Forfatternavn:Oddvar

Dag Øivind Østereng melder seg ut av Den norske kirke

Generelt, Økumenikk /

I går kveld kunngjorde Dag Øivind Østereng på sin Facebook-side at han gir opp kampen i Den norske kirke og melder seg ut. Jeg snakket med Dag Øivind om hans dilemma for flere år siden, og har fulgt hans kamp (han har vært en av de viktigste lederne i Carissimi) ganske nøye, bl.a. har han og familien hans bodd på Jæren en del år nå, og sin siste stilling i DNkrk har han på Undheim (i Time kommune), der mor mi vokste opp. Jeg har mange ganger undret meg over hvor mye og hvor lenge han har holdt ut. Slik skriver han:

Den norske kirke har i dag vedtatt en ny lære i vår kirke. En lære om at ekteskapet ikke er en ordning utelukkende for mann og kvinne, men skal forståes kjønnsnøytralt, og at liturgier som målbærer et ekteskap for likekjønnede skal innføres. Dette er en lære som er i strid med Bibelen og en samlet kirkelig og økumenisk tradisjon. Inntil i dag har det vært to syn på spørsmålet om likekjønnet samliv. Det har vært en vanskelig debatt og et problematisk syn i kirken, men vi må kunne leve med debatt og uenighet i syn. Enheten har nemlig vært begrunnet i det faktum at kirken tross alt har hatt én lære og én liturgi som har vært fastholdt gjennom kirkens vigselspraksis. I alle mine presteår har jeg viet brudepar med ordene om at Bibelen sier at ekteskapet er hellig og ukrenkelig, og ord fra skapelsesfortellingen og av Jesus om at Guds vilje for ekteskapet ligger i kjønnspolariteten som konstituerende for denne ordningen (Jfr. Matteus 19,4-6). Det å oppløse mann/kvinne som grunncellen i ekteskapet er i strid med Guds åpenbarte vilje og naturretten som kan avleses av skaperverket selv. Kirken har bøyet seg for en kjønnsideologi som er i direkte strid med Bibelens ord og det jeg som prest er forpliktet på. I dag er altså det nye at kirken har endret sin lære. …

Det er med stor sorg og dype kvaler, og samtidig med den ro som overbevisning gir, at jeg må meddele at jeg i løpet av de nærmeste ukene vil levere inn min oppsigelse og etter oppsigelsestiden tre ut av tjenesten som prest i Den norske kirke og likedan ut av Den norske kirke.

Etter det aktuelle Facebook-innlegget har også min venn Torkild Masvie skrevet om hva det koster å gi opp jobb, inntekt, pensjon, bolig, kontaktnett osv som prest, og finne noe annet å gjøre. For meg er det akkurat 22 år siden jeg ga opp min lutherske prestetjeneste og opplevde hvor vanskelig det var. Torkild har også opplevd det samme, men jeg tror nok slike praktiske ting er grunnen til at mange prester i Den norske kirke fortsatt biter seg fast.

Både Dagen og Vårt Land skriver om dette.

Fraværende ekteskapsteologi i Den norske kirke

Teologi, Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag om debatten om homofil vigsel i Den norske kirke; om hvor vennlig debatten ser ut til å være – men hvor lenge freden vil vare er vel nokså usikkert. De skriver også om at den nye liturgien for samkjønnet vigsel også vil kunne brukes når en mann og en kvinne gifter seg. Og det de der skriver overrasker meg en hel del:

En del har understreket at Åpen folkekirke strekker seg langt ved å si ja til to likestilte liturgier, selv om de bare ønsket en. Men organisasjonen får antakelig i pose og sekk med det endelige vedtaket.

Den nye liturgien vil nemlig være uten setninger som også mange heterofile opplever som fremmede: skriftsteder om å «være fruktbare og bli mange», «fylle jorden» og «forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru».

Dermed kan den nye liturgien fort bli hovedliturgien, mens den gamle blir for spesielt interesserte. Det handler bare om å være tålmodig.

Det virker som folk har mistet av syne hva som er hovedformålene med ekteskapet – og kanskje ikke så underlig; da jeg tok ekstra studier i 1997-98 som forberedelse til å bli katolsk prest, lærte jeg svært mye om ekteskapets historie og teologi som i løpet av mine seks års teologistudier på MF ikke hadde blitt nevnt med et ord.

Den katolske kirke er svært tydelig på hva som er ekteskapets to hovedformål; 1) et godt fellesskap mellom ektefellene og 2) å få barn – og da er det selvsagt naturlig å bruke tekstene fra 1. Mosebok i vielsen, om å «være fruktbare og bli mange».

AMORIS LÆTITIA – Oppsummeringen etter bispesynodene

Katolsk, Liturgi, Paven /

Oppsummeringen etter bispesynodene om familien i 2014 og 2015 ble utgitt i går, og norske nyhetskilder har meldt kort om dette, stort sett gjennom en NTB-arktikkel, som f.eks. Vårt Land har gjengitt. Denne korte gjengivelsen er korrekt på enkelt punkter, men også forholdsvis misforstått. Jeg har omstrukturert meldingen litt og gir også noen kommentarer til de enkelte artiklene.

I det nye dokumentet fra paven heter det at samboere bør ønskes velkommen og «rettledes, tålmodig og diskret». Han mener at homofile bør respekteres – men fastholder kirkens motstand mot homofile partnerskap og ekteskap.

Ingenting her er jo nytt; vi har i mange år mottatt samboere vennlig og veiledet dem diskret. (Riktignok kan det være at noen utenlandske prester her har vært altfor strenge, jeg har hørt et par eksempler på det.) Og de homofile skal også alltid møtes med respekt, det sa f.eks. Den katolske kirkes katekisme fra 1992 veldig tydelig. Der leser vi i artikkel 2358. «Et ikke ubetydelig antall menn og kvinner viser grunnleggende homoseksuelle tendenser. Denne tilbøyelighet, som er objektivt feilrettet, utgjør en prøvelse for de fleste av dem. Disse må tas imot med respekt, medfølelse og fintfølelse. Alle utslag av urettferdig diskriminering mot dem skal unngås. …»

I tillegg taler paven varmt om kjærlighetens «erotiske dimensjon», og mener kirken bør ta selvkritikk for tidligere å ha hevdet at ekteskapets eneste formål var å få barn.

