Forfatternavn:Oddvar

Palmesøndag – Jesu triumf og hans lidelse

Liturgi /

Sist torsdag var vi katolske prester i Stavanger sammen med pastorer fra flere (mest engelskspråklige) menigheter og snakket om tekstene for palmesøndag. Både katolikker og anglikanere har pasjonen som hovedtema denne dagen, selv om palmesøndagsinntoget innleder messen. Den norske kirke, derimot, har ikke med noe om Jesu lidelse før langfredag.

I det første evangeliet fra Lukas 19,28-40 syntes flere av oss at det siste verset vardet mest talende: «Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett. De ropte: «Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer! Fred i himmelen og ære i det høyeste!» Noen fariseere som var med i folkemengden, sa til ham: «Mester, tal dine disipler til rette!» Men han svarte: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

Det siste verset sier noe om hvor stort og viktig det var at Jesus kom inn i Jerusalem som denne typen konge. Det sier også noe til alle kristne – og spesielt til forkynnere av Guds ord – om at vi er kalt til å forkynne dette glade budskap.

Konklusjonen på vår samtalene ble også at det fungerer godt å kombinere denne jublende innmarsjen med en lang og alvorlig lesning av Kristi lidelse – som i år er hentet fra Lukas 23,1-49. Pasjonen viser oss Jesu inngang i Jerusalem i det rette lys.

Slik avsluttes pasjonen fra Lukas, v44-49: Det var allerede den sjette time, og det ble da et mørke over hele landet helt til den niende time, fordi solen var formørket. Forhenget i templet revnet i to. Og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. Men da offiseren så det som hendte, priste han Gud og utbrøt: «Denne mannen var sannelig rettferdig!» Og alle som hadde samlet seg for å se på, slo seg for brystet da de så det som skjedde, og vendte hjem. Men alle hans venner og kjente stod langt borte og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.

Økumeniske minner fra Roma

Økumenikk /

I serien «Minner fra fjoråret i Roma», vil jeg nevne at jeg for akkurat et år siden vår på et interessant foredrag om Lutheraneres forhold til pavedømmet. «Jeg var nettopp på et foredrag på det økumeniske senteret i Roma, Centro pro unione, som ligger ved Piazza Navona, der vi også bor. Foredraget var ved den amerikanske, lutherske professoren William Rusch og handlet om i hvilken grad lutheranere i dag kan godta paveembedet.»

Fra fordraget vil jeg her bare ta fram min vurdering av det som ble sagt. (Interesserte kan lese hele referatet fra foredraget her.)

I felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 hadde man kommet veldig langt i retning av en full enighet i synet på rettferdiggjørelsen, derfor kunne man si at man kommet til en differensiert enighet om spørsmålet, med bare noen få ikke-kirkesplittende områder med uenighet tilbake.

Så langt har man vel på langt nær kommet mht. til pavens embede, og også mht. embedssynet generelt er man fortsatt langt borte fra en tilstrekkelig stor enighet. Om nattverden kunne man vel heller kunne tenke seg en ny felleserklæring – i alle fall mht. realpresensen, muligens også mht. offeraspektet av nattverden, men når det gjelder synet på paven og, enda vanskeligere, synet på kirkens ordinerte embede (spesielt bispeembedet) har lutheranere og katolikker fortsatt langt å gå.

På en måte syns jeg professor Rusch kom med lite nytt i sitt foredrag – mye av stoffer er også kommet frem i andre fora – bl.a. i et foredrag av Harding Meyer i Roma i 1997. Det helt nye han foreslo var å bruke det nye begrepet «differensiert praksis», men her hadde det vært enda mer interessant om han hadde vært litt mer konkret i å foreslå hvilke ulike praksiser de to kirkene skulle kunne akseptere.

Jeg skrev også selv en oppgave om dette temaet i april/mai i fjor – LES DEN HER.

Hva lærer Den katolske kirke om helvete?

Katolsk, Teologi /

Til oppslagene om hva pave Benedikt skal ha sagt (mye av det har han ikke sagt) om helvete sist søndag (les om det på min blog), kan det være nyttig å lese hva Den katolske kirkes katekisme sier om helvete:

1033. Vi kan ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot oss selv: «Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. Enhver som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg» (1 Joh 3, 15). Vår Herre advarer oss om at vi vil bli skilt fra Ham dersom vi ikke kommer de fattiges og de ringeste av Hans brødres nød i møte. Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket «helvete».

1034. Jesus taler ofte om «gehenna» hvor «ilden aldri går ut», som er gjort i stand for dem som inntil enden nekter å tro og omvende seg, og hvor både legemet og sjelen går til grunne. Jesus forkynner i alvorstunge ordelag at Han «skal sende sine engler ut for å luke vekk fra hans rike alle dem som handler urett (…) og kaste dem i den brennende ovn» (Matt 13, 41-42), og at Han vil avsi denne dommen: «Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild!» (Matt 25, 41.)

