmer «ett legeme og én ånd» i Kristus. Dette folket, som er organisk oppbygget under ledelse av sine hyrder, lever fellesskapets mysterium med Gud og med sine brødre og søstre; noe som især gjør seg gjeldende når fellesskapet samles til Eukaristien. Eukaristien er kilden til den kirkelige enhet som Jesus bad for den kvelden han skulle lide: «Fader … at de alle må være ett, likesom du, Fader, er i meg og jeg i deg, at de også må være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21).

Dette intime fellesskapet oppmuntrer til mange kall til tjeneste for Kirken, idet det beveger de troendes hjerter, som er gjennomtrengt av en guddommelig kjærlighet, til å vie seg helt til Guds rikes sak. For å fremme kall, er det derfor viktig at den pastorale omsorg er oppmerksom på det mysterium som Kirkens fellesskap utgjør: «For enhver, som lever i et kirkelig fellesskap hvor det hersker harmoni, hvor alle har et medansvar og lar seg lede av sin samvittighet, vil lettere erkjenne Herrens kall.» Omsorgen for kall krever derfor vedvarende opplæring i å lytte til Guds røst. Det var hva Elias gjorde, da han både hjalp den unge Samuel til å forstå hva Gud bad ham om og hjalp ham med straks å sette dette i verk (jf. 1 Samuel 3,9). Også i vår tid kan unge menneskers lærevillighet og trofaste åpenhet for Guds kall bare finne sted i et klima av intimt fellesskap med Gud, som først og fremst realiseres i bønn.

Kristi kors er menneskehetens frelse

Kirkefedre, Teologi /

Vår Herre ble trådt under føtter av døden, men til gjengjeld tråkket han på døden som på en vei. Han underkastet seg døden og gikk inn i den frivillig for å tilintetgjøre døden, mot dødens vilje. Vår Herre bar selv sitt kors, slik døden ville; men på korset ropte han høyt og kalte de døde opp av dødsriket, selv om døden ikke ville. Døden gav ham banesår ved hjelp av det legeme han hadde; med samme våpen overvant han døden.

Guddommen skjulte seg under menneskenaturen og kom på kloss hold av den morderiske død, og dermed ble døden drept. Døden drepte det naturlige liv, det overnaturlige liv drepte døden selv. Fordi døden ikke kunne sluke ham uten at han hadde et legeme, fordi helvetet ikke kunne svelge ham om han ikke hadde kjøtt, kom han til jomfruen for der å hente seg en stridsvogn han kunne kjøre ned i underverdenen på. I det legemet han tok opp i seg, stormet han dødsriket, rev opp skattkamrene der og kastet skattene for alle vinder. …

Kristi kors er menneskehetens frelseLes mer »

Eukaristien er pant på oppstandelsen

Kirkefedre, Teologi /

På alle måter ugudelige er de som forkaster hele Guds råd til frelse, som benekter at legemet kan bli frelst og håner troen på dets gjenfødelse og sier at det ikke kan bli uforgjengelig. Men dersom kjødet ikke kan bli frelst, da har heller ikke Herren løskjøpt oss ved sitt blod, da er heller ikke den eukaristiske kalk samfunn med hans blod, da er heller ikke det brød vi bryter, samfunn med hans legeme. Det finnes ikke noe blod som ikke kommer fra blodårene, kjøttet og resten av det som mennesket består av, og som Guds Ord virkelig ble og slik løskjøpte oss ved sitt blod. Derfor er det apostelen sier: ”I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse».

Og fordi vi er lemmer på hans legeme og næres ved hjelp av det skapte, den skapning han selv stiller til rådighet for oss ved å la solen gå opp og la det regne slik han vil, sa han at den kalk som stammer fra skaperverket, var hans eget blod, blod som styrker vårt eget blod, og han stadfestet at det brød som kommer fra skaperverket, var hans eget legeme som nærer vårt eget legeme. …

Eukaristien er pant på oppstandelsenLes mer »

Imponerende arbeid på www.katolsk.no

Katolsk /

De norske katolske nettsidene www.katolsk.no har svært mye informasjon på mange områder, men nå vil jeg skrive litt om alle helgenbiografiene som ligger der – PÅ DENNE ADRESSEN.