Her er det knapt grunn til selvkritikk. Kirken har jo de siste årene alltid presentert ekteskapets to hovedformål som 1) Fellesskapet mellom de to, 2) å få barn. I tidligere tider var rekkefølgen her motsatt, og plikten til å få barn kunne bli satt over utviklingen av et godt og varmt fellesskap mellom ektefellene, men det er tross alt lenge siden.

Den katolske kirke anerkjenner ikke skilsmisse, selv om den juridiske skilsmissen er et faktum. I stedet har kirken en ordning med såkalt annullering av ekteskap. Ifølge katolsk lov/ kirkerett kan begrunnelsene for annullering være at den ene parten ikke ønsker barn, (ikke virkelig lovet/ ønsket at ekteskapet skulle vare hele livet), mindreårighet ved inngåelse, tvang, og psykisk sykdom – eller at den ene parten (hadde vært gift) tidligere.

En knapp måned i forkant av bispemøtet i fjor høst sendte paven ut et brev med sju punkter skal blant ­annet føre til at prosessen tar kortere tid og koster mindre (i Norge har den alltid vært billig).

I avsnittene over har jeg presisert enkelte ting (i parentes) som var uklare og mangelfulle. Men det står likevel fast at Kirken i alle år har hatt ekteskapstribunaler, som i mange land har fungert svært godt. Nå vektlegges det (og det er det absolutt ingen uenighet om i Kirken) at tribunalene må fungere godt (og være billige) alle steder, og prosessen har også blitt forkortet noe.

Paven ser ut til å åpne døren på gløtt for at skilte katolikker som har giftet seg på nytt (med en borgerlig vielse), kan få gå til nattverd – noe reglene inntil nå har sagt de ikke kan.

I dette siste avsnittet ligger det eneste kontroversielle i dette lange dokumentet; er det mulig at katolikker som lever i et nytt (sivilt) ekteskap som Kirken ikke har godtatt (fordi de ikke har prøvd å gifte seg kirkelig, ikke har gått til tribunalet med et tidligere ekteskap eller fått avslag fra tribunalet), at disse likevel skal kunne mottatt absolusjon i skriftemålet og kunne motta kommunion i messen? I rundt 50 år har det vært prester som har ment (jeg har ikke gjort det, og forstår heller ikke grunnlaget for å kunne gjøre det) at slike likevel kan motta sakramentene, gjennom det som kalles en pastoral løsning som pr. definisjon er uoffisiell.

Det kan muligens se ut til at en slik løsning har blitt delvis eller nesten godtatt av pave Frans, men dette er ikke skrevet tydelig i dette lange dokumentet noe sted. Jeg skal nå snart kaste meg over grundige og mer teologiske analyser at dokumentet «Amoris lætitia» og se hva de «lærde mener.

Man finner hele dokumentet på engelsk her.

Man tuller ikke med sakramentene

Katolsk, Liturgi /

Ei ny bok ble nylig presentert i Roma med denne tittelen; på italiensk «Con i Sacramenti non si Scherza». Forfatter er msgr Nicola Bux, og ved bokpresentasjonen var flere viktige teologer og geistlige til stede. Flere av disse uttalte seg svært negativt om liturgiske trender i dagens Kirke, kardinal Sarah sa bl.a.: «As Pope Benedict XVI repeatedly pointed out, in the decades since the Council we have witnessed deformations of the liturgy which are hard to bear, in a never-ending crescendo.» Og: «In the church today there is too much man and not enough God”.

Fr. Anthony Ruff på liturgibloggen PrayTell syns denne massive kritikken av dagens liturgi er overdrevet og lite nyttig, og sier bl.a.:

Cardinal Burke had his own bit of gaudium and spes to add to the occasion: there has been a “deformation of the sacraments in the name of creativity” since the Council. It appears that sacraments have become “private property” in some communities. But “Christ is the protagonist, not the priest.”

The cardinals are not entirely wrong, in my view. Sure, lots of things have gone wrong with the liturgy since the Council – lots of silliness, tackiness, misunderstanding, failed experiments, and all the rest. Might as well admit that. But overall, the cardinals’ diagnosis of the situation misses the mark. Their proposals are unhelpful and could even end up doing more harm than good. I think there’s an attitude problem here. Such unrelenting negativity does not help build up the church. ….

Let’s talk about creativity. It often feels to me like Cardinal Burke, and people like him, are fighting yesterday’s battles. So much of the misplaced creativity since Vatican II, which probably peaked sometime back in the 70s or so, has long since calmed down. If one were to trek around and sit in on lots of parish liturgies, I suspect one would find more of the opposite problem, especially among younger clergy: a rigid and off-putting ritualism, a formality that feels contrived – which is deadly to the true liturgical spirit, and a legalism that gets lost in minutiae and sometimes excludes and hurts people. Rather than focusing on yesterday’s problems, it would be more forward-looking to deal constructively with today’s. Let’s talk about ascendant tendencies now that merit critique and need some gentle redirection.

Burke is on to something when he says that the priest is not the protagonist, Christ is. But I observe that there are two ways for the presiding priest to draw attention to himself: by being a game show host, and by conspicuously imposing his Tridentine piety on the community’s liturgy.

Furthermore, instead of just railing at silly creativity (and I’m capable of that too – my personal liturgical tastes can tend toward the elitist and elegant), why don’t we talk about why it went off the rails at times? A little understanding and empathy would be helpful.

Problemer i Den norske kirke

Generelt, Teologi /

Jan Ove Ulstein skriver i dagens Vårt Land (så langt har jeg ikke sett det på nett) om hvor store problemer det kan bli i Den norske kirke når man åpner for samkjønnet vigsel:

Diskusjonen er heftig om kor kyrkjesplittande det vil vere med ein liturgi for samkjønna ekteskap. Er det mogleg å ha kyrkjefellesskap, nattverdfellesskap, med slik usemje? Dreier det seg om det sentrale i luthersk teologi, om ein har same evangelium?