1035. Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, «den evige ild». Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1036. Utsagnene i Den Hellige Skrift og Kirkens lære om helvetet er en formaning om det ansvar mennesket må bruke sin frihet under, med henblikk på sin evige bestemmelse. Samtidig utgjør de et inntrengende kall til omvendelse: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til undergangen, og mange er de som slår inn på den. Men trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7, 13-14):

Men fordi vi hverken kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv er til ende, tre inn sammen med Ham til bryllupsfesten og finnes verdige til å bli regnet blant de velsignede, og ikke som dårlige og late tjenere bli sendt bort til den evige ild, i mørket utenfor der de gråter og hulker bittert.1646

1037. Gud forutbestemmer ingen til å gå i helvetet; for at så skal skje, kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og forherder seg inntil enden. I sin eukaristiske liturgi og i sine troendes daglige bønner bønnfaller Kirken om Guds barmhjertighet, Han som «ikke vil at noen skal gå fortapt, men at tvert imot alle skal komme til omvendelse» (2 Pet 3, 9):

Herre, ta nådig imot denne offergave fra oss, dine tjenere, og hele ditt folk. Styr våre dager i din fred, frels oss fra evig fordømmelse, og tell oss med blant dine utvalgte.

HELE DEN KATOLSKE KIRKES KATEKISME KAN LESES HER.

Giottos dommedag

Generelt /

Morgenbladet har en interessant artikkel om en utstilling av (kopier av) Giottos fresker fra Padova i Nordberg kirke i Oslo. (Min kone og jeg var selv i Scrovegni-kapellet i Padova sommeren 2000, en uforglemmelig opplevelse.) Trond Berg Eriksen har vært der og skrevet bl.a. dette interessante om forholdet til rikdom i middelalderen:

Før den hellige Frans’ tid hadde rikdom og ære vært synlige tegn på at mottagerne levde under nåden. Etter Frans blir rikdom og ære mistenkeliggjort. Særlig skeptisk er den fransiskanske tradisjonen til pengeutlånere som utbytter dem som ikke eier noe selv. Dante plasserer dem som driver med pengeutlån i den 7. krets av helvete. Giotto og Dante er åpenbart enige om at pengeutlånere er noe av det verste som finnes.

I 7. krets av Divina Commedia dukker det opp en mann med en svær pengepung smykket med bildet av en blå purke. Det er en felles bekjent av Dante og Giotto: Rinaldo Scrovegni, far til Giottos oppdragsgiver i kapellet i Padova. Pengeutlånerne hadde dårlig samvittighet for sitt syndige håndverk og drev en merkelig selvpisking – eller rettere sagt: botsøvelser – for at de pengene de hadde innkassert, ikke skulle koste dem saligheten.

Giotto viser ingen nåde i sine bilder til Scrovegni-kapellet. Han er en virkelig botspredikant og minner den rike familien på hvor de har fått pengene sine fra. Giotto plasserer Judas som mottar de 30 sølvpengene, og står der med den svære pungen sin, slik at alle som sitter i kapellet, får bildet midt i fleisen. Ikke noe sted er Kristus så aggressiv og ubøyelig som i bildet hvor han straffer dem som kjøpte og solgte i tempelgården. Det er sjelden man ser Vårherre knytte neven i kunsthistorien. Men der gjør han nettopp det, så han skremmer vettet av et par småunger inne i billedrommet.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Paven om helvete – en ikke-nyhet fra Vårt Land

Katolsk /

Vårt Land har i dag følgende dramatiske overskrift: Benedikt advarer mot helvete. Mener det tales lite om evig fortapelse og at helvete er et «sted der syndere brenner i en evig ild .»

Jarle Kallestad skriver her at:
– Helvete er ikke bare et religiøst symbol for å oppildne de troende, sa paven i sin søndagspreken, ifølge flere aviser.

Til en menighet i en forstad til Roma sa paven at det moderne mennesket, inkludert enkelte troende, har glemt at dersom de ikke innrømmer skyld og lover å ikke synde mer, risikerer de «evig fordømmelse – helvete,» skriver britiske The Times.

I søndagens preken til menigheten i Fidene omtalte han tilgivelse for synder som hjørnesteinen i den kristne tro, ifølge The Guardian.
– Jesus kom for å fortelle oss at alle er ønsket i paradis og at helvete, som det tales lite om i dag, eksisterer og er evig for dem som lukker dørene for denne kjærligheten.

