Forfatternavn:Oddvar

Korsveien

Katolsk /

Fra den interessante bloggen fra Westminster Cathedral som jeg nevnte for noen dager siden, leser vi om den berømte ‘korsveien’ domkirken. Den er laget av Eric Gill og er både fantastisk flott og omstridt.

One of the great privileges of being at the Cathedral is to lead the Stations of the Cross on Fridays in Lent – this powerful devotion draws large crowds, as we walk with our Lord on his last journey. These images were taken last night, when Fr Tim was leading the devotion.

An added privilege at the Cathedral is that we boast the stupendous Stations of the Cross carved by Eric Gill. These are probably the greatest work of art we have in the Cathedral, and repay long and prayerful consideration. It is a joy to use them, not merely as artistic adornments, but as a real aid to prayer.

The Stations were carved by Eric Gill from 1913 – 1918, out of Hoptonwood stone.

Les mer – og se flere bilder – her.

Langfredag er også siste dagen vi går korsveien, som tradisjonelt har følgende stasjoner, og som man også kan se fra St Svithun kirke:

1. stasjon Jesus blir dømt til døden
2. stasjon Jesus mottar korset
3. stasjon Jesus faller første gang under korset
4. stasjon Jesus møter sin mor
5. stasjon Simon fra Kyrene hjelper Jesus å bære korset
6. stasjon Veronika rekker Jesus svetteduken
7. stasjon Jesus faller annen gang under korset
8. stasjon Jesus trøster Jerusalems kvinner
9. stasjon Jesus faller tredje gang under korset
10. stasjon Jesus blir kledt av
11. stasjon Jesus blir naglet til korset
12. stasjon Jesus dør på korset
13. stasjon Jesus blir tatt ned fra korset og lagt i sin mors fang
14. stasjonJesus blir gravlagt

Jesus vasker disiplenes føtter

Katolsk /

Én gang i året, skjærtorsdags kveld, vasker presten (eller biskopen, paven) føttene til en gruppe personer i menigheten, rett etter at vi har hørt evangeliet fra Johannes 13, bl.a. disse versene:

Jesus reiser seg da fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. … Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.

Det har vi nå nettopp gjort i St. Svithun kirke her i Stavanger, som i alle andre katolske kirker verden over. Og vi prøver også å lære at dette, som Jesus sier, slik at vi i vårt liv prøver å tjene andre.

Mange mennesker blir katolikker i påsken

Katolsk /

Det er vanlig i den katolske kirke at voksne som skal bli katolikker gjennom dåp, blir døpt påskenatt. Man begynner da gjerne på forbereelsen om høsten, og i løpet av fastetida gjør man ferdig noen forberedende riter før den store handligen, dåpen, i påskevigilien.

I andre land (ikke så ofte i Norge) blir også mennesker som skal konvertere, dvs. gå over til Den katolske kirke fra andre kirkesamfunn, opptatt i Kirken påskenatt – og mottar der konfirmasjonens sakrament og sin første hellige kommunion.

Jeg leste i dag på nettsidene til den amerikanske bispekonferansen, at ca 150 000 mennesker skal bli opptatt i Den katolsk kirke påsken i år, samme antall som i fjor, og ca like mange skal døpes som de som konverterer. The 2006 Official Catholic Directory reported 80,817 adults baptized in the Catholic Church and 73,684 coming into full communion the previous year. In addition, there were 943,264 infant baptisms.

De skriver også en hel del om hva slags menensker dette er, og hvordan det fordeler seg over bispedømmene. Det er 195 bispedømmer og 19 000 menigheter i USA.
LES HELE ARTIKKELEN HER.

Oljevigselsmessen – og onsdagens audiens

Katolsk, Liturgi /

For akkurat et år siden concelebrerte/deltok jeg med paven i Peterskirken på den årlige oljevigselsmessen, sammen med ca 1 000 andre prester. Det var en stor opplevelse, og det er usikkert om jeg skal få oppleve det flere ganger i mitt liv.

Selv om jeg ikke lenger er i Roma, er påskens program i år akkurat som i fjor, og i gårsdagens onsdagsaudiens på Petersplassen snakket paven om påskens hellige Triduum som begynner i dag, og sa:

«What we are celebrating over the coming days,» he said, «is the supreme confrontation between Light and Darkness, between Life and Death. We too must place ourselves in this context – aware of our own night, our own sins, our own responsibilities – if we wish to gain spiritual benefit from reliving the Paschal Mystery, which is the heart of our faith.»