Bispemøtet gjekk som kjent inn for eit kompromiss med å ha to liturgiar for ekteskap. Det var ei kompromiss og ei realitetsorientering frå mindretalsbispane. Kyrkjemøte-medlem Harald Hegstad, sjølv motstandar av likekjønna ekteskap, slutta seg til det og grunngav det i Luthersk Kirketidende (og i Dagen og Vårt Land/Verdidebatt.no). Han viste til den fundamentale paragrafen i den augsburgske vedkjenninga (Confessio Augustana, CA), artikkel VII, der vilkåret for einskap i kyrkja er semje om evangeliet og forvalting av sakramenta.

Han vart angripen for det synet av Bernt Oftestad som meinte han ikkje var i pakt med den historiske meininga i CA VII. Ekteskapet er i CA kopla til den guddommelege naturretten og er ikkje adiaforon (mellomting der det er råd å vere usamde). …

Eg ser at det er eit mangfald ute og går når det gjeld stikkordet «evangelium». Knut Alfsvåg med fleire seier at alt Jesus forkynte, er ein del av evangeliet, inklusivt samlivslæra. Og ein frigjeringsteologi vil også utvide og tale om evangeliet for fattige – og for alle marginaliserte.

Min vesle observasjon er at her er partane ikkje nødvendigvis usamde om evangeliet, men om lova. Ein er usamd i om homofit samliv skal vedkjennast som synd eller om det er eit ope kjærleiksforhold. Min konklusjon utifrå CA er at her kan ein ha same syn på evangeliet, som svar på spørsmålet om korleis eit syndig menneske kan få ein nådig Gud, men ha ulikt syn på kva som er ei sann Guds lov. …

Jeg syns nok selv (når jeg ikke er lutheraner lenger) at en så snever definisjon av «evangelium» som enkelte her bruker, er lite nyttig, og at Den norske kirkes problem er at de er uenige både om hva Guds evangelium og Guds lov er.

Presten og folket vender seg sammen mot krusifikset

Liturgi /

Santa-Misa-Brighton
Mine liturgiske studier i vinter har bekreftet det jeg allerede visste, og alle liturgihistorikere nå vet, at Kirken i tidligere tider ikke feiret messen med presten vendt mot folket. Noen teologer begynte likevel å agitere for dette ca 1930, og på midten av 60-tallet ble dette plutselig det normale i Den katolske kirke. Jeg syns det er svært unaturlig at presten ser på folket når han ber til Gud (i andre deler av messen er det derimot naturlig at prest og menighet ser på hverandre), og jeg finner det derfor lindrende at et stort krusifiks på alteret mildner denne kontakten, som pave Benedikt foreslo som en nødløsning – for i alle fall på kort sikt vil det nok ikke tillates at jeg «snur alteret». Fr Ray Blake skriver likevel på sin blogg at denne nødløsningen ikke er så veldig god:

… we had used the so called ‘Benedictine arrangement’, which really is odd, with a small altar especially, people criticised it as «the priest hidden behind bars [candlesticks]», it seems odd to me to have a crucifix for the priest in front of him, with the corpus facing him and one behind him facing the people …

At the same time there was a study group in the parish who read Ratzinger’s Spirit of the Liturgy and Michael Lang’s Turning towards the Lord, about the same time I attended a conference of about a hundred priests, at which Archbishop Di Noia spoke and the consensus was that the liturgy and consequently the life of the whole Church would benefit by a return of ad orientem worship.

When eventually we restored the church and there was a sanctuary floor the altar was designed for Mass to be celebrate both ways, initially I celebrated all the Masses, except in the Old Rite facing the people but it was they, certainly the servers, and those involved in the liturgy who urged facing east. I left it up to them and the sacristy staff to decide, I would celebrate Mass in either direction but found that generally it was arranged ad orientem.

There was no serious outcry, for most people it just seemed natural, even now visitors might tell me my preaching is shocking, or complain about the absence of guitars or rhythmic beat in our music but rarely, if ever, about the orientation of our worship. Our bishop at the time expressed some concern in one his friendly letters but when I cited a letter from the CDW, with its protocol number, which pointed out that the choice of orientation was entirely up to the priest I heard no more about it. …

Fr Blake viser også til at kardinal Sarah, prefekt for liturgikongregasjonen, skrev om dette 12. juni 2015 i L’Osservatore Romano, bl.a.:

Contrary to what has sometimes been maintained, it is in full conformity with the conciliar Constitution—indeed, it is entirely fitting—for everyone, priest and congregation, to turn together to the East during the penitential rite, the singing of the Gloria, the orations, and the Eucharistic prayer, in order to express the desire to participate in the work of worship and redemption accomplished by Christ. This practice could well be established in cathedrals, where liturgical life must be exemplary.

Rhinen renner ut i Tiberen

Katolsk /

16april_rhinen_tiberen Jeg har nå begynt å lese (en Kindle-utgave av) boka The Rhine Flows Into the Tiber, jeg leser den utvidede utgaven fra 1991 kalt The Inside Story of Vatican II: A Firsthand Account of the Council’s Inner Workings. Boka er visst kjent for å være faktabasert, og velger ikke side i diskusjonene i særlig grad – slik ser det også i starten av boka. Amazon skriver om den:

Only two years after the Second Vatican Council concluded in 1965, Catholics around the world welcomed the publication of The Rhine Flows Into the Tiber, a history of the Council published worldwide in four languages. Widely hailed for its balanced, factual reporting, this eye-opening insider’s account was written by Rev. Ralph M. Wiltgen, a priest and professional journalist who was an eyewitness with unparalleled access to the principal figures and events of the Council. The Inside Story of Vatican II is a revised, updated edition of that ground-breaking contemporary account, which details in particular the crucial influence on the Council’s proceedings exerted by its German-speaking bishops. As Catholics continue to debate the meaning and impact of Vatican II, they will find this book an indispensable guide for understanding what actually took place there behind the scenes.