Men mye av dette har paven ikke sagt, og jeg vil nok råde Kallestad og Vårt Land til å gå til kildene – og ikke bare til avisene som har spunnet videre på den eneste korte setningen der paven nevnte helvete: «Jesus kom for å fortelle oss at han ønsker oss alle i paradis, og at helvete, som det tales lite om i dag, eksisterer og er evig for dem som lukker hjertet for hans kjærlighet.» [E’ venuto Gesù per dirci che ci vuole tutti in Paradiso e che l’inferno, del quale poco si parla in questo nostro tempo, esiste ed è eterno per quanti chiudono il cuore al suo amore.]

Ellers har pave Benedikt ikke nevnt helvete med et eneste ord, så hvordan noen har klart å lage en slik ikke-nyhet, forstår jeg ikke. Les gjerne hele pavens preken her.

——— FORTSETTES ———

Jarle Kallestad i Vårt Land har svart på min kritikk, og sier at denne saken er presentert slik i svært mange aviser verden over (og det er den, ser jeg nå), og han regner så med at paven må ha sagt mer enn det som stod i manuskriptet (som jeg siterte). Det kan muligens tenkes (men jeg har ikke sett noe som antyder det), men jeg kan faktisk ikke tenke meg at paven har sagt at «helvete er et sted der syndere brenner i en evig ild». Muligens finner vi svaret i en artikkel i den engelske Guardian, der det står (implisitt) at at andre har smurt på litt for for tykt:

The 79-year old pontiff used a Mass in the gritty Fidene suburb of Rome to put damnation back on the agenda. «Jesus came to tell us everyone is wanted in paradise, and that hell, about which little gets said today, exists and is eternal for those who shut their hearts to his love,» Pope Benedict warned the congregation on Sunday.

The talk of fire and brimstone stopped there, as Pope Benedict failed to elaborate on what lay ahead for the sinner in the afterlife, adding only that «our real enemy is the attachment to sin, which can bring about the failure of our existence».

En katolsk blogger har følgende kommentar til medias dekning (muligens er vi her kommet til bunnen av mysteriet): The mere fact that the media report this as news shows the immense gulf between their grasp of Christian teaching and Benedict’s. And indeed, even in getting it right, they still manage to get it wrong. To be sure, they (kind of) get the main point (Benedict says hell is real, not a symbol designed to scare you into obeying the gospel), but then they completely misunderstand him. Here’s how:

Benedict takes great pains to say that, while hell is real, the scriptural imagery used to describe hell («everlasting fire») is not to be understood literalistically. He had wanted to reinforce the new Catholic catechism, which holds that hell is a «state of eternal separation from God», to be understood «symbolically rather than physically».

In 1999, pope John Paul II said heaven was «neither an abstraction nor a physical place in the clouds, but that fullness of communion with God, which is the goal of human life». Hell, by contrast, was «the ultimate consequence of sin itself. Rather than a place, hell indicates the state of those who freely and definitively separate themselves from God, the source of all life and joy».

So what does the media take away from this? Hell is a place where sinners really do burn in an everlasting fire, and not just a religious symbol designed to galvanise the faithful, Pope Benedict XVI has said.

These guys can’t seem to get it right even when the Pope holds the number two pencil in their hand and spells it out for them. They don’t seem to grasp that something can be real without being physical. And so, they wind up giving the impression the Pope believes Hell is a big cave in a Far Side cartoon, full of fire pits and sulfur with the demons in red tights from central casting. It takes a special kind of inability to comprehend to write an story like that.

Mer om Østerengs foredrag

Økumenikk /

Jeg nevnte for noen få dager siden Dag Øivind Østerengs foredrag om hva man kan gjøre som konservativ og ‘høykirkelig’ medlem i Den norske kirke, med den læremessige utglidningen og den mangelfulle ekklesiologien der. Her er det han skriver om hva slags løsninger man ikke kan velge. (Les hele hans foredrag her.)

Når (vi har slått fast at) det kirkelige fellesskapet er en forpliktelse, en skyldighet, en obligatio, så melder følgende spørsmål seg; hvor finner vi dette fellesskapet? Med hvem kan vi ha dette fellesskapet? Og omkring hva er det vi samles om i dette fellesskapet?

Og for å svare på det vil jeg begynne med å si noe om hva det ikke er vi samles om, men som i vår aktuelle situasjon ofte blir brukt som begrunnelse for å holde fast på det fellesskapet vi nå har i Den norske kirke (Dnk). Jeg vil peke på de dype sporene vi må opp av og ut av. …

A. Kirkens fellesskap er ikke grunnlagt på gode prester. Når gode prester blir brukt som begrunnelse for å holde fast på et menighetsliv og på et kirkelig fellesskap lokalt, da blir de gode prestene misbrukt. For Kirkens Herre har ikke grunnlagt kirken på kvaliteten av presteskapet, men på det store depositum han har betrodd kirken, og dermed også presteskapet. …

B. Kirkens fellesskap er ikke grunnlagt på det alminnelige prestedømme som demokratisk styringsorgan for kirkens ordo … I stedet finner vi helt klart en hierarkisk struktur for kirkens orden i Det nye testamente. Kristus er hodet, grunnlagt på de tolv.