The Holy Father recalled how on Holy Thursday, during the Chrism Mass, diocesan bishops and priests «renew the promises they made on the day of their priestly ordination,» and «the oils used for catechumens, to anoint the sick and for confirmation» are blessed. During Mass «in Cena Domini» the Christian community relives «the events of the Last Supper. In the Cencacle, the Redeemer wished, in the Sacrament of the bread and wine transformed into His Body and Blood, to anticipate the sacrifice of His life, His definitive gift of self to humanity.»

Following Mass «in Cena Domini» the faithful are invited «to adore the Blessed Sacrament, reliving Jesus’ agony in Gethsemane. … Thus they can better understand the mystery of Holy Thursday, which incorporates the supreme triple gift of priestly ministry, the Eucharist and the new Commandment of love.»

Holy Friday, Pope Benedict continued, «is a day of penance, of fasting and of prayer, of participation in the death of the Lord. … The community adores the Cross and takes the Eucharist, consuming the sacred species conserved from the Mass ‘in Cena Domini’ of the preceding day.» On Holy Friday, Christian tradition also includes «the Way of the Cross, which offers us the chance … to imprint the mystery of the Cross ever more deeply in our hearts.»

On Holy Saturday, the Pope proceeded, «Christians are called to interior meditation, … something often difficult to cultivate in our own times, in order to prepare for the Easter vigil» in which «the veil of sadness shrouding the Church for the death and burial of the Lord will be shattered by the cry of victory: Christ is risen and has overcome death forever!»

«The Paschal Mystery we relive in the Easter Triduum is not just a memory but a current reality. Even today, Christ overcomes sin and death with His love. Evil in all its forms does not have the last word. The final triumph is of Christ, truth, love! If we are prepared to suffer and die with Him, as St. Paul reminds us in the Easter vigil, His life become out life. It is upon this certainty,» the Pope concluded, «that our Christian lives are built.»

Det er viktig å delta i Kirkens liturgier

Teologi /

Som siste utdrag fra p. Arnfinn Harams artikkel om «Påskefeiringen og kirkens liturgi» tar jeg med en ganske tydelig påpekning av hva som er viktig for katolikker (og andre kristne). Han skriver det spesielt om den stille uke/ påsken, men det samme gjelder også for messefeiringen hver søndag.

Det er ikke mulig å leve som katolsk kristen i dag dersom vi uteblir fra kirken i Den stille uke og påsken. Hele summen av vår tro og vårt liv ligger der. I messen, i søndagsfeiringen og i selve påskehøytiden finner vi selve «troens mysterium» (1 Kor 11,26; 1 Tim 3,16). Vi skal feire dette slik at hele vårt liv blir en messe, en søndagsfeiring, en påske. Vi skal «rense ut den gamle surdeigen» fra livet vårt og bli «usyret brød», påskebrød, uten uoppgjorte synder som ligger og gjærer og hever seg (1 Kor 5, 6f). Ja, hele den kristnes liv er et påskemysterium; det er å kjenne «samfunnet med Hans lidelser og kraften av Hans oppstandelse». Da kan vi «glemme» det «Egypt» som vi alle sliter med å legge bak oss og «strekke oss ut» etter «det som ligger foran», det lovede land som er vår arv og vårt mål (Fil 3,12f). Som er livet selv.

Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Mange påskegudstjenester, men for mange?

Liturgi, Økumenikk /

Biskop Baasland siteres i dagens Vårt Land, og sier at menigheter som ikke kan skilte med flotte konserter og andre ekstra arrangementer nå i den stille uke, bør kutte ned på gudstjenesteantallet. Dette høres underlig ut for katolikker, for det vil være utenkelig for oss å ikke ha messer/ gudstjenester i våre sognekirker både skjærtorsdag, langfredag, påskenatt og påskedag.

Men Baasland sier: «For vanlige menigheter som hverken har stort musikalsk potensial eller skiturister, tror biskop Baasland løsningen kan være å legge kapasiteten i å gjøre én eller to gudstjenester (i løpet av uken) skikkelig gode.
– Skal de kutte de andre gudstjenestene for å prioritere én?
– Jeg synes godt de kan prioritere én eller to. Det er viktigere å lage noen store samlingspunkt enn mange små. Særlig vanskelig er det å få musikk-krefter til mange dager.