Man kan lese mer om forfatteren, Fr Ralph M. Wiltgen, her, og han hadde følgende utgangspunkt for å skrive boka:

He holds the theory that the council was a theological dispute that pitted the churches of the countries where the Rhine flows (Austria, Germany, France, Switzerland, Netherlands and Belgium, which where more liberal), against other churches (Spanish-speaking, Portuguese-speaking, English-speaking and Italian, which were more traditionalist). … The book received the Nihil Obstat and Imprimatur in 1966 by later cardinal Terence Cooke though many members of the church appeared under a grim light.

Katolikker kan ikke glede seg over reformasjonen

Katolsk, Økumenikk /

Troskongregasjonens leder, kardinal Gerhard Müller, har nylig sagt dette, at katolikker ikke kan feire at reformasjonen begynte for snart 500 år siden (skriver Catholic Herald):

The German cardinal said in a new book-length interview: “We Catholics have no reason to celebrate October 31, 1517, the date that is considered the beginning of the Reformation that would lead to the rupture of Western Christianity.” …

… Cardinal Müller says in the new book: “If we are convinced that divine revelation is preserved whole and unchanged through Scripture and Tradition, in the doctrine of the Faith, in the sacraments, in the hierarchical constitution of the Church by divine right, founded on the sacrament of holy orders, we cannot accept that there exist sufficient reasons to separate from the Church.”

The remarks will cause a stir, coming a year before the 500th anniversary of Reformation Day. Extensive celebrations and commemorations are planned in Germany and elsewhere. ….

Fr Alexander Lucie-Smith skriver også om dette i Catholic Herald, bl.a.:

The reminder from the ever excellent Cardinal Müller that the Reformation is nothing to celebrate, while a statement of the obvious – after all, how can one celebrate disunity? – still leaves us with a question: just how are we to mark the 500th anniversary of Martin Luther’s revolt against Church doctrine?

Just ignoring it would not be right. The Reformation was a huge event and we are still living with its consequences, no one can deny. Much better that we should mark the anniversary in a way that deepens our understanding of it. Why did it happen? What can we learn from it? And what can we do, five centuries on, to heal the breaches created then? …

Han skriver så litt om hvorfor reformasjonen skjedde; tidligere trodde man det var fordi datidens katolske kirke hadde spilt fallitt og mistet oppslutning (men dette har vist seg å være feil), dernest nevner han politiske grunner (at noen herskere dermed fikk mer makt), og til slutt nevner han en ting som Den katolske kirke delvis var ansvarlig for, nemlig uklarheten om hvordan man blir frelst. Men i vår tid er jo ikke mennesker i moderne land interessert i å bli frelst – og så avslutter han artikkelen sin slik:

I think the best way to mark the Reformation is to emphasise that the Church can only be universal, that is Catholic, in that Christ only brought one revelation, and only founded one Church. The idea of a national church is completely absurd. Coupled with this there needs to be a strong presupposition in favour of internationalism (which, as my Brexiteer MP and I agreed, was quite in keeping with leaving the EU, as that institution is not to be confused with Europe itself).

Finally, I think we need to make the Reformation anniversary into a celebration of the role and nature of the papacy as the focus of unity and guarantor of doctrinal truth, for the splintering of Protestantism (of which Luther would not have approved, I feel) is the best advert for the papacy ever devised. Instead of asking the question “How can I be saved?” we need to turn our attention to the question “What is the Church?”

Konvertitter forblir katolikker

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Jeg må innrømme at jeg har hørt denne «sannheten» i Norge noen ganger de siste 2-3 årene; at en stor prosent av menneskene som blir opptatt i Den katolske kirke i voksen alder (konvertitter) forlater Kirken igjen ganske snart. Dette samsvarer ikke med min egen erfaring, men det har blitt påstått. Nå kan det se ut til at denne «sannheten» aldri har vært korrekt (skriver Catolic Herald):

For several years now, I have been hearing a “fact” stated with the utmost confidence: that a large proportion of adults entering the Church through the RCIA end up lapsing within the space of a year or two. I have even heard some depressingly precise figures quoted – 50 per cent, 75 per cent, even 90 per cent – along with authoritative, albeit non-specific, appeals to “a study from the United States”.

You have probably heard something similar yourself. Perhaps it flashed through your mind recently, briefly souring the joyful moment as you clapped those white-clad, beaming-faced “world’s newest Catholics” at your parish’s Easter Vigil.

Well, let me tell something. This week I was in Washington DC, among other things visiting the Center for Applied Research in the Apostolate (CARA). This is Georgetown University’s crack team of social scientists, who have been providing empirically rigorous yet pastorally useful answers to all manner of Catholic questions for over 50 years. (They have also partly inspired the creation of at least one other research centre, likewise based at a leading Catholic University in a major capital city.)

To be perfectly blunt, if there really is a “study from the United States” on the perseverence (or not) of adult converts, the good folks at CARA would not only know about it, but there’s a very good chance it would be theirs in the first place. Here’s the thing, though. No such study, showing a significant and imminent falling away of RCIA-ers, exists. What CARA do, however, is a raft of evidence suggesting precisely the opposite. All this is clearly set out in two blog posts, one from February of this year and the other from 2014, both of which I urge you to read.