C. Kirkens fellesskap er heller ikke grunnlagt på karismatisk lederskap, kongemakt eller en sosiologisk forankret enhetskultur. …

D. Kirken er heller ikke grunnlagt på en funksjon der evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes, men et personalt fellesskap med Den treenige Gud og hele Guds folk gjennom Kirken som midler, under det vi gjerne kaller for kirkens kjennetegn, notae ecclesiae. …

For min del har jeg kommet fram til at Augustana VII ikke må brukes reduksjonistisk på den måten at den legitimerer brudd på kirkens orden selv om denne orden sorterer under jus humanum. Men bare skal brukes som et kirkerettslig skjold mot heresi.

E. Det evangelium (evangelisk frihet), og det spiritualistiske kirkebegrep som de facto oppløser det forpliktende kirkefellesskapet og gjør hele kirkens ordo om til et adiaforon og til et spørsmål om individuell frihet – under påberopelsen av evangeliet, representerer et annet evangelium enn bibelens og er en annen kirke enn den Jesus grunnla på apostlene.

Kristendom og ateisme

Teologi /

«På siste del av 1900-tallet ble det svenske samfunnet preket av massiv mangel på interesse for religion. … spesielt kulturarbeidere og intellektuelle ble vant med å snakke om religiøs tro på en nedlatende måte – om man da ikke valgte å tie den i hjel. Sekulariseringen var på god vei og snart skulle ingen bry seg om slike rester fra en førmoderne tidsepoke. Men utviklingen gikk videre og i dag ser vi hvor grundig man tok feil. Til og med i Sverige påminnes vi nå daglig gjennom massemediene hvordan religionen fortsetter å prege menneskenes liv, på godt og vondt.»

Dette skriver det katoslke tidsskriftet Signum i sitt siste nummer, og de fortsetter: Det ointresse för religion som länge var dominerande i vårt land har numera ersatts av intresse och nyfikenhet, men också av misstro och avståndstagande. Parallellt med ett ökat intresse för andliga frågor har också det programmatiska motståndet mot religiös tro vuxit sig starkare. Klimatet har blivit mera polariserat när det gäller dessa frågor och under de senaste åren har religionen allt oftare ifrågasatts i den offentliga debatten. …

Men också de kristna finner sig allt mer ifrågasatta. Från att ha varit en självklar del av den svenska kulturen framställs kristendomen numera ofta som en avvikande åskådning, ibland som rent av farlig. Grundorsaken till detta är säkerligen den kristna trons vikande ställning bland befolkningen i stort. …

… Den förenklade, svartvita uppdelningen i ”ateister” och ”troende” gör inte alls rättvisa åt ett så mångfasetterat fenomen som religion. Om detta skrevs en insiktsfull debattartikel i Svenska Dagbladet den 30/12 av Åke Wennman, ateist, och Ted Harris, präst i Svenska kyrkan. Artikeln påminde också om den förpliktelse som den nya ateistiska rörelsens självbeteckning innebär: den som kallar sig humanist bör ha förståelse för det mänskliga livet i dess väldiga variationsrikedom, och bara i en hållning av tolerans kan man nå den försoning som världen av i dag behöver så väl. …

Den religiösa tron är sedan årtusenden en kulturskapande kraft i mänskliga samhällen världen över. Ateismen har ännu långt kvar till dess att den visat sig ha kunnat skapa människovärdiga samhällen. Hittills har ateismen varit ett massfenomen endast när den påtvingats folk av diktatorer. Den religiösa tron har å sin sida kunnat inspirera till samhällsbyggen och kulturyttringar under årtusenden, den har gett inspiration och vägledning åt otaliga människor världen över, den har lagt grunden för moraliska värden och har kunnat ge en mening åt det mänskliga livet också inför den oundvikliga dödens gräns. Är ateismen verkligen i stånd att hantera alla dessa aspekter av det mänskliga livet? Nog vore det önskvärt med en seriös dialog kring den frågan.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Paven kritiserer Europa

Generelt /


I forbindelse med EU’s 50-årsjubileum ble det holdt en konferanse i Roma der pave Benedikt 24. mars sa en del ganske kritiske ting om Europas holding til seg selv og sine kristne røtter. «Til og med før det fjerner seg fra Gud, ser Joseph Ratzinger at det gamle kontinentet skiller seg fra seg selv, fra sin egen identitet.”

Fifty years after the signing of the Treaty of Rome, which in 1957 brought into life what today is the European Union, Benedict XVI has formulated a very severe diagnosis of the status of the continent. He has even come to the point of stating that Europe is falling into a “remarkable form of apostasy.” …

The pope formulated this diagnosis while receiving in the Vatican’s Sala Clementina on March 24 the cardinals, bishops, and politicians who were taking part in a conference organized in Rome by the Commission of the Bishops’ Conferences of the European Community, COMECE, dedicated to the theme of “Values and perspectives for the Europe of tomorrow.”