Katolske menigheter i Norge er heldigvis i den situasjon at kirkene flommer over av folk, også i påsken, slik at vi faktisk må ha flere messer enn vi burde. De største helligdagene (spesielt skjærtorsdag) bør nemlig hele menigheten helst være sammen, men her i Stavanger må vi ha fire/fem messer hver hellidag for å få plass til folk. Jeg talte nettopp opp og ser at vi skal ha 27 messer fra palmesøndag til 2. påskedag, pluss 4 i distriktet utenfor Stavanger.

Se hele messeplanen her.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

Jesus fullbyrder den jødiske påsken

Liturgi /

P. Arnfinn Haram skriver dette om påsken og Kirkens liturgi:

Israel skulle hvert år feire påskehøytiden – som en påminnelse om den første og egentlige påsken (2 Mos 13). I den jødiske påskefeiringen blir fortidens store hendelser gjort nærværende slik at alle som deltar i påskemåltidet, deltar i det som skjedde den gang. En «israelitt» er en som er utfridd fra slaveriet i Egypt, som har slaktet påskelammet og smurt blodet på sin dørstokk, som har gått tørrskodd gjennom Det røde hav, som har mottatt paktsloven ved Sinai og holdt gudstjeneste for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Alt dette blir fullbyrdet i Jesu Kristi påske. Han er både offerlammet og offerpresten, og han gir oss et nytt påskemåltid når han innstifter eukaristien (messen) der han selv er tilstede med sitt legeme og blod. Vi er det nye gudsfolket, Kirken, som er utfridd fra syndens, dødens og djevelens slaveri for å tilbe og tjene Gud i samsvar med Guds paktsvilje.

Rent historisk sett er det også slik at påsken er det første elementet i Kirkens liturgiske ordning, selve begynnelsen på det som senere utviklet seg til det vi kaller kirkeåret, Kirkens liturgiske år. Og aller først kom feiringen av søndagen, Herrens dag, som den ukentlige fest for Kristi oppstandelse. Søndagen er både «ukens første dag» og «den åttende dagen». De syv ukedagene som munner ut i sabbaten (den syvende dagen) står symbolsk for det fullendte – for Guds hvile etter at han hadde fullført sitt skaperverk. Det at han «hviler» sier det samme som når det står: «Og Gud så at det var godt» (1 Mos 1).

Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Hva inneholder St Olav tidsskrift?

Teologi /

Jeg postet i går en kort artikkel fra siste nummer av St Olav tidsskrift. Her vil jeg bare vise til hva siste nummer av tidsskriftet (som jeg de siste pardagene har lest med interesse) inneholder. Etter at den nye redaktøren begynt i fjor høst, har de ønsket å få opp nettsider for tidsskriftet, men så langt har de ikke kommet ennå. Så langt inneholder nettsiden svært lite – men nok til å bestille et abonnement. (!)

Innhold St Olav tidsskrift. Nr: 3 – 2007. Årgang 119

Opplysningstidens nye advokater – kristne? v/ redaktøren

Å se menneskets begrensninger. Erkjennelse, sannhet og vitenskap hos Thomas av Aquino. Av Henning Laugerud

Er den kristne tro en verdensanskuelse? Noen tanker rundt Rudolf Bultmanns forståelse av den kristne tro i en antikk kontekst. Av Henrik Holm

Ekteskapet – institusjon med fremtid? Av Ulrik Sverdrup-Thygeson

Nytt konfesjonelt landskap i Europa en berikelse. (om Romania og Bulgaria)

Teologi og dyr – hva har de to med hverandre å gjøre? Av p. Aage Hauken o.p.

Bokanmeldelse: Korstogene. Av Eivor Oftestad.

Bokanmeldelse: To helgenbiografier. (MorTeresa og Padre Pio) Av Sigurd Hareide

Alvorlig talt: Karakterdannelse. Av Janne Haaland Matlary

Katarina av Siena. Veien til omvendelse (dikt)

Jürgen Habermas svarer på Pavens forelesning i Regensburg

Debatt: sann menneskelighet. Av p. Arne Marco Kirsebom SS.CC.

Blikk på tiden: Immanuel Kant – en veiviser? Ja! v/ redaktøren

En interessant ny katolsk blog

Data/blogg /

I dag fikk jeg et tips om å besøke bloggen til Monsignore Mark Langham, prest/administrator ved Westminster Cathedral – den katolske domkirken i London.