The most recent, though modestly described as “a quick back of the envelope reality check”, is in fact a clever use of some very robust data sources. This estimates that something like 84 per cent of all American former RCIA-ers still regard themselves as Catholic. Given that, according to my own analysis of similar sorts of data, only 64 per cent of US cradle Catholics still identify as Catholic, that’s not bad going at all. …

En tradisjonalist har begynt å like den nye messen

Katolsk, Liturgi, TLM /

16apr_TLM
I England har Damian Thompson lenge vært en kjent katolsk journalist og blogger, og han har oftest kritisert de liberale kreftene i Kirken, og bl.a. elsket den tradisjonelle latinske messen. Nå ser dette ut til å ha forandret seg, kan vi lese i Catholic Herald (og nyheten diskuteres på en progressiv liturgiblogg):

… In the past few years I’ve been reintegrated into the ordinary Catholic Church. The process began when a musician friend started taking me to the low-key Sunday evening Mass at Farm Street. But things really picked up when I began regular attendance at the church opposite my flat, St Mary of the Angels, Notting Hill. My parish priest is the lovely Mgr Keith Barltrop, who has banished the last remnants of BCM (Bad Catholic Music); on Friday the shivers ran up my spine when, as I queued for the Adoration of the Cross, the organ struck up a familiar ground bass and I heard the Crucifixus of Bach’s B Minor Mass, exquisitely performed by a small choir that must have had professional singers in it. I fought back tears, which is how it should be on Good Friday.

Thanks to Fr Keith, there are proper candles in the sanctuary and a “Benedict Cross” on the altar. The servers are nicely drilled. But lots of them are girls and at every Mass there are lay ministers of Holy Communion. The sign of peace can be quite exuberant.

And it doesn’t bother me in the least. These are signs of the comforting “ordinariness” of worship that takes me back to my Catholic childhood. Indeed, the longer I attend, the more I realise that the cradle bits of my Catholicism never went away, though they’re not necessarily very edifying.

For example, my hearts leaps – just as it did in 1975 – when I hear the priest say the words, “the fount of all holiness” because it means he’s gone for the Second Eucharistic Prayer and it’s the shortest. Worse, I groan when the priest settles down for his moment of private prayer after Communion. The 13-year-old in me still thinks: come on, Father, we’re so tantalisingly near the end. …

I’m not going to try to justify these sentiments to David, my new fellow Catholic; you can’t expect a convert to understand. But they don’t really matter, either, because short Masses can be very uplifting. Parish priests, please note.

Muligens har det tradisjonalistiske miljøet der Thompson har vanket vært for elitistisk, muligens har de overdrevet høytideligheten i liturgien – jeg leste f.eks. for flere år siden at pave Pius X (for litt over 100 år siden) bemerket at prestene ikke måtte forlenge messene unødig (og slik irritere de troende). Jeg legger også merke til at Thompson har funnet en menighet der messen feires noenlunde verdig, og presten (som var min rektor på Allen Hall presteseminar da jeg var student der i 1997-98) har sluttet å bruke de aller dårligste messe»salmene».

Dokumentet etter bispesynodene om familien vil nok ikke avklare så mye

Katolsk, Teologi /

Sandro Magister mener i alle fall at man ikke skal forvente veldig mye klarhet i de 200 sidene, og referer til hva kardinal Kasper, erkebiskop Gänswein og kardinal Müller mener. Slik åpner artikkelen:

The anticipation of the apostolic exhortation in which Pope Francis will sum up the twofold synod on the family is becoming more feverish by the day.

And meanwhile the expectations concerning the papal document are being lined up on their respective fronts, even now presaging the divisions that will explode after its publication.

On the one side there is a triumphant Cardinal Walter Kasper, the leader of the reformers, according to whom the exhortation “will be the first step in a reform that will turn the page back for the Church after a period of 1700 years” (presumably a reference to the Council of Nicea in 325, canon 8 of which, according to a reckless exegesis, authorized communion for the divorced and remarried).

While on the opposite front there is for example Archbishop Georg Gänswein, prefect of the pontifical household and secretary of pope emeritus Benedict XVI, according to whom the exhortation will instead contain “what the magisterium of the Church has always said,” without deviations in doctrine or in pastoral practice.

The widespread sense is that both sides have a case to make, considering the invincible ambiguity that characterizes the pronouncements of Pope Francis. Because it is easy to foresee that anyone will be able to dig out from among the 200 pages of the document the passage that he likes most, and act accordingly.

The draft of the exhortation has also undergone the scrutiny of the congregation for the doctrine of the faith, which – according to several leaks – sent it back to the pope along with a number of proposed changes. It is not been made known if and to what extent Francis may have taken the observations of the congregation to heart.

What is known, however, is the thinking in this area of the prefect of the congregation for the doctrine of the faith, German cardinal Gerhard L. Müller, who is also one of the thirteen cardinals who at the beginning of the last synod warned the pope, in a letter, against the danger of “predetermined results on important disputed questions,” in rupture with tradition, especially on communion for the divorced and remarried.

And now Müller, just when the publication of the apostolic exhortation is imminent, has come out into the open again with a wide-ranging book-length interview, not only on the family but also on other burning questions.

The book was recently released in Spain, published by the Biblioteca de Autores Cristianos, and will soon be available in Italian, English, French, German …

Lenger nede i artikkelen gjengir Margister en del synspunkter fra Müllers intervjubok – om homofilt samliv, hvem som kan ta imot kommunion, protestantisering av Kirken, kvinnelige prester og sølibatet.

Kardinal Schönborn skal presentere Familiesynodens dokument

Katolsk, Teologi /

16april_schonborn
Det er nå kjent at det pavelige dokumentet, kalt Amoris Lætitia, som oppsummerer de to bispesynodene om familien skal offentliggjøres 8. april, og John Allen skriver at kardinal Schönborn skal presentere dokumentet. Han skriver om dette bl.a.:

In a move possibly hinting that Pope Francis will side with progressives on some contentious matters regarding family life, the Vatican announced Thursday that a keenly anticipated document from the pontiff will be released April 8 and presented by Cardinal Christoph Schönborn of Vienna, Austria. …

… During the two synods, Schönborn was seen as a leading exponent of the moderate-to-progressive position on those issues.

He was part of a German-language group, for instance, which proposed an “internal forum” solution to the question about Communion for those Catholics who divorce and remarry outside the Church.

The “internal forum” refers to private exchanges between believers and priests or bishops, generally in the context of the sacrament of confession. Although canon lawyers debate whether, and how, it could be applied to the divorced and remarried, advocates of allowing them to return to Communion generally see it as way to accomplish that on a private, case-by-case basis.