LES MER OM DETTE HOS WWW.CHIESA.

Kan man fortsatt være lutheraner eller anglikaner?

Økumenikk /

Jeg snakket for noen dager siden med en sentralt plassert lekperson i Den norske kirke og personen var svært fortvilet og usikker på hva man nå skulle gjøre, når så mange biskoper, prester og lekfolk i statskirken hadde forlatt sentrale kristne moralske standpunkter.

I Den anglikanske kirke har man, som sikkert mange kjenner til, hatt enda større problemer på dette feltet, mest synlig etter bispevielsen av en homofilt samlevende mann i USA for fire år siden. For en måneds tid siden møttes mange anglikanske biskoper i Kenya for å prøve å løse problemene innenfor det anglikanske fellesskapet, og de kom med mange anbefalinger til Den episkopale kirke i USA – mest om hvordan dene kirken måtte gjøre det mulig for de konservative prester/medlemmer å leve ut sin overbevisning. Sist uke var biskopene i USA samlet til møte og de avviste mer eller mindre alle anbefalinger. Den anglikanske kirkes verdensvide kommunion ser vel ikke ut til å kunne reddes etter dette, og konservative prester/lekfolk i USA er blitt enda mer fortvilet.

På bloggen Pontifications har det de siste dagene vært en intens diskusjon om hva slags utvei man skal kunne finne. Der kan vi lese: “There is clearly no real place left for conservative Christians within TEC’s official structures”—so declares Fr Ephraim Radner in response to the recent pronouncements of the Episcopal House of Bishops. This, I know, was not an easy thing for him to say. Fr Radner has been a powerful voice for the reform of the Episcopal Church.

I would like to commend my past postings on the Episcopal Church and Anglicanism. Most of them were written before I decided to become Catholic. Episcopalians who are now wondering what to do may find them of interest.

LES VIDERE HER.

Paven hilste Det lutherske verdensforbund

Økumenikk /

Det lutherske verdensforbund har nettopp hatt et møte i Lund i Sverige, der de har feiret sitt eget 60-årsjubileum, og også sett framover. Ofte ble det nevnt at forskjeller ikke trenger true fellesskapet – vel fordi møtet diskuterte vanskelige ting som seksualetikk og familiespørsmål.

Vårt Land sier også at møtet diskuterte biskopens rolle. VL skriver bl.a.: I dokumentet slås det blant annet fast at biskoper skal opptre som ledere i kirken og være et pålitelig talerør i det offentlige rom. De er kalt til å være veiledere for menighetenes liv i det området de har ansvar for, spesielt gjennom å visitere menighetene og støtte fellesskapet deres. De har autoritet til og ansvar for å ordinere prester, og de skal ha tilsyn med forkynnelse og åndelig praksis i kirken, spesielt hos dem som er ordinert. Dette kan man ikke si er særlig klart, i alle fall ikke noe særlig teologisk – og jeg finner ingen ting om dette temaet på LWF’s nettsider.


Kardinal Kasper hilste sist søndag fra pave Benedikt, og sa bl.a. at paven paid tribute to the “always fruitful” dialogue between the LWF and Roman Catholic Church and the major progress in ecumenical relations after the Second Vatican Council.

“Ecumenical fellowship has [grown] all over the world through numerous encounters between Lutherans and Catholics,” said the pope in his greeting read to worshippers at the 25 March LWF 60th anniversary eucharistic worship service at the Lund Cathedral in Lund, Sweden. Walter Cardinal Kasper, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity delivered the greeting.

The pope described the relations between the two communions as “a gift of the Holy Spirit” which at the same time “commits us not to slacken in our ecumenical endeavors in the spirit of our Lord’s prayer ‘that they may all be one’” (John 17:21).

“We are called in common witness to proclaim the saving message of the Gospel of Jesus Christ to a world suffering distress and seeking orientation at so many points. After all, “we boast in our hope of sharing the glory of God” (Romans 5:2b).

Of the major progress in ecumenical relations made since the 1960s, Pope Benedict singled out the solemn signing of the Joint Declaration on the Doctrine of Justification on 31 October 1999 in Augsburg, Germany. He noted that the questions currently calling for further clarification include, above all, the understanding of the Church, its sacraments and its ministries.

Er eneste mulighet å bli katolikker?

Økumenikk /

Jeg skrev tidligere at Dag Øivind Østereng i februar holdt et foredrag om hva man kan gjøre som konservativ medlem i Den norske kirke, med den læremessige utglidningen osv. I dag fikk jeg beskjed om at hele foredraget hans kan leses på fbb’s nettsider – SE HER. På meg virker det som han mener at eneste løsning er å bli romersk-katolsk, les konklusjonen hans her:

Derfor kjenner jeg at det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken, det er å søke et nytt økumene, og peke på dette økumene som en felles vei for kristenfolket i Norge som bærer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vet at Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen er apostolisk og katolsk.