Den interessante bloggen ser ut til å ha blitt startet i desember i fjor, og Msgr. Langham skriver om det som skjer i domkirken, både messer og spesielle arrangemnter – samt om kirkens historie og arkitektur – med interessant tekst og mange flotte bilder.

Fra året (1997-98) jeg var på presteseminar i London har jeg mange gode minner fra denne flotte og spesielle katedralen. BESØK BLOGGEN HER.

Forbindelsen mellom påsken og søndagen

Liturgi /

Søndagen er Kirkens egentlige og første påskedag – en dag som representerer både den første skapelsesdagen, Kristi oppstandelsesdag og «den ytterste dag». Alle disse «dagene» er «Herrens dag». Det vi feirer i påsken – og dermed hver søndag – er hele skapelsens forløsning og fornyelse! Det er viktig at vi ikke har for små dimensjoner på det som skjer i påsken. Det dreier seg ikke bare om menneskets frelse, men også om frelse for naturen og universet.

Slik søndagen, som den ukentlige påskedag, er den innerste kjernen i Kirkens festår, slik er eukaristien (messen) kjernen i all liturgi. Hver eukaristi, hver messe, er en påskefeiring og derfor hører eukaristien primært med til feiringen av søndagen. Hver messe er følgelig en fest, ja en påskefest! Hverdagsmesser vil derfor også måtte ha et visst festpreg. Messen gjør egentlig alle dager til søndager og til påskedager.

Eukaristien er jo nettopp en feiring av den oppstandne Kristus og Hans stadige og levende nærvær i Kirken! Han er til stede som Den seirende, som med sitt offer overvant døden og dødskreftene. Alleluja!

Dette og mye emr skriver p. Arnfinn Haram i en artikkel kalt «Påskefeiringen og kirkens liturgi», som er trykket i siste nummer av det katolske bladet Broen. Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Fra en artikkel i St Olav tidsskrift

Teologi /

”Troen må i dag ifølge Habermas tre inn i en dialog med den sekulære fornuft.” Dette står i siste nummer av St Olav – Katolsk tidsskrift for religion og kultur. Artikkelen er skrevet av (den nye) redaktøren Henrik Holm og inneholder dette:

Jürgen Habermas svarer på pavens forelesning i Regensburg

Det har den kjente filosofen gjort i en artikkel som ble offentliggjort i «Neue Züricher Zeitung» (10.02.07) med tittelen: «En bevissthet av det som mangler. Over tro og kunnskap og den moderne fornufts defaitisme». Habermas synes Paven er svært modernitetskritisk i sin gjennomgang av den europeiske åndshistorien. Paven gjorde det ved å skille mellom tre etapper i avhelleniseringsprosessen som lot syntesen mellom fornuft og tro gå i stykker (se St. Olav 11/12 2006). Det fører til at han etter Habermas’ mening glemmer polariseringen mellom troen og fornuften som førte til det sekulære fornuftbegrepet vi i dag opererer med: det er et fornuftbegrep som ikke bare kan forstås som dekadens (slik han mener Benedikt XVI gjør), men som en begrunnelse av vår frihet – og demokratiforståelse.

Habermas er av den mening at Paven går tilbake til mottoet ‘jeg tror for å forstå» (credo ut intelligam), et motto hvor det etter hans mening er umulig at fornuften kan tre inn i en kritisk distanse til troen. Den sekulære fornuften som troende, ikke-troende og annerledes-troende har til felles blir dermed glemt. Habermas hadde ønsket at Paven heller hadde prøvd å forsone troen med den sekulære oppfatningen av fornuften istedenfor å gå tilbake til middelalderens store teologer som Augustin og Thomas Aquinas.

Men Habermas gir også Paven rett i mye: Man bør rydde opp i den «vitenskapstroende naturalisme» som hersker i dag. Fornuften trenger overrasjonale rammer som kan gi mening, vise en vei og som binder samfunnet til rettferdighet og moral. Begge er enige i at motivet bak beskjeftigelsen med forholdet mellom tro og fornuft er å «mobilisere den moderne fornuft mot defaitismen som brummer i den». Defaitisme er en holdning som har mistet troen på seier, og som er sterkt preget av mismot og pessimisme. Ordet har sin opprinnelse i krigsterminologien.