Det har vært slik i mange år nå, at når jeg trenger informasjon om en helgen (eller andre katolske saker), så søker jeg i katolsk.no, og med én gang er informasjonen der. Jeg snakka med den ansvarlige for helgenbiografiene Per Einar Odden, på prestevielsen sist lørdag (han er nå selv prestestudent), og han sa at alle de offisielt helligkårede etter ca 1450 hadde han dekka, men at det fortsatt var mange igjen.

Jeg hadde vanskelig for å forstå at det fortsatt kunne være mange igjen, det er svært lenge siden jeg har søkt etter en helgen på katolsk.no uten å finne ham eller henne. Men på helgensida kan vi lese: «Det er så mange navngitte helgener og salige i Kirken at det fremdeles vil ta lang tid før denne oversikten blir tilnærmelsesvis fullstendig. Likevel ligger det (ved utgangen av mars 2007) i overkant av 6400 biografier i denne oversikten, for drøyt 9700 personer og martyrgrupper.»

De fleste av oss klarer oss vel med de ti tusen viktigste helgenene, men jeg skal ikke prøve å stoppe Per Einar Odden og Mats Tande hvis de prøver å gjøre katolsk.no enda bedre.

Marsipan – hva har det med Venezia å gjøre?

Generelt /

Marsipan kommer av ordene «Marci panis» – nederst i posten står forklaringa.

Markus’ navn forbindes ofte med Venezia, fordi (sier historien) to kjøpmennen i år 828 røvet hans relikvier fra Alexandria for at de ikke skulle skjendes av de fremstormende muslimene. Da de kom til Venezia med sin dyrebare last den 31. januar 828, ble relikviene skrinlagt i den opprinnelige San Marco-kirken. Denne var forløperen for dagens katedral, som ble bygd mellom 1063 og 1073. Markus ble dermed byens skytshelgen, noe han fortsatt er, og den store plassen foran katedralen er på mange måter fortsatt byens sentrum.

Markus’ minnedag er 25. april. Dagen er også avmerket på den norske primstaven. I vesten er hans fest feiret siden 800-tallet. I øst ble han tidligere feiret den 23. september, mens nå feirer både kopterne, syrerne og bysantinerne ham den 25. april. Translasjonsfesten til Venezia er 31. januar. Andre Markusfester feires 25. juni (Venezia), 11. januar (grekerne) og 26. mars (kopterne). Informasjon hentet fra www.katolsk.no.

I Venezia velsignes på Markus’ festdag de så kalte Markus-brød (Marci panis), som er opphavet til ordet Marsipan.

(På bildet står jeg foran Markus-katedralen i Venezia, i juni 2000.)

Vi må drikke av den udelte Kirkes kilder

Økumenikk /

Den svenske avisa Dagen har også dekket Ulf Ekmans artikkel om sekulariseringen som får kristne til å samarbeide – som jeg skrev om i forrige post. Men noen er også kristiske til for mye samarbeid, som de mener kan føre til synretisme og det som verre er. I i gårsdagens utgave av Dagen får disse kritikerne svar fra Magnus Malm, som skriver om «den nye enheten» blant kristne.

Den enhet som i dag växer fram som en kraftig underström i svensk kristenhet, helt oberoende av konfessionell etikett, kan bara bli bestående om den hämtar sin vägledning ur den odelade kyrkans tro och liv, med dess självklara närhet till evangelierna. Här finns utrymme för en mångfald av uttryck och gudstjänstformer, men de bråddjupa källorna flödar av ett klart vatten.

… …vår egen kristna tradition rymmer källor, sprungna ur evangelierna, vars djup vår tids kyrka ännu bara anat.
Det är ur dessa källor – ur den odelade kyrkans rika andliga arv – som tidskriften Pilgrim, liksom de retreater och möten den inbjuder till, öser ur. Vad sedan gäller Wilfrid Stinissen och Per Mases behöver de inte mitt försvar. Inför en lång livsgärning som väglett oändligt många närmare den kristna trons djupa källor framträder klarheten i Jesu ord: ”På frukten skall trädet kännas.”

LES MALMS ARTIKKEL I DAGEN HER.