( .. det spriker. Noen går over i Frikirken, noen til DELK, noen til Messiaskirken, noen til Den nordisk-katolske kirke og noen tar steget over til den Ortodokse kirke eller konverterer til Den romersk-katolske kirke.) Vi ser at Normisjons menigheter (Norkirken, IMI-kirken, Storsalen etc.) selvstediggjøres og blir mer og mer autonome på siden av Dnk. Og Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet tenker mer og mer langs linjer om forsamlingsbygging. Det er sosiologien som fanger oss.

Min røst i denne debatten er; vi må alle kjenne kallet til å bryte opp og søke en kirkelig enhet for en ny tid, og jeg tror vi må gjøre det i en eller annen protestantisk samlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her i landet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange som vil gå den veien er for meg uinteressant, så lenge jeg ser det som vårt kall.

Kommentarer må vente på moderering

Data/blogg /

Etter å ha brukt et spamfilter i 9 måneder og ellers sluppet alle kommentarer inn direkte, endrer jeg nå praksis for en tid.

Nå vil alle kommentarer måtte vente til jeg har godkjent dem. Det burde ikke ta lang tid, noen timer i verste fall, men det er greit at alle som kommenterer vet hvorfor kommentaren ikke postes umiddelbart.

Jeg har brukt filteret Spam Karma 2 siden i fjor sommer, og vært ganske fornøyd med det. Men når jeg nå har ønsket å la alle kommentarervente på godkjenning, overstyrer Spam Karma dette. Derfor har jeg nå deaktivert Spam Karma – og lurer på hvor mye spam jeg får inn.

Om ikke lenge ønsker jeg å installere spamfilteret Aksimet på min WordPress blog, men da må jeg først oppgradere min WordPress til nyeste versjon 2.1 – jeg kjører fortsatt versjon 1.6, som jeg ellers liker godt. (Nå ser jeg forøvrig også at Spam Karma har et lite tillegg som gjør at moderering av kommentarer vil virke sammen med Spam Karma. Kanskje jeg heller installerer det.)

Gaarders syn på jødene

Generelt /

– Jostein Gaarder er ikke en som hater jøder. Men han er en som parodierer, forakter og latterliggjør jødenes religion, jødedommen, mener professor ved Menighetsfakultetet Oskar Skarsaune. Avisen Dagen refererer i dag dette fra en seminar som ble holdt i Oslo lørdag. Og avisen skriver videre.

Skarsaune oppfatter ikke Gaarders synspunkter som moderne antisemittisme, men som en tradisjonell kristen kritikk av jødedommen som religion, basert på den klassiske kristne karikatur og misforståelse av jødedommen.

– At dette er tilfelle, ser en tydeligst når Jostein Gaarder skal forklare grunnen til at jødedommen er forblitt «ruinen av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion». Grunnen til dette er at jødene i snart to tusen år har avvist Jesu budskap, framholdt Skarsaune.

Skarsaune synes Gaarder opptrer som om han ønsker å være en domsprofet for Israel, på linje med de gammeltestamentlige.

– Men det er en avgjørende forskjell på Gaarder og de gammeltestamentlige domsprofetene. Den dom over folket som de forkynte, var begrunnet i at folket hadde sviktet sin Gud og ikke fulgt hans lover og bud. Gaarders domsprofetier er grunngitt i at folket har holdt fast på sin religion og vært lydig mot den, hvilket er deres store ulykke. Skarpere kritikk av jødedommen kan vanskelig tenkes, men den bygger ikke på virkelig innsikt i jødedommen. Den bygger på en for lengst utdatert liberalteologisk karikatur av jødedommen, avsluttet Oskar Skarsaune.

En bok jeg bør lese

Teologi /


Jeg besøkte søndag ettermiddag min studiekamerat Torkild Masvie, som jeg sist så i Jerusalem for 15 år siden. Det var et hyggelig møte, der vi bl.a. snakket om det arbeidet Torkild hadde drevet på Caspari-senteret i Jerusalem. Han fortalte at Oskar Skarsaune har begynt på en viktig bokserie om forholdet mellom den kristen kirken og jødene – bøker som jeg skal prøve å få tak i så snart som mulig.

Boken «In the Shadow of the Temple» ble utgitt i 2002 og neste bok «Jewish Believers in Jesus: The Early Centuries» er klar i juni i år. Begge kan kjøpes på Amazon.

Forøvrig har Torkild startet et svært så dristig prosjekt i Oslo ved å stifte «Den lutherske kirke i Norge», også kalt Messiaskirken.