Troen må i dag ifølge Habermas tre inn i en dialog med den sekulære fornuft. Denne dialogen må ha følgende forutsetninger: «Den religiøse siden må anerkjenne autoriteten til den naturlige fornuft [ … … ] og den sekulære fornuften får ikke lov til å gjøre seg om til dommer over trossannheter også når den som resultat bare kan akseptere det den selv kan oversette i sin egen og i prinsippet allmenn tilgjengelige diskurs».

I løpet av våren vil St. Olav komme med en fordypende artikkel som vil gå nærmere inn på den spennende diskursen mellom Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger/Benedikt XVI om forholdet mellom tro og fornuft.

Les mer om St Olav tidsskrift.

Santo subito!

Katolsk /

Noen husker kanskje at menneskemengden ropte «Santo subito!» under pave Johannes Pauls begravelse for nesten to år siden. Ordene betyr «(Må han bli) helgen straks!», og pave Benedikt var enig med folkemengden, satte til side den fem års venteperioden som man vanligvis har før man begynner på prosessen som kan lede fram til salig- og helligkåring.

Og i dag ble den første (lokale, i bispedømmet) fasen av saligkåringsprosessen avsluttet i en seremoni i Laterankirken, akkurat to år etter pave Johannes Pauls død.

The diocesan phase was closed by Cardinal Camillo Ruini, His Holiness’ vicar general for the diocese of Rome, with an address focusing upon the portrayal of the spiritual qualities of John Paul II. «At the beginning, at the center and at the peak of such a portrait,» said the cardinal, «we cannot but put Karol Wojtyla’s personal relationship with God. A relationship that was already strong, intimate and profound in his boyhood, and that never ceased to develop and grow stronger, producing fruits in all dimensions of his life.

«Here, we are in the presence of the Mystery,» he added. «In the first place the mystery of the preferential love with which God the Father loved this Polish boy, united him to Himself and then maintained this union; not saving him from the trials of life – on the contrary, associating him ever and anew to the cross of His Son – but also giving him the courage to love the cross, and the spiritual intelligence to see, through the cross, the face of the Father. … …

The opening session of the diocesan investigation took place in the same basilica on June 28 2005, less than three months after John Paul II’s death, thanks to the fact that Benedict XVI waived the normal waiting period of five years after the death of a Servant of God.

Når den første undersøkelsen i bispedømmet nå er over, blir materialet overlatt til Vatikanets kongregasjon som har med salig- og helligkåringer å gjøre, og disse vil arbeide videre og evaluere materialet.

Pave Johannes Pauls dødsdag

Katolsk /

I dag er det pave Johannes Paul II’s dødsdag – og to år siden han døde. Da jeg var i Roma på denne dagen for et år siden, skrev jeg følgende:

Jeg var til stede på Petersplassen søndag kveld, 2. april 2006, kl 21.37 – nøyaktig da pave Johannes Paul døde for et år siden. Jeg var også der dagen etter, da det ble feiret requiem-/minnemesse for ham. Søndag kveld ble det opplyst at 100.000 mennesker var til stede, og mandag ca halvparten så mange.

Pave Benedikt holdt en tale ved begge anledninger, og i messen mandagskvelden tok han utgangspunkt i evangelieteksten fra Johannes 19,25-30. Det var spesielt v. 26 og 27 han tok frem i talen: ” Da Jesus så sin mor og ved siden av henne den disippel han hadde kjær, sa han til sin mor: Kvinne, det er din sønn. Deretter sa han til disippelen: Det er din mor. Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.”

Palmesøndagsfeiring rundt om i verden

Liturgi /

Vi feiret palmesøndag i går, som kristne gjorde over hele verden, med velsignelse av greiner utenfor kirken vår her i Stavanger og lesning av palmesøndagsevangeliet før vi gikk i prosesjon inn i kirken. Inne begynner feiringen med kollektbønna, før de første lesningene og Jesu lidelseshistorie. Vi brukte kortversjonen av lidelsen, og etter en kort preken fortsatte messen som vanlig. Det var ubehagelig mange mennesker i kirken, så/og jeg ønsket ikke at messen skulle vare for lenge (det skulel også være dåp etter messen) – messen varte 70 minutter.

Se bilder fra palmesøndagsfeiring rundt om i verden her.

Les om feirngen i mange katolske kirker i USA her.