Festen for den hellige Markus – 25. april

Liturgi /

I dag feirer Den katolske kirke den hellige Markus, forfatteren av Markusevangeliet. Mange ting er usikkert rundt Markus, og på denne siden på www.katolsk.no finnes det mye informasjon, bl.a. dette:

Den hellige Markus skrev Markus-evangeliet. Han betraktes i vest som identisk med den Markus (Barnabas’ nevø) som nevnes av den hellige apostelen Paulus i brevet til kolosserne: «Aristark, min medfange, hilser dere, og det samme gjør Markus, fetter til Barnabas. Dere har fått beskjed om ham; ta godt imot ham hvis han kommer» (Kol 4,10). Han betraktes også som identisk med den Johannes Markus fra Apostlenes gjerninger som omtales flere ganger i Det nye Testamente: «Barnabas og Saulus utførte sitt oppdrag i Jerusalem og tok med seg Johannes med tilnavnet Markus da de drog derfra» (Apg 12,25).

… Den østlige tradisjonen har alltid hevdet at disse tre mennene (evangelisten Markus, Johannes Markus og Markus, Barnabas’ fetter) var tre forskjellige personer og at alle tre var blant Jesu sytti disipler. … …

Utenfor Alexandria var det en helligdom hvor han skal ha vært gravlagt, og dette hadde blitt et valfartssted på 400-tallet. Kirken ble satt i brann av araberne i 644, men senere gjenoppbygd av patriarkene Agathon (662-80) og Johannes av Samanhud (680-89). Markus’ navn forbindes ofte med Venezia, fordi de to kjøpmennene Buono da Malamocco og Rustico da Torcello i år 828 røvet hans relikvier fra Alexandria for at de ikke skulle skjendes av de fremstormende muslimene. Legenden forteller at de gjemte den helliges skjelett i en kurv under noe svinekjøtt, som muslimene ikke rørte. De kom til Venezia med sin dyrebare last den 31. januar 828. Relikviene ble skrinlagt i den opprinnelige San Marco-kirken, som dogen Giustiniano Partecipazio straks lot bygge. Den ble vigslet allerede i 832, men ble brent i 976. Den var forløperen for dagens katedral, som ble bygd mellom 1063 og 1073. Markus ble dermed byens skytshelgen, noe han fortsatt er.

Da 1900-årsjublieet for grunnleggelsen av den koptiske kirke ble feiret i 1968, ga pave Paul VI (1963-78) deler av Markus’ relikvier tilbake til Egypt og patriarken av Alexandria, og det ble bygd en katedral i Kairo for å huse dem. Hans hode er i en kirke i Alexandria som bærer hans navn, mens resten av relikviene fortsatt er i Markuskatedralen i Venezia.

Bilde fra prestevielsen

Katolsk /

Vi er blitt lova mange bilder fra Fredrik Hansens prestevielse på www.katolsk.no, men så langt har jeg ikke sett noen.

Fra Vårt lands nettsider har jeg nå funnet dette bildet av den aller mest sentrale handlingen under en presteordinasjon; biskopens håndspåleggelse.

Økumenikk mot sekulariseringen

Økumenikk /

For et par dager tiden stod det på trykk en artikkelen i den svenske avisa Dagens Nyheter en artikkel med denne innledningen: Livets Ord, Den katolske kirke, pinsevennene og den lutherske høykirkeligheten møtes i en ny økumenikk for å møte avkristningen. Flere enn vi aner vil bevare den kristne kulturarven. Kirken må ikke fjerne seg fra Bibelen og kirkens tradisjon, skriver Livets ords pastor Ulf Ekman.

Ulf Ekman skriver her videre:
Det är glädjande att en ny form av ekumenik nu växer fram i Sverige. Detta kan få större positiva konsekvenser än vad vi kan ana. 1900-talets sekularisering har gjort att stora delar av det svenska folket för första gången någonsin inte har vare sig kunskap eller kulturell trygghet i det 1000-åriga kristna arv som är en omistlig del av vår historia.

….. Vad som nu glädjande händer är att Kristustrogna ur olika sammanhang hittar varandra igen. Inte minst har det varit roligt att själv få vara med i den breddning och förändring som Livets Ord har fått göra de senare åren. Ett antal informella samtal har hållits mellan oss och företrädare från olika samfund, vilket har resulterat i större ödmjukhet och större förståelse – hos oss och hos andra.