Pave Benedikts syn på Jesus Kristus

Teologi /

Vil pave Benedikt gi ut nye retningslinjer for messefeirngen i Den Katolske kirke? Ryktene om at dette snart skal skje er visst hetere enn noen gang. På bloggen Open Book er det en interessant analyse av hvorfor paven er så interessert i liturgien; det kommer av hans kjærlighet til Kristus – som altså også gir seg slike konkrete utslag. (Jeg har selv uthevet noen setninger i sitatet under.)

This is such a crucial moment, I think, for Benedict. Some folks scoff at my interest in the writings and words of Pope Benedict, but I do come by it honestly, I think. I was fairly unacquainted with him before his election, was brought up short, in a good way, by the homily he gave at his installation Mass, in which he went through the symbols with which he was being vested (the pallium, etc) and explained each one in this amazingly clear, pastoral and rich way. «There’s a teacher,» I thought.

What my husband says all the time is that the striking thing to him about Benedict is not just his understanding of theology and so one, but that he gets the problems. He understands what the core issues are, and not in any abstract way. He understands modern alienation, the temptation of secularization and relativism, as well as the very ordinary and constant problems Christians have as we attempt to live out our faith every day.

And for him, the answer is Christ. A recent editorial in the NCR(egister) lays it out: The Key to Benedict – which is not, as some would have you believe, nostalgia, a desire to «roll back» Vatican II, authoritarianism, control, or anything like that:

Pope Benedict, also, is simply and deeply devoted to the person of Christ, in all of his clarity and depth.

When secular newspapers write about Pope Benedict’s new post-synodal apostolic exhoratation Sacramentum Caritatis (The Sacrament of Charity), they say things like “Pope Refuses to Yield” or “Benedict Loves Latin” as if the Holy Father were merely imposing his personal preferences on the Church. HVIS DU HAR TID: …

Pave Benedikts syn på Jesus KristusLes mer »

5. søndag i fasten – Herrens bebudelse

Liturgi /

I går feiret vi femte søndag i fasten, men siden jeg var på møte i Oslo, hadde jeg ingen preken selv. Jeg vil bare kort nevne at evengeliet var Jesus i møte med kvinnen som var grepet i hor. TEKSTENE KAN LESES HER. I dag feiret vi så festen for Herrens bebudelse, som paven snakket en del om på Petersplassen søndag:

Because this year it falls on Lent Sunday, the Annunciation, an ancient festivity celebrated nine months before Christmas, will be observed tomorrow. The Pope decided however to mention “this wonderful mystery of the faith which we contemplate every day during the recitation of the Angelus.”

“The Annunciation is a humble, hidden event that no one saw or knew,” the Pope said, “except for Mary. But at the same time it is a decisive moment in the history of humanity. When the Virgin said ‘Yes’ to the Angel’s Annunciation, Jesus was conceived and with Him began a new era in history, which was eventually sanctioned by the ‘new and eternal covenant.”

“In fact,” the Pontiff said, “Mary’s Yes was the perfect reflection of that by Christ when he came into the world as one can read in the way the Letter to the Hebrews interprets Psalm 39: “Then I said, ‘As is written of me in the scroll, Behold, I come to do your will, O God’ (Heb 10: 7).”

The Son’s obedience mirrors that of the Mother and thus, thanks to the meeting of these two “Yes”, God was able to take a human form. Since it celebrates a central mystery of Christ, His incarnation, the Annunciation is also a Christological event.”

”Mary’s response to the Angel continues in the Church, which has been called to make Christ present in history, making itself available so that God may continue to visit humanity with His Mercy.” …

Finally, the Pope noted that “in this time of Lent, more frequently do we contemplate Our Lady who on Calvary seals the “Yes” she pronounced in Nazareth. United with Jesus, Witness of the Father’s love, Mary experienced the martyrdom of the soul. We invoke with confidence her intercession that the Church, faithful in its mission, may bear courageous witness to God’s love before the whole world.”

Bevegelsen Communione e Liberazione

Katolsk /


«Gå ut i verden med budskapet om sannheten, skjønnheten og freden som finnes i Kristus Forløseren.» Disse ordene av Johannes Paul II gjentok pave Benedikt sist lørdag da han møtte en stor gruppe medlemmer av organisasjonen Communione e Liberazione, 25 år etter at denne organisasjonen ble godkjent av paven.

A record 130,000 persons – almost twice the anticipated number – showed up in St. Peter’s Square today, in driving rain, for the assembly which marked the 25th anniversary of Pontifical recognition for C&L, the ecclesiastical movement founded by Don Luigi Giussani. …

The Pope, in his address, paid tribute to and expressed gratitude for the work of C&L, a movement born in 1970 to give witness to the world about «the beauty of being Christian, in an era when the prevailing view is that Christianity is something tedious and too oppressive as a way of life.»