Pave Benedikt holdt en tale ved palmeprosejonen i Roma i går, der han tok utgangspunkt i salme 24, som er foreslått sunget under proesjonen. Psalm 24 that speaks of the ascent ends with an entrance liturgy before the temple gate: «Lift up your heads, O gates; rise up, you ancient portals, that the king of glory may enter.» In the old liturgy of Palm Sunday, the priest, once he arrived at the church doors, knocked loudly with the staff of the cross at the closed doors, which were then opened. It was a beautiful image of Jesus himself who, with the wood of the cross, with the power of his love which he gives, knocked from the side of the world on God’s door; from the side of a world that was unable to find access to God.

With the cross, Jesus opens wide the door of God, the door between God and men. Now it is open. But also from the other side the Lord knocks with his cross: He knocks at the door of the world, at the doors of our hearts, which so often and in such great numbers are closed to God. And he speaks to us more or less in this way: If the proofs that God gives of himself in creation do not succeed in opening you to him; if the word of Scripture and the message of the Church leave you indifferent — then look at me, your Lord and your God.

It is this call that in this hour we let penetrate our hearts. May the Lord help us to open the door of our heart, the heart of the world, so that he, the living God, might, in his Son, arrive in our time and touch our lives. Amen.

Les hele pavens tale her.

Den tridentinske messen kommer

Katolsk /

Det er visst nå helt sikkert (etter at ryktene har gått i flere måneder) at den tridentinske messen snart skal bli tillatt for alle prester. En svært sentral person i Vatikanet, kardinal Bertone, som er pavens «utenriksminister», har nylig uttalt til den franske avisen Le Figaro:

Is a Decree widening the possibility of celebrating the Latin Mass according to the rite from before Vatican II (the so-called Mass of Saint Pius V) still expected?

Cardinal Bertone: The merit of the conciliar liturgical reform is intact. But both [for reasons of] not losing the great liturgical heritage left by Saint Pius V and for granting the wish of those faithful who desire to attend Masses according to this rite, within the framework of the Missal published in 1962 by Pope John XXIII, with its own calendar, there is no valid reason not to grant to every priest in the world* the right to celebrate according to this form.

The authorization of the Supreme Pontiff would evidently preserve the validity of the rite of Paul VI. The publication of the motu proprio which specifies this authorisation will take place, but it will be the pope himself who will explain his motivations and the framework of his decision. The Sovereign Pontiff will personally explain his vision for the use of the ancient Missal to the Christian people, and particularly to the Bishops.

Hvorfor vil så pave Benedikt gjøre dette? Det ser ut til at han ønsker å forene de konservative og mer radikale i Kirken, og han er svært opptatt av at liturgien blir feiret verdig, og han har lenge ment at de liturgiske forandringene etter Vatikankonsilet gikk noe for langt. HVIS DU HAR TID …

Den tridentinske messen kommerLes mer »

Lesning til Palmesøndag

Liturgi /

Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

Til lesningsbønnen i dag (som prester og ordensfolk alltid leser), var det en tekst fra en preken til palmesøndag av den hellige Andreas fra Kreta (ca 660-740), erkebiskop av Gortyna (fra 692):

Kom, følg meg, la oss gå opp på oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen, for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, ”opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan”. Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, ”han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst». Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i møte, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, ved en ydmyk sjeI og et rettskaffent sinn, slik at vi kan ta imot Ordet og Gud kan få plass i oss, han som intet kan romme. Da vil han glede seg, han som er mild mot oss, og som stiger opp over solnedgangens land, det vil si opp over vår fornedrelse.

Han er glad for at han er kommet og har vært sammen med oss, for å løfte oss opp og føre oss tilbake til seg ved at vi blir forenet med Ordet. Når han sies å være steget opp til himlenes himmel i øst med ”førstegrøden av vår deig», tror jeg det var i kraft av hans egen herlighet og guddom. For i all sin menneskekjærlighet gav han dog ikke avkall på sin guddom, men i stedet løftet han menneskenaturen opp fra jorden, fra herlighet til herlighet, og førte den opp til himmelen sammen med seg.

Slik er det vi skal underkaste oss Kristus, ikke ved å bre klær foran ham eller strø veien med døde kvister eller grener, materie som visner, og som bare for noen timer er en fryd for øyet. Nei, la oss bre ut foran ham hans egen nåde, eller oss selv iført ham, for ”er vi døpt til Kristus, har vi iført oss Kristus», altså rettferdighetens klær.