During an Oct. 26 press conference last year, Schönborn, whose own parents were divorced when he was a teenager, told reporters he felt that the synod could not recommend a clear yes or no to Communion for the divorced and remarried.

“There is no black and white, a simple yes or no,” he said, arguing that situations vary widely and so too must the Church’s response. …

Men Allen legger også til – og jeg har alltid husket at Schönborn var sekretæren som sammen med Ratzinger (og en komité) skrev Den katolske kirkes katekisme i 1992:

… It may also reflect a degree of political savvy, since despite his progressive-seeming stances on the key synod debates, Schönborn nevertheless also has solid conservative credentials.

He’s an intellectual protégé of emeritus Pope Benedict XVI, for instance, and was also the general editor of the Catechism of the Catholic Church under St. John Paul II.

A member of the Dominican religious order, the 71-year-old Schönborn is widely regarded as one of the most intellectually impressive members of the College of Cardinals, and was mentioned as a possible candidate to be pope himself in both the conclaves of 2005 and 2013.

Prestevielser i København

Katolsk, Liturgi, TLM /

16mars_Praestevielse_DK

Lørdag før palmesøndag, 19. mars, ble to unge menn ordinert til katolske prester i København. Vi leste i avisene her i Oslo at fire unge norske prester var til stede ved denne ordinasjonen, og akkurat nå har jeg besøk at to amerikanske prester, som har kommet til Norden pga disse prestevielsene. Den ene amerikanske presten skal bl.a. være diakon i en tradisjonell høymesse (levittmesse ble det kalt i Norge) som den ene nyordinerte presten skal feire i København kommende søndag. Vi kan lese bl.a. dette om ordinasjonene:

Ikke én siddeplads var ledig i Jesu Hjerte Kirke i København, da biskop Czeslaw Kozon på Sct. Josefs festdag, lørdag den 19. marts, præsteviede Jan Hansen og Kasper Baadsgaard-Jensen. Familie og venner, repræsentanter fra menighederne i Vejle, Fredericia og Aarhus – hvor Kasper og Jan har været i praktik det sidste år – og katolikker fra hele Storkøbenhavn samt præster og diakoner fra ind- og udland udgjorde den festlige og flotte ramme om præstevielserne.

Efter i flere år at have talt om præstemangel i bispedømmet føjer Jan og Kasper sig nu til rækken af fem nye præster, som biskop Czeslaw har viet til præstegerningen i løbet af de seneste seks måneder, idet biskoppen 3. oktober sidste år viede Davide de Nigris, Mate Rada og Gilberto Vinciguerra til præster i Sct. Knud Lavard Kirke.

Biskop Czeslaw tog i sin prædiken udgangspunkt i at Jan og Kasper blev præsteviede på Sct. Josefs festdag – som ”I for resten af jeres liv kommer til at forbinde med denne vigtige begivenhed” – hvor man fejrer den hellige Josef som Kirkens værnehelgen.

De to amerikanske prestene som nå er her i Oslo fortsetter sine studier i Roma og bor på det store amerikanske seminaret der, kan fortelle at det hver lørdag feires tradisjonell høymesse der, og at opp mot 100 av de 225 seminaristene deltar i disse messene (ikke alle hver lørdag). Tydeligvis er interessen for den tradisjonelle messen forholdsvis stor enkelte steder, selv om man ikek merker så mye til det i Norge.

Og her er teksten og bildet som «avslører» de norske prestene som reiste til København til prestevielsen.

16mars_norske_prester_kobenhavn

EWTN og Mother Angelica

Katolsk /

Flere år fra 1995, da jeg nettopp hadde blitt katolikk og også nettopp hadde begynt å bruke Internet, brukte jeg ressursene til Eternal Word Television Network (EWTN) ganske mye – de siste årene derimot ikke så mye. Likevel minnes jeg med glede stifteren av denne medietjenesten, Mother Angelica, som døde påskedag, 92 år gammel og etter flere års alvorlig sykdom. Catholic News Agency skriver slik om henne:

mother_angelica

The Catholic Church in the United States has lost the Poor Clare nun who changed the face of Catholicism in the United States and around the world. Mother Mary Angelica of the Annunciation, foundress of the Eternal Word Television Network (EWTN), passed away on March 27 after a lengthy struggle with the aftereffects of a stroke. She was 92 years old.

“Mother has always and will always personify EWTN, the network that God asked her to found,” said EWTN Chairman and Chief Executive Officer Michael Warsaw. “Her accomplishments and legacies in evangelization throughout the world are nothing short of miraculous and can only be attributed to divine Providence and her unwavering faithfulness to Our Lord.”

In 1981, Mother Angelica launched Eternal Word Television Network, which today transmits 24-hour-a-day programming to more than 264 million homes in 144 countries. What began with approximately 20 employees has now grown to nearly 400. The religious network broadcasts terrestrial and shortwave radio around the world, operates a religious goods catalog and publishes the National Catholic Register and Catholic News Agency, among other publishing ventures.

“Mother Angelica succeeded at a task the nation’s bishops themselves couldn’t achieve,” said Archbishop Charles Chaput of Philadelphia, who has served on EWTN’s board of governors since 1995. …

Engelske Catholic Herald skriver også om henne.

Etter at Herren hadde ikledd seg menneskelig skikkelse og lidd for de lidende

Katolsk /

Oppstandelsen_Jacopo_da_Cione

When the Lord had clothed Himself with humanity, and had suffered for the sake of the sufferer, and had been bound for the sake of the imprisoned, and had been judged for the sake of the condemned, and buried for the sake of the one who was buried, He rose up from the dead, and cried aloud with this voice: “Who is he that contends with me? Let him stand in opposition to me. I set the condemned man free; I gave the dead man life; I raised up the one who had been entombed. Who is my opponent? I, He says, am the Christ. I am the one who destroyed death, and triumphed over the enemy, and trampled Hades under foot, and bound the strong one, and carried off man to the heights of heaven; I, He says, am the Christ.