Inevitably, the Pope turned his thoughts to Don Giussani and his search for beauty «which he found in Christ.» Therefore, the Pope said, «he committed himself to awakening among the youth a love for Christ – the Way, the Truth and the Life – reminding them that He alone is the way towards realizing the desires in man’s heart, and that Christ does not save us by ignoring our humanity but through it.»

The Pope said C&L, in carrying out Giussani’s teaching, has become «a community experience of faith» that is present in the Church «not by hierarchical decree and organization» but by «renewed encounter with the faith» motivated by the faithful themselves.

Den katolske katekismen om homofili

Teologi /

Den katolske kirkes katekisme har tre paragrafer om homofili, og disse har følgende hovedbudskap: 1) homoseksuelle handlinger kan ikke under noen omstendighet godkjennes, og 2) alle utslag av urettferdig diskriminering mot menensker med homoseksuelle tendenser skal unngås. Her er selve teksten i katekismen:

2357. Homoseksualitet betegner forhold mellom menn eller kvinner som føler seksuell tiltrekning, utelukkende eller altoverveiende, mot personer av samme kjønn. Den gir seg meget forskjellige utslag, betinget av tid og kultur. Det psykiske opphav til den er fremdeles i stor grad uoppklart. Med støtte i Den Hellige Skrift, som fremstiller dem som alvorlige utskeielser, har Tradisjonen alltid hevdet at «homoseksuelle handlinger er i seg selv tøylesløse». De strider mot naturloven. De utelukker den seksuelle handling fra å gi liv. De utgår ikke fra en sann følelsesmessig og seksuelt gjensidig utfyllelse. De kan ikke under noen omstendighet godkjennes.

2358. Et ikke ubetydelig antall menn og kvinner viser grunnleggende homoseksuelle tendenser. Denne tilbøyelighet, som er objektivt feilrettet, utgjør en prøvelse for de fleste av dem. Disse må tas imot med respekt, medfølelse og fintfølelse. Alle utslag av urettferdig diskriminering mot dem skal unngås. Slike personer er kalt til å virkeliggjøre Guds vilje i sitt liv, og dersom de er kristne, til å forene de vanskeligheter de kan møte i livet på grunn av sin legning, med Herrens korsoffer.

2359. Homoseksuelle mennesker er kalt til kyskhet. Ved selvbeherskelsens dyd, som virker oppdragende på den indre frihet, undertiden også støttet av et uegennyttig vennskap, ved bønn og sakramental nåde, kan og skal de gradvis og helhjertet nærme seg kristen fullkommenhet.

Liberale kirker i Tromsø

Katolsk /

Avisen Dagen melder i dag at tradisjenelle (lutherske) kristne i Tromsø føler seg mer og mer kirkeløse. Statskirkene i byen, med biskopen i spissen, forlater stadig tydeligere bibelske standpunkter. Dette er skremmende lesning også for en katolikk – selv om utviklinga ikke har kommet så langt i de fleste byene i Norge – vår kirke står jo absolutt fast i alle sentrale kristne etiske spørsmål.

Tirsdag vedtok menighetsrådet i Tromsø domkirke å åpne kirken for forbønn og velsignelse av homofile og lesbiske som inngår partnerskap.

– Vi er forferdet, men det var ikke annet å forvente slik det har utviklet seg over tid, sier Jostein Østvold, Normisjons forsamlingsleder i byen.

Gunnar Helge Ødegårdstuen, som er pastor for valgmenigheter i Tromsø og i Balsfjord, er ikke forbauset over homofilivedtaket. I følge han er det i samsvar med holdningen til de fleste prestene og menighetsrådene i byen.

– Vi er mange som er sterkt bekymret og som beklager dette meget sterkt. Men det overrasker ikke når man vet hva som har vært på gang med biskopen i spissen. Han sier klart i Nordlys torsdag at han vil arbeide aktivt for at dette skal bli en fast ordning, sier Ødegårdstuen.

Å trekke inn den karismatiske bevegelsen kan skape konflikt

Økumenikk /

Jeg skrev i forgårs om om den karismatiske bevegelsen i Den katolske kirken, som har vært med på å bremse flukten til pinsekirker i Latinamerika og Afrika. Men karismatiske ytringer og tendenser kan også være med på å skape konflikter. I går leste jeg om en helt nytt katolsk universitet i Florida, Ave Maria University, som nettopp har sagt opp en viktig prest, Father Joseph Fessio – stifter også av Ignatius Press, og tidligere student under Joseph Ratzinger.

Det ser ut til at han har blitt oppsagt pga uenighet om liturgien; skal den være klassisk katolsk (som Fessios står for) eller mer karismatisk preget, med bl.a. helbredelsesmesser (som eieren av universitetet går inn for).

LES MER OM DENNE SAKEN HER.

Skroll til toppen