Ett teologiskt fördjupnings- och omprövningsarbete i våra egna kretsar och hos mig personligen har ägt rum. Det som för ett antal år sedan verkade omöjligt är nu helt plötsligt mer naturligt.


LES HELE ARTIKKELEN HER.

Trosbevegelsen og Den katolske kirke

Økumenikk /

Jeg har lest en del svensk i kveld. Det begynte med en svært kritisk vurdering av Ulf Ekmans kontaketer med den katolske kirke og hans sympatier med katolsk teologi – på denne nettsiden, og fortsatte med at jeg leste følgende pressemelding fra Livets Ord etter at biskop Arborelius hadde samtal med Ulf Ekmann 7/9 i fjor om deres felles kristne tro:

Under onsdagskvällen den 27 september besökte den katolske biskopen Anders Arborelius Livets Ord. I en dryg timme samtalade han öppenhjärtigt med pastor Ulf Ekman på temat ”Vad har kristna gemensamt – den kristna trons olika yttringar”.

… Biskop Arborelius inledde samtalet med att berätta om sin bakgrund, hur han som tonåring konverterat till katolicismen och om sina 27 år i ett karmelit-kloster. .. Hela livet i klostret går ut på ett enda – att leva i Guds närvaro, att möta honom i bönen och att dela med sig av den kärlek man får uppleva till andra människor. Det är också mycket praktiskt arbete med hus och trädgård. Man måste få både Marta och Maria, praktiskt arbete och tillbedjan, att gå ihop i ett kristet liv.

… Gud blir en naturlig del av livet, man blir medveten om hans närvaro. Jag fick också en tillit till Guds ständiga kärlek till sitt folk och en medkänsla för de människor som irrar omkring i världen utan en tro på Gud.

Pastor Ulf och biskop Arborelius hann beröra många frågor under sitt samtal och trots skiljaktigheter, olika bakgrunder och erfarenheter genomsyrades kvällen av samförstånd och ömsesidig förståelse för trons olika yttringar i dagens Sverige. En lång stund ägnades åt att samtala kring vad frikyrkan har att ge den katolska kyrkan och vise versa.

… Människan lever i en miljö idag där man ser på tillvaron som ett objekt vi konsumerar. Vi har en tendens att nöja oss med det vi känner för och som ger oss behag. Vi blir bundna av hur det vi gör känns och vad vi får ut av det. Men Gud har rätt till vår tillbedjan även om vi inte känner för det. Det är vår plikt att tillbe Gud, det kan låta mekaniskt och lagiskt men jag tror att katolicismen kan bli en hjälp för människor där. Att komma och tillbe Gud eftersom han har rätt till det.

.. Vi kan som Kristi kropp bli enhetliga vittnen så att människor kan se Gud, sade pastor Ulf Ekman och tillade avslutningsvis: Det har varit underbart att få sitta och samtala tillsammans med en så genuin, kristen broder.

LES HELE DENNE TEKSTEN.

Hjemvendt bror – om Hans Fredrik Dahl

Katolsk /

Vårt Land skriver for noen få dager siden en artikkel om Hans Fredrik Dahl, som ble katolikk for et halvt år siden: Hans Fredrik Dahl omvendte seg på det som så ut til å kunne bli hans dødsleie. – Det kom som lyn fra klar himmel, men det oppleves likevel som å komme hjem, sier han om det som skjedde.


Hans Fredrik Dahl har en bror, Jakob (Dom Filip), som for mange år siden ble munk (karteuser, et av de aller strengeste ordenssamfunn), Dahls kone konverterte også til katolisismen for ikke lenge siden, men selv hadde hadde ikke tenkt så mye over akkurat det. Men i september i fjor fikk han slag og ble lagt inn på sykehus. Det var alvor, og plutselig sto det klart for ham at han ville be om å få den siste olje. Det ble tilkalt en prest, som ga ham sakramentet for syke. Deretter ba han om bli tatt opp i Kirken. Han hadde en følelse av hastverk, av at han ikke ville komme over det.

Vårt Land har skrevet et lang artikkel, og der står det bl.a.:
– Når begynte du å tro på Gud?
– Det gjorde jeg som barn. Gud kjennes ikke fremmed og merkelig for meg. Jeg har gått tilbake til noe opprinnelig i meg selv. Gudshengivelsen er som å ta på noen velbrukte klær. Merkelig nok. Det hadde jeg ikke trodd. Men slik er det. Jeg vil ikke dermed si at mitt mellomliggende liv som kulturradikaler har vært bortkastet.