Vi som først var røde som skarlagen på grunn av synden, vi er senere blitt hvite som ull ved dåpens renselse. Det er ikke skarlagenets palmegrener vi skal bære frem for dødens seierherre, men seierens trofé. La oss i dag, idet vi vifter med sjelens åndelige grener, sammen med barna rope ut de hellige ord: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge».

Palmesøndag – Jesu triumf og hans lidelse

Liturgi /

Sist torsdag var vi katolske prester i Stavanger sammen med pastorer fra flere (mest engelskspråklige) menigheter og snakket om tekstene for palmesøndag. Både katolikker og anglikanere har pasjonen som hovedtema denne dagen, selv om palmesøndagsinntoget innleder messen. Den norske kirke, derimot, har ikke med noe om Jesu lidelse før langfredag.

I det første evangeliet fra Lukas 19,28-40 syntes flere av oss at det siste verset vardet mest talende: «Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett. De ropte: «Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer! Fred i himmelen og ære i det høyeste!» Noen fariseere som var med i folkemengden, sa til ham: «Mester, tal dine disipler til rette!» Men han svarte: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

Det siste verset sier noe om hvor stort og viktig det var at Jesus kom inn i Jerusalem som denne typen konge. Det sier også noe til alle kristne – og spesielt til forkynnere av Guds ord – om at vi er kalt til å forkynne dette glade budskap.

Konklusjonen på vår samtalene ble også at det fungerer godt å kombinere denne jublende innmarsjen med en lang og alvorlig lesning av Kristi lidelse – som i år er hentet fra Lukas 23,1-49. Pasjonen viser oss Jesu inngang i Jerusalem i det rette lys.

Slik avsluttes pasjonen fra Lukas, v44-49: Det var allerede den sjette time, og det ble da et mørke over hele landet helt til den niende time, fordi solen var formørket. Forhenget i templet revnet i to. Og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. Men da offiseren så det som hendte, priste han Gud og utbrøt: «Denne mannen var sannelig rettferdig!» Og alle som hadde samlet seg for å se på, slo seg for brystet da de så det som skjedde, og vendte hjem. Men alle hans venner og kjente stod langt borte og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.

Økumeniske minner fra Roma

Økumenikk /

I serien «Minner fra fjoråret i Roma», vil jeg nevne at jeg for akkurat et år siden vår på et interessant foredrag om Lutheraneres forhold til pavedømmet. «Jeg var nettopp på et foredrag på det økumeniske senteret i Roma, Centro pro unione, som ligger ved Piazza Navona, der vi også bor. Foredraget var ved den amerikanske, lutherske professoren William Rusch og handlet om i hvilken grad lutheranere i dag kan godta paveembedet.»

Fra fordraget vil jeg her bare ta fram min vurdering av det som ble sagt. (Interesserte kan lese hele referatet fra foredraget her.)

I felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 hadde man kommet veldig langt i retning av en full enighet i synet på rettferdiggjørelsen, derfor kunne man si at man kommet til en differensiert enighet om spørsmålet, med bare noen få ikke-kirkesplittende områder med uenighet tilbake.

Så langt har man vel på langt nær kommet mht. til pavens embede, og også mht. embedssynet generelt er man fortsatt langt borte fra en tilstrekkelig stor enighet. Om nattverden kunne man vel heller kunne tenke seg en ny felleserklæring – i alle fall mht. realpresensen, muligens også mht. offeraspektet av nattverden, men når det gjelder synet på paven og, enda vanskeligere, synet på kirkens ordinerte embede (spesielt bispeembedet) har lutheranere og katolikker fortsatt langt å gå.

På en måte syns jeg professor Rusch kom med lite nytt i sitt foredrag – mye av stoffer er også kommet frem i andre fora – bl.a. i et foredrag av Harding Meyer i Roma i 1997. Det helt nye han foreslo var å bruke det nye begrepet «differensiert praksis», men her hadde det vært enda mer interessant om han hadde vært litt mer konkret i å foreslå hvilke ulike praksiser de to kirkene skulle kunne akseptere.

Jeg skrev også selv en oppgave om dette temaet i april/mai i fjor – LES DEN HER.

Hva lærer Den katolske kirke om helvete?