Therefore, come, all families of men, you who have been befouled with sins, and receive forgiveness for your sins. I am your forgiveness, I am the passover of your salvation, I am the lamb which was sacrificed for you, I am your ransom, I am your light, I am your Savior, I am your resurrection, I am your king. I am leading you up to the heights of heaven, I will show you the eternal Father, I will raise you up by My right hand.” … …

LES MER HER.

Påskedagens sekvens: Victimæ paschali laudes

Katolsk /

Over kan man høre den flotte påskesekvensen, med den tradisjonelle melodien i en ny innspilling.

Under ser man teksten på lating og norsk:

Victimæ paschali laudes immolent Christiani.
(Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.)
Agnus redemit oves; Christus innocens Patri reconciliavit peccatores.
(Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.)
Mors et vita duello conflixere mirando; dux vitæ mortuus, regnat vivus.
(Død med liv en tvekamp stred, som i under endte, da vår konge døden led, død til liv seg vendte. )
Dic nobis, Maria, quid vidisti in via?
(«Maria, tal for sant, om tegnene du fant.»)
Sepulchrum Christi viventis et gloriam vidi resurgentis.
(«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i stråleglans,)
Angelicos testes, sudarium et vestes.
(så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.)
Surrexit Christus spes mea: præcedet vos in Galilæam.
(Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder. Til Galilea vandrer han forut for eder.»)
Scimus Christum surrexisse a mortuis vere; tu nobis, victor Rex, miserere. Amen. Alleluia.
(Oppstanden er Kristus, det vet vi for visst. Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist. Amen. Alleluia.)

Under hører man samme tekst sunget til en melodi av Giovanni Pierluigi da Palestrina, arrangert for 8 stemmer.

Intervju med Fast Grunn – om økumeniske spørsmål

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Jeg ble for noen uker siden intervjuet av tidsskriftet Fast Grunn, som ville utgi et nummer om kirkelig splittelse. Her er intervjuet etter at det ble skrevet ut og korrigert litt av meg selv:

Kirken har en lang historie med splittelser bak seg. Noen av disse splittelsene er leget, mens andre vedvarer. Ulike retninger ser svært ulikt på hverandre. Fast Grunn snakket med representanter fra to av de eldste kirkene – Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke.

Oddvar Moi, prest i Den romersk-katolske kirke

Hvordan forholder den romersk-katolske kirke seg til de mange splittelsene vi ser i kristenheten? Hva er deres selvforståelse i dette bildet?

Vi katolikker regner kirken som udelt fram til skismaet i 1054 og ser på de ortodokse som like gamle og tradisjonelle. Det vi mener er det mest avgjørende punktet overfor de ortodokse handler om anerkjennelsen av pavens overordnede posisjon.

Når det gjelder reformasjonen i vest, er vi mer kritiske. I et dokument fra Vatikanet i 2000, Dominus Jesus, ble det blant annet slått fast at vi vi stiller krav til at en kirke har et utbygd episkopat for å kunne anerkjennes som fullt ut en kirke. De som ikke har et ordentlig bispeembete – med den apostoliske suksesjon – kan vi ikke kalle kirke, men heller kirkelignende trossamfunn. Vi anerkjenner i denne sammenheng den ortodokse ordinasjonen.

Hva er deres lære/oppfatning av spørsmålet om hvorvidt medlemmer av andre kristne kirkesamfunn kan oppnå evig salighet dersom de står utenfor den romersk-katolske kirke?

Her er dåpen aller viktigst. Men når katolikker er på sitt strengeste, vil vi si at en person som er fullt overbevist om at den katolske kirke er den sanne kirke, og likevel lar være å bli medlem, vil han ha et problem med sin frelsessak. Men i tilfeller hvor for eksempel en protestant ikke er overbevist om dette, men er døpt og tror på Gud, ja, da tror vi at han blir frelst.

Et annet spørsmål er de som ikke har hørt? Har de fått noen mulighet? Vi tror at slike personer vil på en eller annen måte få en mulighet til å komme inn i fellesskap med Jesus. Og i den sammenheng vil jeg understreke at det nevnte dokumentet, Dominus Jesus, tydelig fastslår at det er kun gjennom Jesus frelsen er mulig.

Hvordan forholder katolikker seg til henholdsvis orientalske (koptere, assyriske etc.), ortodokse og protestantiske kristne? Hvem står dere nærmest og hvem står dere lengst fra? Hvilke lærepunkter anses som viktigst og mest presserende å løse for å kunne komme nærmere hverandre?

I mange områder av Midtøsten og Etiopia finner vi gamle, orientalske kirker som står i fellesskap med paven og Den romersk-katolske kirke. I liturgien følger noen av disse mer eller mindre latinsk ritus (liturgi), mens de fleste følger ortodoks ritus av ulik art. Vi godtar også at de følger ortodoks dåpspraksis i stedet for latinsk, og gir konfirmasjon og kommunion sammen med barnedåpen. Disse kirkene har stor frihet og selvstyre, men felles for dem alle er at de er godkjent av paven og anerkjenner hans spesielle posisjon.

Når det gjelder de ortodokse ellers, er det punktet med pavens ledelse som vi ønsker at de skal endre.

De protestantiske kristne utgjør et større problem. Og dette er, som nevnt, særlig knyttet til kirkesyn og embetssyn. For oss er den apostoliske suksesjon veldig viktig. Det handler om overgivelse av myndighet og det handler om at det er knyttet ulik myndighet og ulike oppgaver til embetene i hierarkiet. Ingen kan ordinere uten en biskop, og vi kan ikke feire nattverd uten en prest.

Det økumeniske arbeidet viser også en viss differensiering. Man tok først, i 1963 et møte med de ortodokse, der fordømmelsene ble trukket tilbake. Deretter fulgte anglikanerne og siden lutheranerne, hvor særlig felleserklæringen om rettferdiggjørelsen var viktig. Siden har vi også ført samtaler med andre protestanter. Da mormonerne henvendte seg, ble det bl.a. erklært at deres dåp ikke er gyldig. Dette skyldes mest at de ikke har dåp i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Hvordan vil du fra et katolsk perspektiv vurdere uenigheten i Den norske kirke om homofil vigsel? Hvordan ville en slik diskusjon sett ut blant katolikker? Ville det ført til brudd/ splittelse/ ekskommunikasjon, eller har dere en struktur/organisering som gjør det mulig å leve med store spenninger?