– Lever du annerledes nå enn før?
– Jeg har skrevet til min bror og sagt at det er litt pussig at jeg nå er blitt en sedat vanekristen, i motsetning til hans blodige alvor. Men han skjenner på meg og sier at jeg ikke må se på meg selv som konvensjonell, men som en hverdagskristen, en som forsøker å forene hverdagslivet med læren. En praktiserende kristen – det er en alvorlig sak.

Les hele artikkelen i Vårt Land.

Bør en prest bruke internett aktivt?

Data/blogg /

Bør prester henvende seg mer til folk på nettet? Burde enhver menighetsprest hatt sin egen blogg, for eksempel?

Ja, jeg mener det. Men det krever at du går ned fra prekestolen. Du må være åpen for at det kommer synspunkter som ikke er politisk korrekte. Fra nettkirken.no får jeg et daglig åndelig budskap. De beste av disse tar utgangspunkt i hverdagen min, og så klarer de å «løfte opp» det til et budskap som betyr noe.

Hva med å legge ut prekener?

Det er helt greit. En skal bare være klar over at nettet har en annen form. En god preken egner seg i et kirkerom. Det er en en-til-alle-greie. På nettet er det i utgangspunktet korte tekster, mer rett på sak, det du lykkes med er det som har med dialog å gjøre. .. Det handler om at folk gjerne vil dele med hverandre, det er mye viktigere enn å bli snakket til.

Disse ordene har jeg tatt fra bloggen til Arne Berge, prest i Den norske kirke på Jæren. Han sier at det er Bjørn Tore Stig, «en ekte markedsfører», som uttaler dette i et intervju om kommunikasjon, prester og menigheter på nettet. Intervjuet står i Inter Collegas nr 2/2007, medlemsbladet til Presteforeninga.

Arne Berge skriver også videre om hvorfor han sjøl blogger:
«Tidlegare denne veka hadde eg ein samtale med ein god ven og kollega om bloggen min. Kva skriv eg eigentleg om og korfor skriv eg om akkurat dette? Vel, det er ikkje så greit å svara heilt klart på det. For det første er det viktig å seia at eg trivst med bloggen og med skrivinga. Elles hadde eg ikkje brukt tid på dette. Eg skriv sjølvsagt om ting som opptar meg, men langtfrå om alt som opptar meg. Nokre ting skriv eg om fordi eg trur det interesserer andre. Men det hender vel også eg skriv om ting som kanskje først og fremst interesserer meg sjølv?»

Bilde av en nyordinert prest – p. Fredrik

Katolsk /

Jeg hadde ikke med med kamera på prestevielsen sist lørdag, men jeg forstår at flere bilder (snart) skal legges ut på katolsk.no. Men nå har jeg fått tak i første bilde fra en artikkel i Drammens Tidende. Avisen skriver:

Det var smekkfullt i St. Olav Domkirke i Oslo da åssidengutten Fredrik Hansen (27) ble ordinert til prest av Biskop Bernt Eidsvig i går. Under vielsen måtte Hansen avgi presteløftene og lydighetsløfte, før han ble ikledt stola og messehagel. Til stede under seremonien var blant andre familie og venner fra Drammen, bispedømmets prester og prestestudenter fra Allen Hall i England, der Hansen har fått sin presteutdannelse.

Takket familien. -Vår tid er flink til å problematisere, og det er lett å se det vanskelige i en prests liv. Han må være ugift, får dårlig lønn og har lange arbeidsdager. Du møter dette på en realistisk måte, og det er godt at du ikke er flink til å problematisere, sa biskop Eidsvig i sin tale til Hansen.

Etter vielsen rettet Hansen en spesiell takk til sine foreldre og sin søster for den kjærlighet, støtte og oppmuntring de har gitt ham. Han takket også sine «hjemmemenigheter» Drammen, Larvik og Arendal. Hansen, som opprinnelig er protestant, ble opptatt i den katolske menigheten i Drammen i 1999.

En katolsk presteordinasjon – del 2.

Katolsk /

Her fortsetter presentasjonen av det som skjer i en katolsk presteordinasjon.