Katolsk, Teologi /

Til oppslagene om hva pave Benedikt skal ha sagt (mye av det har han ikke sagt) om helvete sist søndag (les om det på min blog), kan det være nyttig å lese hva Den katolske kirkes katekisme sier om helvete:

1033. Vi kan ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot oss selv: «Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. Enhver som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg» (1 Joh 3, 15). Vår Herre advarer oss om at vi vil bli skilt fra Ham dersom vi ikke kommer de fattiges og de ringeste av Hans brødres nød i møte. Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket «helvete».

1034. Jesus taler ofte om «gehenna» hvor «ilden aldri går ut», som er gjort i stand for dem som inntil enden nekter å tro og omvende seg, og hvor både legemet og sjelen går til grunne. Jesus forkynner i alvorstunge ordelag at Han «skal sende sine engler ut for å luke vekk fra hans rike alle dem som handler urett (…) og kaste dem i den brennende ovn» (Matt 13, 41-42), og at Han vil avsi denne dommen: «Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild!» (Matt 25, 41.)

1035. Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, «den evige ild». Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1036. Utsagnene i Den Hellige Skrift og Kirkens lære om helvetet er en formaning om det ansvar mennesket må bruke sin frihet under, med henblikk på sin evige bestemmelse. Samtidig utgjør de et inntrengende kall til omvendelse: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til undergangen, og mange er de som slår inn på den. Men trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7, 13-14):

Men fordi vi hverken kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv er til ende, tre inn sammen med Ham til bryllupsfesten og finnes verdige til å bli regnet blant de velsignede, og ikke som dårlige og late tjenere bli sendt bort til den evige ild, i mørket utenfor der de gråter og hulker bittert.1646

1037. Gud forutbestemmer ingen til å gå i helvetet; for at så skal skje, kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og forherder seg inntil enden. I sin eukaristiske liturgi og i sine troendes daglige bønner bønnfaller Kirken om Guds barmhjertighet, Han som «ikke vil at noen skal gå fortapt, men at tvert imot alle skal komme til omvendelse» (2 Pet 3, 9):

Herre, ta nådig imot denne offergave fra oss, dine tjenere, og hele ditt folk. Styr våre dager i din fred, frels oss fra evig fordømmelse, og tell oss med blant dine utvalgte.

HELE DEN KATOLSKE KIRKES KATEKISME KAN LESES HER.

Giottos dommedag

Generelt /

Morgenbladet har en interessant artikkel om en utstilling av (kopier av) Giottos fresker fra Padova i Nordberg kirke i Oslo. (Min kone og jeg var selv i Scrovegni-kapellet i Padova sommeren 2000, en uforglemmelig opplevelse.) Trond Berg Eriksen har vært der og skrevet bl.a. dette interessante om forholdet til rikdom i middelalderen:

Før den hellige Frans’ tid hadde rikdom og ære vært synlige tegn på at mottagerne levde under nåden. Etter Frans blir rikdom og ære mistenkeliggjort. Særlig skeptisk er den fransiskanske tradisjonen til pengeutlånere som utbytter dem som ikke eier noe selv. Dante plasserer dem som driver med pengeutlån i den 7. krets av helvete. Giotto og Dante er åpenbart enige om at pengeutlånere er noe av det verste som finnes.

I 7. krets av Divina Commedia dukker det opp en mann med en svær pengepung smykket med bildet av en blå purke. Det er en felles bekjent av Dante og Giotto: Rinaldo Scrovegni, far til Giottos oppdragsgiver i kapellet i Padova. Pengeutlånerne hadde dårlig samvittighet for sitt syndige håndverk og drev en merkelig selvpisking – eller rettere sagt: botsøvelser – for at de pengene de hadde innkassert, ikke skulle koste dem saligheten.

Giotto viser ingen nåde i sine bilder til Scrovegni-kapellet. Han er en virkelig botspredikant og minner den rike familien på hvor de har fått pengene sine fra. Giotto plasserer Judas som mottar de 30 sølvpengene, og står der med den svære pungen sin, slik at alle som sitter i kapellet, får bildet midt i fleisen. Ikke noe sted er Kristus så aggressiv og ubøyelig som i bildet hvor han straffer dem som kjøpte og solgte i tempelgården. Det er sjelden man ser Vårherre knytte neven i kunsthistorien. Men der gjør han nettopp det, så han skremmer vettet av et par småunger inne i billedrommet.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Skroll til toppen