En viktig forskjell er at verken prester eller lekfolk ville hatt noe med debatten å gjøre. Det foregår på helt andre nivåer, blant biskopene.

I selve homofilisaken vil vi også argumentere annerledes og legge naturretten til grunn i større grad. For at et ekteskap skal kunne inngås etter katolsk syn, må ekteparet si seg villige (og ha mulighet) til å motta barn.

Et annet eksempel kan være vielse av gjengifte. Ingen katolsk prest vil på eget initiativ vie en fraskilt, ganske enkelt fordi ekteskapet da vil være ugyldig. Gjengifte er kun lov dersom det første ekteskapet erklæres ugyldig. Det er en ganske lang prosess, via en kirkelig domstol (tribunal) at dette kan skje. Så det å presse gjennom forandring ved hjelp av ulydighet er mye mindre attraktivt.

I Den romersk-katolske kirke finnes det noen svært radikale grupper som kan gjøre ting som er langt over grensen for hva som er akseptabelt. Reaksjonen mot slike er i ytterste konsekvens ekskommunisering – at de stenges ute fra Kirkens kommunion.

Et kloster som får mange nye kall

Katolsk /

Catholic Herald skriver om klosteret HEILIGENKREUZ utenfor Wien, bl.a.:
heiligenkreuz

Heiligenkreuz is more than a popular attraction. It is living and growing. This one monastery ordains more priests than some archdioceses. The oldest continuously occupied Cistercian monastery in the world, founded in 1133, is now thriving. There are currently more than 90 monks – 30 years ago it was half that – with an average age of under 50. Vocations are booming. Last year Heiligenkreuz clothed another eight novices, and candidates come from all over the world, including recently from England.

Fourteen monks currently teach at the faculty of theological studies, sited in the monastery’s new campus. With some 300 students, this is now the largest Catholic study centre in the German-speaking world. It is part theological academy, part seminary, teaching not only members of its community but also laity (both men and women), and 160 future diocesan priests and Religious from throughout Europe and the developing world. …

… Sebastian Cody, a British media consultant who has been visiting Heiligenkreuz for decades, says the reforms of the 1960s were a turning point. “I was privileged, as a very young man, to meet the late Abbot Karl Braunsdorfer. He was a Council Father who, when he returned to the monastery in the mid-1960s, had the responsibility to institute reform. And what he set – after no doubt deep soul-searching, faced with the many temptations of that era – sowed the seeds for the later flourishing, although at the time of his death in 1978 he might not have seen all the fruits.”

… The liturgy was reformed along the lines laid out by the Second Vatican Council. A new Latin edition of the monastic breviary was made especially for Heiligenkreuz, and Gregorian chant was again given pride of place. The habit was retained. Any visitor will be struck by the dignified liturgy that is at the heart of life in Heiligenkreuz. …

Intervju med pave (emeritus) Benedikt

Paven, Teologi /

Det har nylig blitt offentliggjort et intervju med pave (emeritus) Benedikt XVI, som tar opp temaer som «mercy and our need for forgiveness, salvation through the cross, the necessity of baptism, and the importance of sharing in Christ’s redeeming love.» Intervjuet ble gjort i oktober i fjor, før en konferanse om rettferdiggjørelse og tro i Roma (i Jesuittenes kirke Il Jesu) – der teksten ble lest opp av erkebiskop Georg Gänswein.

Forandringer i synet på rettferdiggjørelse blir tatt opp tidlig i intervjuet, er der leser vi bl.a.:

For the man of today, compared to those of the time of Luther and to those holding the classical perspective of the Christian faith, things are in a certain sense inverted, or rather, is no longer man who believes he needs justification before God, but rather he is of the opinion that God is obliged to justify himself because of all the horrible things in the world and in the face of the misery of being human, all of which ultimately depend on Him. In this regard, I find it significant that a Catholic theologian may profess even in a direct and formal this inverted position: that Christ did not suffer for the sins of men, but rather, as it were, had «canceled the guilt of God.» Even if most Christians today would not share such a drastic reversal of our faith, we could say that all of this reveals an underlying trend of our times. When Johann Baptist Metz argues that theology today must be “sensitive to theodicy”, this highlights the same problem in a positive way. Even rescinding from such a radical contestation of the Church’s vision of the relationship between God and man, the man of today has in a very general way the sense that God cannot let most of humanity be damned. In this sense, the concern for the personal salvation of souls typical of past times has for the most part disappeared. …

Også vanskelige spørsmål om frelse og misjon tas opp i intervjuet:

… There is no doubt that on this point we are faced with a profound evolution of dogma. While the fathers and theologians of the Middle Ages could still be of the opinion that, essentially, the whole human race had become Catholic and that paganism existed now only on the margins, the discovery of the New World at the beginning of the modern era radically changed perspectives. In the second half of the last century it has been fully affirmed the understanding that God cannot let go to perdition all the unbaptized and that even a purely natural happiness for them does not represent a real answer to the question of human existence. If it is true that the great missionaries of the 16th century were still convinced that those who are not baptized are forever lost – and this explains their missionary commitment – in the Catholic Church after the Second Vatican Council that conviction was finally abandoned.

From this came a deep double crisis. On the one hand this seems to remove any motivation for a future missionary commitment. Why should one try to convince the people to accept the Christian faith when they can be saved even without it? But also for Christians an issue emerged: the obligatory nature of the faith and its way of life began to seem uncertain and problematic. If there are those who can save themselves in other ways, it is not clear, in the final analysis, why the Christian himself is bound by the requirements of the Christian faith and its morals. If faith and salvation are no longer interdependent, faith itself becomes unmotivated.

Skroll til toppen