Etter Allehelgenslitaniet ber biskopen:
Herre, vår Gud, hør vår bønn: Utøs den Hellige Ånds velsignelse og prestedømmets nåde og kraft over denne din tjener. La din gavmildhet alltid følge ham som vi her fører frem for ditt åsyn for at han skal vies til prest. Ved Kristus, vår Herre.
Amen.

HÅNDSPÅLEGGELSE
Ordinanden kneler foran biskopen som i stillhet legger sine hender på hans hode.
Dette tegnet sammen med bønnen som følger vier ordinanden til prest. Som et tegn på prestenes fellesskap med biskopen gjør alle tilstedeværende prester det samme. De stiller seg rundt biskopen og blir stående under vigselsbønnen.

VIGSLINGSBØNN

Biskopen:
Stå oss bi, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud. …

En katolsk presteordinasjon – del 2.Les mer »

Pave Benedikt og Augustin (dvs. Augustins relikvier)

Katolsk /

Pave Benedikt var denne helga i Pavia, i det nordvestre Italia (sør for Milano). Der holdt han foredrag på universitetet, feiret messer, møtte mange mennesker – og han ba også foran Augustins relikvier, som bildet viser. (Selv visste jeg ingenting om Augustins relikvier inntil i dag.)

Følgende ble skrevet om besøket, litt før det fant sted: Soon after his election to the pontificate on April 19, 2005, Benedict XVI was invited by Fr. Robert Prevost, Prior General of the Augustinian order, to come and venerate the remains of St. Augustine which are conserved in the Basilica of San Pietro in Cieldoro, in Pavia. Having accepted invitation, the Holy Father will visit the Basilica where he will light a votive candle before the Saint’s casket in perennial memory of his visit.

The Pope will also bless the corner stone of the planned Augustinian cultural center, which the Order intends to dedicate to Benedict XVI, in honor of the strong spiritual and theological ties binding the Holy Father and the great Doctor of the Church.

LES MER OM DETTE BESØKET HER.

Hva skjer ved en katolsk presteordinasjon?

Katolsk /

Jeg har nevnt gårsdagens presteordinasjon flere ganger på bloggen allerede, og her skal jeg ta med hva man faktisk gjør ved ordinasjonen.
Messen gå på vanlig måte helt fram til evangelielesinga. Så skjer følgende:

PRESENTASJON AV KANDIDATEN
Ordinanden kalles fram, og presenteres for biskopen.

En prest: Herre biskop, vår hellige Mor, Kirken ber deg om å vie denne vår bror til prest.
Biskopen: Vet du om han er verdig.
En prest: De kristne som kjenner ham, er blitt rådspurt, og de som har rett til dømme om det, har sagt sin mening. Jeg vitner at han er funnet verdig til tjeneste som prest.
Biskopen: Vi setter vår lit til Herren, vår Gud og vår Frelser Jesus Kristus, og velger denne vår bror til prest.
Alle: Gud være lovet.

PREKEN (ved biskopen)

PRESTELØFTENE
Biskopen spør ordinanden om han er villig til å påta seg prestegjerningen i Kirken.

Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære deg villig til å påta deg denne tjenesten.
Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, å oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg. …

Hva skjer ved en katolsk presteordinasjon?Les mer »

Navnet Jesus blekner aldri

Katolsk /

Jeg har til stede på den katolske prestevielsen i Oslo> i dag (jeg skal skrive mer om den senere) og etter ordinasjonen delte den nye presten ut dette bønnekortet:

Be for

Fredrik Hansen

ordinert prest av

Msgr. Bernt Eidsvig, Can. Reg.

Biskop av Oslo

21. april 2007

St. Olav Domkirke

Navnet Jesus blekner aldri
det har satt min sjel i brann.

Det var nok litt overraskende at salmen/bedehussangen «Navnet Jesus blekner aldri» skulle få en så sentral plass i dag. Både ble salmen sunget med stor kraft i messen etter kommunion, dessuten satte den nyordinerte presten den som et motto på sitt ordinasjonskort. Ingen redsel her for den pietistiske bedehuskulturen, altså. Jeg syns det er flott, men jeg tror ikke det kunne ha hendt i det katolske Norge for 10 år siden – for da var pietistfrykten mer utbredt.

Skroll til toppen